… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Vi har gledet oss lenge til ferie i år, sent ute som vi er. Da ble oppkjøringen en smule annerledes enn vi tenkte da Olav ble syk i forrige uke, innlagt på sykehuset og operert sist helg.
Sykehusrommet er ikke akkurat noen festsal, smitteisolat og temmelig nakent. Men Olav er en tålmodig skapning og har holdt seg lydig i ro mens behandlingen pågår.
Vi venter fortsatt på “løslatelse” og friskmelding, og håper inderlig at det blir ferie i år også!
Under en laaaang rekonvalesens har jeg hvertfall fått strikket litt, selv om produksjonen ikke har vært overveldende. Det har vært terapi og meditasjon både i dårlig og godt vær.
Først ute var Telja til meg selv, det ble raskt en favoritt – særlig på de kjølige dagene.
Så strikket jeg babyteppe til babyjenta til Sandra og Ståle.
Jeg fullførte Skaptrønderkofta til Gry Hege
Trine fikk omsider pulsvantene som har ligget brakk et helt år
Jeg har også strikket en Ellie til Gry Hege, men den har kommet bort i posten så der må jeg nok lage en ny.
Et Campside-sjal er lagt i gavekassen
Gavekassen har også fått et babyteppe i en nydelig blåfarge. Foreløpig er det bare Lukas som har sjekket at det er ok
Jeg har fullført en genser i det nydelige Manos del Uruguay-garnet Silk Blend, men jeg vettasøren som den passer til noen. Trenger litt omsorg & damping hvertfall.
Noen som savner de sedvanlige rødfargene? Noe må ha skjedd, liksom 😀 Men ingen fare; på pinnene er en Bøvertun i hvitt med rødt mønster
Og en rød Marius med rundfelling
Og samstrikk av pinneguri (Ann Myhre) sin hverdagsjakka i sort og rødt
Jeg har også en ny Telja på gang, gode strikkevenner overbeviste meg om et (for meg) utradisjonelt fargevalg, og det ser riktig så spennende ut
Nå som jeg er tilbake i jobb er jeg altså heller ikke arbeidsledig på kveldstid 🙂 Og jeg har fått gitt bort en del saker som ikke lenger -eh- passer like godt til meg;
Både den tynne Ingridgenseren, den første Svalbardgenseren og den flotte Wiolakofta har Margrete fått, hun kler dem uendelig mye bedre enn meg!
Jeg skal starte å jobbe (så smått) på mandag, og jeg gleder meg! 💃 Det får så være at hele juni har vært iskald og varmen nå kommer tilbake. Jeg får nyte ettermiddagene. Nå slipper jeg å stirre i veggen eller på evindelige tv-repriser. Jeg får riktignok ikke strikket like mye, men jeg gleder meg til å komme i gjenge igjen!
(I dag er det to måneder siden kneoperasjonen, og jeg sånn sådär fornøyd foreløpig. Litt om det siden …)
… er disse lakriskulene. Det går ikke an å ikke spise opp en åpnet boks. Men jeg har en plan om å slutte. Snart.
Jeg har fått oppfylt en mer enn femti år gammel drøm, nemlig å bli litt høyere. Nå gjelder dette riktignok bare venstre side av meg, og bare fire millimeter. Men alle monner drar! Mon tro om jeg trenger nytt pass?
Det er selvfølgelig kneoperasjonen som har fiksa dette for meg. Den delen som ble byttet ut var en deep dish liner – det vil si den plastdingsen som ikke vises på røntgenbildet, som ligger mellom stålkonstruksjonene. Den gamle lineren var 9 mm. Den nye er 13. Se så fint 🙂
Den komplette epikrisen inneholder en del mer og mindre spennende detaljer, så jeg er fortsatt spent på hvordan dette skal bli til slutt. Jeg har startet med systematisk trening nå, og så snart jeg får tatt stingene kan jeg utfordre bevegeligheten enda mer.
Og så må jeg fortelle at jeg fikk besøk av Trine & Torbjørn som hadde med denne nydelige kjempestore rosebusken. Tusen ♥lig takk, den er så flott der den står!
Tenk, jeg har gått tur allerede. Nå gikk jeg ikke så langt, og slettes ikke fort. Turen varte i 25 minutter og det var for det meste Olav som tok hånd om hunden. Men jeg var med i det nydelige sommervarme været, og det kjentes bra, etter bare 10 dager! 👍
Første dag hjemme alene med krykkene, hunden og øvelsene mine. Det humper og går, må jeg vel si. Fortsatt preges dagene av en drøss med piller og sprøyter, isomslag og forsøk på søvn.
Øvelsene er ikke akkurat av det mest spennende slaget, men øvrigheta har nok en formening om at de hjelper, så da er jeg lydig og gjør det jeg får beskjed om.
Jeg fikk så nydelige roser fra mamma og pappa som var her i helgen.
Også Tiaralosjen sendte meg en praktfull rosebukett, sammen med nydelig sjokolade.
Med både munngodt og vakkert å se på så kommer jeg langt 🙂
I dag kom jeg hjem igjen fra sykehuset. Og det var jammen deilig. Mine to nye bestevenner er krykkene. Nå venter langsommelig og møysommelig opptrening.
Rehabiliteringsperioden blir trolig ganske lik som sist, men det skal visstnok foregå litt mer forsiktig i starten. Jeg gjør enkle øvelser hjemme, og skal til fysioterapeut om ikke lenge. Legen som opererte meg vil også ha en ekstra sjekk utpå høsten.
Det er lassevis med piller og sprøyter jeg skal ha i meg i løpet av en dag, må bare holde tunga beint i munnen for å holde orden i systemet- og se frem til avvenning etter hvert.
Jeg har ikke fått full epikrise fra legen ennå, men når den kommer skal jeg lage en bedre beskrivelse av det som er gjort.
Nå er det gjort – kneproteseoppretting er overstått. Venter på lege og details, men ryktene sier at det er korrigert og byttet bare en mindre del av protesen, og jeg har dermed trua på kortere opptreningstid og snarlig back in bisniss 👍
Jeg har fått høreapparater. Etter at hørselen har blitt dårligere og tinnitusen mer insisterende øyner jeg nå et lite håp om bedring i hverdagen. Apparatene har både forsterking av lyd i mine dårlige frekvenser og en maskerer som jeg kan slå av og på.
Virker hvertfall lovende så langt, de er mye mindre ubehagelige å ha på enn jeg fryktet. Så får jeg bare håpe de også gjør riktig nytte for seg.