… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg faller noen ganger for sære bilder, det er en del dyktige fotokunstnere der ute. En av dem er Christophe Huet. Besøk siden hans for overraskende motiver! Jeg har sansen for de som bruker kunsten til å annonsere for litt mer meningsfulle prosjekter enn det sedvanlige hysteriske forbruket vårt.
Bøkene om ham, altså! Han finnes jo ikke, liksom. Etter at jeg oppdaget Lee Child sin actionhelt har jeg blitt hekta og jeg tror jeg har (og har lest) alle bøkene om Jack Reacher, i alle fall de som er kommet på norsk. Utsagnet i tittelen er forøvrig stjålet fra Bill Clinton, så jeg er i noenlunde godt selskap når jeg liker-slash-elsker Jack’ern.
Man blir ganske godt kjent med helten gjennom bøkene. Han har aldri hatt noe egentlig hjem, ettersom han vokste opp med en far som ble forflyttet rundt i det militære systemet, verden over. Jacks mor var fransk. Jack startet sin egen militære karriere som 18-åring og endte opp som major i militærpolitiet, han tjenestegjorde i 13 år. Av ymse årsaker forlot han yrket sitt og bor nå ingen steder – han farter rundt etter innfallsmetoden, jobber litt, reiser uten bagasje (bortsett fra tannbørsten, som forøvrig er sammenleggbar) og kaster klærne sine hver gang han kjøper nye. Han er en svær kar, og det gjør det litt pussig for oss som kjenner ham å tenke på at Tom Cruise skal spille Reacher i filmen etter boken Ett skudd som etter sigende kommer snart. Jack er 195 cm høy, lille Tom er vel én-noen-og-sytti. Men pyttsann – jeg skal se filmen også jeg. Enn så lenge – om du var i tvil – så anbefaler jeg masse god lesing!
Dagens lille moralen er-hilsen fra meg:
En liten fugl fryser nesten i hjel på bakken, men blir reddet av at ei ku driter på den. Inne i den varme kuruka våkner fuglen til liv og begynner å kvitre. Dette hører en katt som graver opp fuglen og spiser den.
Ikke alle som driter på deg er din fiende. Den som drar deg opp av dritten er ikke alltid din venn. Hvis du er varm og trygg, slutt å pip!!
Det er ganske frustrerende når noe man bruker ofte plutselig ikke virker. Jeg har hatt et par dager med skikkelig frustrasjonsoverdose etter at jeg startet med oppgradering og testing av ny Ubuntu på laptopen min. Faktisk var jeg innimellom så desperat at jeg vurderte å slutte å bruke Linux all over. Nærmest som et utbrudd spurte jeg disse intern ikt-folkene på jobb om jeg kunne få teste Mac i stedet. Og tenk – det fikk jeg! Jeg som omtrent aldri har tatt i en eneste epledings var i løpet av fire timer ganske så fornøyd. Så nå gjenstår det å se – vil den lille hvite erstatte den store sorte på jobb? Vil den lille sorte også bli byttet ut med en blank sak med eple på? Jeg regner med jeg må teste noen dager til. Rapport følger!
Et bra tips for de som måtte være i startfasen av et forhold eller på vei inn i ekteskapet 🙂
De er trivelige, disse kyrne som beiter på Vikan. Lukas synes de er litt skumle, i alle fall når de rauter. Eller rører på seg. Men jeg synes altså de er trivelige, det er noe veldig avslappende med slike svære, dovne dyr som rusler rundt og tar livet med ro. I denne flokken er det kalver som dier, omtrent like mange kalver som mamma-kuer.
Men det er én av kyrne som skiller seg ut. Fjeset til ei ku er vanligvis like mildt og godslig som dyret selv. Denne ene kua minner meg om James Bond. Du vet, det ansiktet som dukker opp i James Bond-filmen etter en stund og som man aldri er i tvil om tilhører banditten. Den russiske bad guy som helten skal hindre i å gjøre slemme ting. Sånn ser denne kua ut, ikke sant…?
Jeg har skjønt at mange irriterer seg over fugler i byen. Det er ofte mange av dem, både duer, ender og måser. Kanskje de tiltrekkes av søppel? Hva med å prøve å holde byen litt renere da? Eller innføre forbud mot å mate duer og ender – jeg regner med de fort venner seg til at folk betyr mat.
Jeg synes ikke fugler i sentrum er plagsomt, tvert i mot – de hører med i bybildet. Endene langs Nidelva er trivelige og duene på Torvet kurrer så godslig. Men kanskje de plager noen, hva vet jeg. En lørdag i Trondheim midt i sommerferien traff vi denne gjengen. Folk på benkene, måser på biltakene. Litt tøffe, synes nå jeg. (Okei, de kunne kanskje sitte på noe annet en bilene til folk da…)
Jeg er litt enig med denne karen, skjønner du…
Fjortiser over hele verden bruker telefonen sin til alt. Jeg er omtrent halvt hundre, og blogger nå for første gang fra mobil. Er så vanskelig, sjø.
Må teste å legge inn bilde også – Lukas såklart, som lurer på hvor det ble av tørrfisken.
Men altså; gratulerer til meg og velkommen inn i teknikkens verden, liksom.
Det er ingen grenser for hva barn og ungdommer kan utrette, hvis de bare får komme til og prøve seg. Selvfølgelig kan fireåringer snekre fuglekasser.
Salig Konfucius (eller Kon Fu-tze som jeg lærte på barneskolen at han het) har visstnok sagt mye og det finnes sikkert mange meninger om ham. Men én ting jeg tror han har veldig rett i er dette sitatet:
Det jeg hører glemmer jeg. Det jeg leser husker jeg. Det jeg gjør lærer jeg.
Det sier seg nesten selv at ingen lærer å spille piano uten å ta på tangentene. Eller å strikke, sykle eller snekre uten å prøve.
Dette er et mimreinnlegg – jeg kommer noen ganger over historier og bilder fra tiden før blogg og synes noen av dem er for gode til å gjemmes bort. Tenåringene har vært små og selv om de ennå er bare tenåringer har de gjort mye. Jeg kommer nok til å mimre mer når jeg finner slike småperler 🙂
Jeg har en besøksteller på bloggen min og den forteller litt om dere der ute som leser disse skribleriene – hvor mange dere er og hvor i verden dere kommer fra blant annet. Jeg håper veldig at dere som jevnt og trutt gir meg en hilsen vil fortsette med det. Jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger i ny og ne, og synes selvsagt det er kjekt at noen gidder å klikke innom her dagstøtt. Men så lurer jeg jo litt på hvem dere (andre) er. Dere som ikke legger igjen spor og ikke sier noe om mine enkle hverdagspludringer. Statistikken påstår at dere er en 30-40 stykker sånn i snitt, som daglig er innom. Jeg teller aldri med meg selv, så noen må dere jo være.
Gi meg gjerne et hint hvis du ser deg selv i en sånn blå søyle. Vil du ikke ha en kommentar publisert, så er det aldeles greit å si fra om det. Og hvis det er noe jeg absolutt burde la være å skrible om (eller noe jeg burde si mer om) så hadde det også vært kjekt å vite, vettu.
Forøvrig ønsker jeg alle forbipasserende en strålende fin sommer (når den en gang måtte komme)!