Jammen gikk det unna med de siste kommentarene for å runde tusentallet her 🙂 For at det ikke skal være tvil – Magni er vinneren! Du hadde nesten fortjent å vinne med Sjooookooooladeeeeeeh-kommentaren som var #999 også 🙂
Tilbakemelding #1000 kom fra Magni
Men jeg er jo så inderlig blauthjerta, og skulle gjerne sendt søtsaker til alle og enhver. Uansett kommer det hilsen til både Johanne, Karin og søster også. Litt belønning skal man få for innsatsen – triks eller ikke. Og dere er så absolutt både trofaste og trivelige gjengangere her. Jeg håper sjokoladen faller i smak!
Jeg er så imponert over antall besøk på bloggen min. Jeg hadde aldri trodd at så mange hadde den minste interesse av å lese mine skriblerier, skjønner det vel egentlig heller ikke helt ennå. Og så setter jeg umåtelig stor pris på tilbakemeldingene jeg får, det er kjempekoselig! Vet du hva, det er snart TUSEN kommentarer her – utrolig, men sant. Og ettersom jeg akkurat har vært i Utlandet og hamstret en hel masse godt, så tenkte jeg at en sette pris på-gave er helt på sin plass. Eller to-tre gaver. Den kommentaren som får telleverket på kommentarer på nettsiden min til å runde 1000 blir belønnet med godsaker fra Åre Chokladfabrik. I tilleg skal noen gaver gå til et par spesielt utvalgte besøkende. Noen er svært trofaste, noen har alltid en oppmuntring og noen får meg alltid til å le. Derfor trekker jeg gaver til noen av disse nå fremover. Det er ikke langt igjen. Hvem som blir de heldige skal jeg offentliggjøre så snart de magiske tallene er nådd.
Det vil naturlig nok bli litt mindre aktivitet fra meg en tid fremover. Og hvis jeg ikke får flere tilbakemeldinger heretter, så stopper det jo litt opp 🙂 Da får jeg spise alt snavvelet selv!
Nammenam herfra, en sjarmerende liten fabrikk med MYE godt!
En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.
De siste gylne solstrålene på vei mot EstenstadhyttaVakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten…
For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1975, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!
Enkelte matgreier går som en farsott på Facebook og blogger, gjerne i konsentrerte bølger. Det skal være hjemmelaget sushi, knekkebrød, pesto, cupcakes, sjokolade og alskens snadder. Eller lavkarbo, selvsagt. Det er en del skikkelig flinke folk der ute som får til å lage alt mulig og i tillegg presentere det så lekkert, så lekkert. Enkelte ting bare må man prøve med en gang, mens andre ting noteres bak øret til en dag det passer. Og nå passer det utmerket med no-knead-bread for min del. Jeg ble for alvor nysgjerrig på dette da jeg så Schrödingers katt på NRK og ble nokså fascinert av matkjemikeren Martin Lersch. Jeg har tenkt å prøve det lenge, men jeg manglet jerngryte [Hvorfor hadde jeg ikke jerngryte?] og har liksom ikke husket å handle akkurat det. En svipptur innom Ikea løste dette siste hinderet på veien, og her er resultatet av mitt aller første forsøk på eltefritt brød.
Tid til hjemmelunsj med yndlingste i yndlingskoppen og nybakt brød!
Brødet ble kjempegodt, hele familien var for en gangs skyld enstemmig i dommen! Og i skrivende stund er enda en deig (graut) satt klar til i morgen. Jeg tror sannelig det blir litt selfmade pesto og noe snadderkjøtt med det nybakte brødet til fredagskveldskosen 🙂
Oppskrift: 500 gr hvetemel, 1 ½ ts salt, ¼ ts tørrgjær, 4 dl vann. Bland sammen det tørre. Ha deretter i vannet og rør sammen (du trenger faktisk ikke være så nøye, bare rot det sammen, liksom). Dekk til bakebollen med plast og la den stå i romtemperatur 18-24 timer. Strø godt med mel på et bakepapir eller kjøkkenhåndkle og tøm deigen (grauten; for det ser mer ut som en graut) oppå. Brett sammen to-tre-fire ganger så du får en rund og fin leiv og legg den med “sømmen” ned på godt melet underlag. Dekk til (for eksempel ved å sette bakebollen opp-ned over deigen) og la den stå et par timer igjen. Sett ovnen på 230°C en halvtime før steking og sett jerngryta i ovnen til forvarming. Når ovnen er klar hvelver du deigen oppi gryta, rister den litt i fasong og setter gryta inn med lokk i 30 minutter. Deretter tar du av lokket og steker i et kvarter til, for å få fin og gyllen farge og sprø skorpe. Ta ut gryta, hvelv ut brødet og avkjøl på en rist. Hvis du greier å vente til det er avkjølt før du smaker, da 🙂
[Tilbake til teksten] Hvorfor hadde jeg ikke jerngryte? Eller keramikk/leirgryter (schlemmertopf eller römertopf)? Tja, fordi dette også var matmote-greier en stund og endte opp med å fylle skapene uten å bli brukt. Jerngryte skulle være så fantastisk til matlaging fordi det ville bli avgitt jern i maten – fantastisk for barn, spesielt. Schlemmertopf’ene var selve hemmeligheten bak saftige måltider, for eksempel skulle man aldri igjen oppleve tørr kylling ved å bruke en sånn. Jerngrytene var fryktelig tunge, og jeg syntes etter hvert at all mat smakte det samme etter tilberedning i dem. Ja – jernsmak, faktisk. Schlemmertopf-grytene passet aldri inn i noe jeg laget. Så alt dette gikk på fyllinga da vi tømte hus før flytting. Nå har jeg i alle fall plass til å oppbevare en gryte eller to ekstra. Og jeg tror nok at denne nye blir brukt til baking flere ganger.
Traktkantarellene altså. Jeg hadde ikke før tilstått i all offentlighet at jeg aldri har sett dem, så fant jeg mengder rett utenfor hyttedøra. Etter en elektronisk soppkontroll (bilder til vår venn Bernhard) ble soppene renset og lagt til tørk i vår nyervervede sopptørker. Så nå har vi enda litt mer sopp til godsaker i vinter.
Bakken er nesten dekket av soppGanske så store mengder på én plass
Ida Sofie har vært hos oss i helgen sammen med pappan sin. Vi hadde en deilig fårikålmiddag (igjen – årets tredje!), men nå er det antagelig slutt på denslags for denne høsten. Bortsett fra at det ble en del til overs da, puttet i fryseren til en dag vi plutselig får lyst på fårikål igjen. Tenk at Ida også spiste voksenmat, det er jo en milepæl det òg!
I sommer tok jeg med én squashplante og én tomatplante på hytta, mens resten ble hjemme i drivhuset. Litt sånn for sammenligningen sin skyld – jeg hadde lyst å se om dyrking på den ene eller andre måten hadde noen fordeler. Og tenk – på planten som har stått på hytta, i vær og vind og uten den minste omsorg, har det kommet en stor og flott squash. Og det er flere på vei. Denne store skal bli med meg hjem og jeg gleder meg til å bruke den til et godt måltid 🙂
Nå greide jeg ikke vente lenger, det er så mye flott rogn i år. Jeg har plukket litt på hundelufteturene, og nå er geleen i boks – eller på glass. Kanskje jeg skal lage enda en omgang, for det er snadder å ha sammen kjøttmat (gjerne i stedet for tyttebær) eller som smakstilsetning i en god hjemmelaget saus. Rognebærene ser nesten ut som miniatyrepler, eller tomater, har du sett det?
Et perfekt rødt eple, en tomat eller et rognebær?RåvareneKokeprosessTo glass med rosa-orange gelé
Oppskriften er veldig enkel, på grunn av stort innhold av pektin i rognebærene trenger du ikke baske med gelatin for at det skal bli til gelé.
Bruk ca 2 dl vann per kilo bær. Plukk bort alle mørke og stygge bær og kok dem under lokk til de faller sammen, gir fra seg farge og saft. Saften siles fra bærene gjennom et silnett eller en fin sil. Mål opp mengden saft og gi den et nytt oppkok. Rør inn ca ¾ kg sukker per liter saft. Kok uten lokk i noen minutter. For å sjekke om geleen er ferdig kan du helle litt på en skål og la den stå til det har blitt hinne på den. Hvis den ikke trekker seg sammen med det samme når du trekker en skje gjennom, så er den ferdig. Hvis den flyter sammen så kokes geleen enda et par minutter. Geleen kan oppbevares på vanlige syltetøyglass, de kan skrus til med det samme og stivner i kjøleskap over natta.
Sommeren er ikke helt over ennå, og jeg har ikke tenkt å ta en eneste årstid (eller dag, for den del) på forskudd. Men skoleåret er i gang igjen. Olav er ferdig med ferien sin. Jeg har vært på jobb igjen – en tur. Jeg var hos legen på mandag og fikk ny sykmelding, men jeg skal forsøke å jobbe litt igjen. Jeg har savnet jobben, å bruke hodet, de gode kollegaene mine, følelsen av å gjøre nytte for meg. Jeg prøver meg på et par dager per uke en stund fremover.
Jeg har fått time til MR og til ryggprofessoren på St. Olavs i september. Proffen ville ha mer detaljert bilde av skavankene i ryggen, og det er jo kjekt at han har et komplett bilde av hva som er feil før det blir gjort noe med det. Jeg er veldig spent – skulle ønske det var en “ååå, ja dette fikser vi greit“-operasjon. Jeg skulle ønske jeg fikk en dato, og at jeg kunne vite at jeg er sprek og frisk snart. Kanskje til jul? Eller kanskje til påske?
En kvast med røde hyllebær fra et tre i skogkanten
Jeg funderer på å lage vin av hyllebær – noen som har erfaring med sånt? Stemmer det at de røde bærene er giftige? Kan det virkelig ta så lang tid som halvannet år? Jeg har funnet et tre med umåtelig mye bær på, og de er veldig fristende med sin skarpe rødfarge. Jeg får fortsette å fundere litt til. Åkkesom – jeg gleder meg til høsten jeg. Det er så mye jeg har lyst å fylle kveldene med – ikke minst levende lys, fyr i peisen, gode filmer, gode bøker, god mat og god drikke. Og en god porsjon fred, ro og smertefrihet.
Fristende grønnsakshøst... blir til deilig høstsuppe
Skikkelig kjøttsuppe – brennsnut – og fårikål er bare noe av det mangfoldet av god, staut, norsk husmannskost som jeg er så glad i, og som hører høsten til. Nå er store porsjoner på plass og jeg gleder meg til de måltidene.
På tidlighøsten fikk vi overraskende og veldig hyggelig middagsbesøk en kveld. Dermed fikk vi prøvekjørt det nye spisebordet med fullt belegg også!
Innkjøring av spisebord, middag til åtte!
Og så er det litt morsomt med gutter – de finner alltid noe å leke med. Martin fikk kontakt med kameraet som vi har fått av ham, kanskje vi får montert det opp snart?
Kolla og Martin med sofaen full av gadgets
Takk for besøket og velkommen igjen! Neste gang får vi kanskje et hint på forhånd, sånn at vi rekker å lage nok mat til alle også 🙂
