… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nå starter opptrening av Lukas sitt opererte kne. Vi har fått treningsprogram, diverse utstyr og har hamstret masse godbiter for å få ham på fire bein igjen. Hos dyrlegen ble det litt ekstra spa-behandling med massasje og fancy laserbehandling. Derfor de utrolig kledelige brillene 😎
Stakkars vesle go’gutten vår har røket korsbånd i kneet sitt og skal opereres neste uke. Ikke nok med det, han må også opereres i det andre beinet i løpet av et par måneder, så det er ikke fritt for at noen av oss gruer litt … Skaden (eller sykdommen eller hva man skal kalle det) har han trolig hatt siden han var liten. Så har haltingen kommet og gått med ujevne mellomrom i sju år.
Skikkelig uflaks å bli født inn i en familie med så masse kne-greier egentlig. Jeg krysser hvertfall alt jeg har for at det skal gå fint med ham fremover. Han kan jo ikke akkurat gå med krykker heller 😳
Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.
Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.
Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.
Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.
Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.
Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.
Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.
Jeg hadde gledet meg lenge til noen dager på hytta, og jeg hadde hvertfall ikke tenkt å la været bli til hinder for noe som helst. Heldig som jeg er, så regnet det i strie strømmer da Lukas og jeg kjørte hjemmefra. Regn er hvertfall ypperlig hytta-vær. Og denne gangen var ikke benken tørr heller …
Det første skjæret i ferie-sjøen var imidlertid at jeg hadde blitt så innmari forkjøla. Dermed ble aktiviteter sammen med Ida litt begrenset, selv om vi hadde det veldig trivelig selv uten både baking og bål.
Etter et par dager var det Rørviktur på programmet, og jeg var i tvil om jeg burde utsette småjentene for alle baseluskene mine. Men å få treffe Ive var så høyt på ønskelista at det måtte jeg bare få til.
Ida og jeg tok ferga alene etter skyss av Fredrik, oldefar kom og hentet oss. Og den siste dagen Ida var på Vikan fikk vi både til å sy litt og til å gå tur sammen med Lukas.
Regnværet gikk over i frost og deretter snøvær. Hele vågen utenfor hytta var frosset, det var et uvant og spesielt skue. Etter hvert trakk isen seg tilbake, mens snøen la seg rundt Solfang. Godt vi har masse ved og kan fyre så mye vi vil!
Formen min ble ikke noe bedre utover uka, men strikking gikk greit å holde på med heldigvis. Jeg fikk gjort ferdig opptil flere UFOer, det er da noe 🙂 Den flotte lueoppskrifta til Margrete ble til ei kjekk hyttelue av rester etter Svalbardgenseren.
Å ha mamma & pappa i nærheten gjorde det mye enklere å være lurvete i formen. Men med host & nys og glatte veier erklærte jeg meg værfast da uka nærmet seg slutten. Min tapre ridder måtte komme for å redde sin prinsesse! Og snill som Olav er, så kom han med fly (!) til Namsos på lørdag morgen og kjørte meg og hunden trygt hjem igjen.
Året som gikk har ikke vært det beste – for å si det forsiktig. Men jeg kan hvertfall slå fast at vi har fått det alle ønsker seg til jul; snille barn! Alle ungene er helt enestående, på sine fire ulike vis. Og to andre særdeles supre unntak fra et annus horribilis er skjønne Ive Fredrikke som ble født i juni og allerede har stjålet bestemors hjerte
Og nydelige Ida Sofie som allerede har blitt skolejente og så stor at hun kan ringe bestemor på egen hånd.
2016 vil forøvrig altså ikke bli husket som det gladeste året…. Det skal bli deilig å begynne på blanke ark, og jeg ønsker så inderlig at 2017 skal bli et bedre år for alle ♥
Jeg startet så friskt med et nytt gå hjem fra jobb-prosjekt her i høst. Så ballet det seg litt til med hverdagene og både prosjektet og rapporteringene har fått litt laber oppfølging. Men jeg har gått hjem hele eller deler av veien hver dag siden starten på september, sta som jeg er har jeg nemlig ikke kjøpt meg nytt busskort.
Det var tidvis utrolig fint vær på gåturene mine, særlig i september og oktober – selv om jeg også hadde noen plaskregnturer. En liten selfie-kavalkade:
I tillegg til jobb-gåing er det selvfølgelig opptil flere tisse- og snuseturer med hunden hver dag. Appen på telefonen som skal registrere hvor mye jeg går har det med å slutte å fungere noen ganger, men en viss pekepinn får jeg hvertfall (på at jeg rører meg alt for lite).
Nå har vi hatt et par runder med snø (MYE snø) og Lukas er mer enn ellevill når han kan bore snuten ned i den og boltre seg hemningsløst. Han er heldigvis lykkelig uvitende om alle turene han ikke får være med på.
Målet om mer trim gjelder flere i heimen, både mann og hund trenger samme skjerping som meg. Nå forsøker vi å gå sammen på alle lufteturene – bortsett fra de som kræsjer med transport av ungdommer eller andre gjøremål. Status de siste tre månedene ser slik ut:
På pluss-sida
På minus-sida
Kort oppsummert; trimprosjektet skal inn i strengere rammer fra nyttår ?
Jeg har aldri vært noen vottestrikker, men nå har jeg kjøpt boka Selbuvotter av Anne Bårdsgård. Det er flere grunner til det – det blir nesten litt terapi i denne boka.
De siste ukene har jeg vært ganske utenfor meg selv, etter at svigermor døde og hverdagene ble så annerledes. Jeg har ikke greid å strikke, og bare det er jo en merkelig sak til meg å være. Svigermor var ekte selbudråk og strikket både på innpust og utpust, for å si det sånn. Selbuvotter, selbustrømper, babyklær – det strømmet frem fra hennes flittige fingre. De ulike rosene og mønstrene hadde hun i hodet og strikkingen foregikk på en (for meg) forunderlig måte med trådene på både høyre og venstre fingre.
Jeg har hørt mye skryt av boka, og ettersom jeg bare sporadisk har strikket slike ting tenkte jeg at det kunne være en kjekk sporveksling i disse tider. Noen må jo holde denne tradisjonen i gang i familien også. Og attpåtil har jeg fått spørsmål fra en venn av en venninne om nettopp selbuvotter, så da satser jeg på å komme tilbake i mitt normale gjenge en gang i løpet av høsten.
Lukas er verdens kjappeste til å sprette opp fra selv den dypeste søvn hvis det er snakk om å gå tur – hvis det bare ikke regner da.
Det er så koselig å gå tur, spesielt når man er flere sammen. De siste ukene har Olav og jeg gått sammen på turer med Lukas nesten hver dag.
Hunden er blid og fornøyd (to lommer fulle av godbiter er bedre enn én) og vi får sårt tiltrengt ekstratrim 🙂
Og fine hunder får fin servering på Estenstadhytta, såklart …
Her feiret vi bryllupsdag i Estenstadmarka i nydelig tidlighøstvær.
Lukas sitter pent og håper på enda mer godteri; det får han selvfølgelig.
Satser på nye utflukter de nærmeste dagene, vi rekker sikkert mange ennå før høsten er over!
… så også i år; samme sted, samme hund, samme kjole og samme vær 🙂 Selv om det ikke er fullt så varmt i år som i fjor på samme dag.
Årets 17. august-tur-bilde kan hvertfall skilte med knallblå himmel! Og jeg stiller med kort hår 🙂
Deilig med en smak av sommer igjen selv om ferien er over. Neste år kan jeg prøve å huske den fancy selfiestanga når vi skal fotografere oss. Og jeg begynner å bli fornøyd med kneet, det funker bra ?
I et aldeles forrykende regnvær satte vi oss i bilen og kjørte til Ølhammeren og tok ferje over til Seierstad på Jøa. Vi hadde en plan om både oppholdsvær og en topptur til fjellet med det vakre navnet:
Turen startet gjennom tett skog, og regnet fra bilturen hadde stoppet opp.
Det ble ganske raskt bratt å gå, med både steiner og røtter som var glatte og våte, men vi kjempet oss frem. Etter den steile starten var det godt å komme opp på flatere fjellterreng.
Det var ikke fritt for klatremanøvrering her heller, men heldigvis overkommelig for oss alle.
Hvor er toppen? Ikke den varden, ikke den, men DEN 🙂
Litt vind på toppen, men fortsatt tørt vær. Og her er vi ved varden på Dunafjellet!
Et usedvanlig vakkert skilt ligger der, det har falt av stolpen sin, får håpe noen tar hånd om det en dag.
Lukas var vel både den som gikk lengst og lettest, selvfølgelig må han også fotograferes på toppen.
Her er vi tilbake på kanten før den bratte nedstigningen igjen. Fantastisk utsikt, til tross for gråværet.
Og så var vi nede ved bilen igjen – bestemor kommer ruslende ut av skogen og vi rakk en rast på benken.
Her vises det igrunnen at start (og slutt) på turen var relativt bratt. Og som kartet viser; ikke verdens høyeste fjell. Men det er (kanskje) det eneste som har dette navnet, og nå har vi vært der 👍
Og regnet? Det kom da vi satte oss i bilen for å rekke ferja tilbake. Vi rakk ferja og vi var (relativt) tørre. En superduper tur; takk for følget!