En onsdagskveld i mars 1975 bestemte vi Raillaran oss for å ta en skitur til Estenstadhytta for å spise rømmegrøt. Selv om vi hadde vært utallige turer opp dit, så var det første gang vi skulle få med oss denne ukentlige begivenheten. Samme dag fikk jeg nye ski – flotte og knallgrønne glassfiberski – og tenkte nok dermed å pensjonere de velbrukte treskiene for godt.
Skjebnen ville det imidlertid litt annerledes, og bare en liten hundremeter hjemmefra ble skituppen min fanget i et dypt fotspor i skaresnøen. Armen gikk gjennom skarelaget mens jeg fortsatte i god fart fremover, det kom et smell og det ble fryktelig vondt. Dermed ble skituren avlyst, foreldre purret ut i vinterkvelden og resten av døgnet tilbragt på sykehuset. Armen ble operert, og jeg ble grundig gipset – nesten hele meg, bortsett fra armen. Den ble bundet til et stativ og en skrue sørget for å strekke på plass overarmsbeinet i albueleddet. Sånn gikk jeg i mange, mange uker etterpå.
Litt betuttet pasient …
De grønne skiene (og treskiene) har jeg fremdeles. Men jeg må tilstå at jeg også har andre langrennsski – Olav kjøpte nemlig ski til meg da vi begynte å ferdes på hytteturer i Stugudal. Jeg har gått opptil flere mil på dem, men det begynner å bli noen år siden sist nå. Jeg tenker på dette armbruddet når noen forsøker å lokke meg med på skitur. Da frister det nemlig ikke så veldig.
Vi hadde en klubb på gamle Stokkhaugen. Dette var en svært eksklusiv klubb, må vite. Den bestod av hele tre medlemmer, og det var i grunnen alle ungene som bodde her den gangen. Det klingende navnet Raillaran var ikke helt tilfeldig valgt, men forklaringen er ikke like åpenbar i dag som vi syntes den var den gang på 70-tallet. Vi var nemlig svært så begeistret for Bay City Rollers, og med litt trøndersk vri ble dette etter hvert til Bay City Raillar. Ikke bare var gutta der ekstremt kjekke å se på, de hadde også fantastisk fine klær. Inspirert av sin skotske opprinnelse hadde de innslag av skotskrutet stoff i nesten alle plagg. Dermed sydde vi om både dongeribukser, skjorter og hodeplagg for å uniformere oss i Raillaran.
Mim, Brak og Gosh – hemmelige navn for søster, Eli og Grete
Vi hadde hytte i skogen. Den stod på en 10 m² stor tomt som vi til og med fikk skjøte på av grunneieren. Den som hadde funnet igjen det papiret, du… Hytta bygde vi selv, med god oppstartshjelp av morfar og helt sikkert også pappa. Der overnattet vi innimellom, vi hadde kjempehemmelige møter og vi tente bål, laget mat og hadde et sted å være. Hytta fikk dessverre et trist endelikt etter noen år da en pøbel tente på den. Jeg vet godt hvem han var – vi er ikke venner på facebook, kan du si. Så vidt jeg vet finnes det ikke bilder av hytta, men det skal eksistere ett som viser morfar i arbeid da vi startet byggingen.
Som de viktige personene vi var hadde vi selvsagt også et kjøretøy. Raillarbila var en skikkelig flott doning av type Olabil. Med våre klingende gode kunstnernavn Mim, Brak og Gosh fartet vi rundt på grusveiene på haugen både tidlig og sent. Dette bildet er trolig tatt 17. mai – vi hadde (nesten) kommet oss ut av kor-uniformen og inn i favorittklærne før vi fyrte opp raillarbila som for anledningen er pyntet med bjørkeris og flagg:
Hele klubben plassert på den flotte doningen
Jeg kan ikke huske at vi noen gang kjedet oss, det var alltid noe å finne på i skogen og hjemme hos hverandre. Vi ga ut egen avis, Raillarposten (den skulle jeg også gjerne funnet igjen et eksemplar av) og vi slukte sangtekstene til våre favorittband. Vi reiste inn til byen for å se et glimt av stjernene på tv-skjermen på en musikkforretning, og vi sang høyt og ofte på bussen til og fra. Så kom vel tenårene og tok oss, og Raillaran ble bare et minne. Et morsomt og godt minne.
Den mørkeste årstiden er her for fullt – mørkt når man drar til jobb og mørkt når man kommer hjem. Da er det ikke så rart at vi setter ekstra pris på de turene vi rekker i dagslys i løpet av helgen. Lukas og jeg vandret de faste rundene også denne helgen. Det er litt nostalgisk-morsomt å gå langs gangstiene på Stokkhaugen. Tenk at dette en gang i tiden var hovedveien vår. Og skoleveien min for førti år siden. Tiden flyr når man har det gøy, gitt!
Den gamle hovedveien som nå er gangveiFint på toppen av gangveien, ikkeno å si på utsikten!En lykkelig snøbader
En gang for riktig lenge siden satt søster og jeg på denne benken. På trappa til gamle Solfang, med epletreet i bakgrunnen. Jeg tror det er den samme benken jeg har plukket opp fra skogen, blant kubæsj og brennesler. Nå står den på nye Solfang, neste sommer skal jeg pusse den opp litt. Og sette den foran det nye epletreet.
Meg og lillesøster en gang på 60-talletSpor av gammel, gul maling under det røde tyder på at det er samme benk
Det er litt morsomt å ha portretter av hele familien som Odd Einarson har tegnet. Jeg visste ikke at han faktisk var kunstutdannet, men jeg husker godt den særegne bilen med tegneboden.
Einarson klar for nye oppdrag
Bildene er særdeles karakteristiske, og det må vel gjerne ha gått nærmere 40 år før man greier å sette pris på karikaturen av seg selv? Jeg husker så innmari godt den gule boblejakka jeg hadde på meg. Og den knallfine røde kåpa til mamma. Ja, egentlig husker jeg klesplaggene til oss alle fire 🙂
Fire vakre familiemedlemmer på det glade 70-tallet
Hvis du er gammel nok, så husker du kanskje Nurkene. Sannsynligheten er likevel mye større for at du kjenner dem som Smurfer. Alle kjenner jo dem, ikke sant?
Smurfene slik du sikkert kjenner dem
Nesten ingen jeg kjenner husker Nurkene. Men de var her først. Dermed basta! Og endelig har jeg fått bekreftet det jeg har gått rundt og påstått – det kom nemlig et tegneseriehefte i 1974, det eneste som noen gang ble utgitt om Nurkene. Og den gangen var jeg i ganske riktig alder og syntes disse figurene var aldeles bedårende. Lite visste jeg den gangen om hva slags stemmer de hadde, noe som ble behørig landeplagegjort noen år senere.
Her er det fantastiske albumet, som var i familiens eie i 1974
Morsomt minne – det hadde vært innmari artig om bladet fantes fortsatt, men jeg mistenker at det ble lest i filler lenge før Smurfene gjorde sitt inntog…
Det er ingen grenser for hva barn og ungdommer kan utrette, hvis de bare får komme til og prøve seg. Selvfølgelig kan fireåringer snekre fuglekasser.
Bestefar instruerer i snekringHer snekres det ivrig
Salig Konfucius (eller Kon Fu-tze som jeg lærte på barneskolen at han het) har visstnok sagt mye og det finnes sikkert mange meninger om ham. Men én ting jeg tror han har veldig rett i er dette sitatet:
Det jeg hører glemmer jeg. Det jeg leser husker jeg. Det jeg gjør lærer jeg.
Det sier seg nesten selv at ingen lærer å spille piano uten å ta på tangentene. Eller å strikke, sykle eller snekre uten å prøve.
Ble ikke dette et bra resultat, vel?
Dette er et mimreinnlegg – jeg kommer noen ganger over historier og bilder fra tiden før blogg og synes noen av dem er for gode til å gjemmes bort. Tenåringene har vært små og selv om de ennå er bare tenåringer har de gjort mye. Jeg kommer nok til å mimre mer når jeg finner slike småperler 🙂
På Vikan har det i hele mitt liv vært et markant landemerke, nemlig tankene fra den gamle sildoljefabrikken. Tankene har de senere årene vært brukt av Veso, som er en forskningsstasjon og som har sin virksomhet i de gamle fabrikklokalene. Tankene har gjennom årene blitt både malt og dekorert, så for oss som er vant med å se dem har de forsåvidt ikke skjemt ut landskapet mer enn ved å være der. I lang tid har vi hørt “rykter” om at de skal fjernes.
Artikkel fra Namdalsavisa i 2007 – ting tar tid...
For et års tid siden ble de gamle (mindre) tankene revet (en er såvidt synlig bak til venstre på bildet). Etter det har det vært stor aktivitet i området med oppgradering av vei og graving. Og her om dagen dukket en monstersvær maskin opp. “No fær tankan” hørte jeg en av de ansatte rope. Så er det antagelig sant – nå forsvinner landemerket, og bare fabrikkbygningene blir igjen. Helt greit, synes jeg. Det blir finere i strandsonen da.
Ikke så fryktelig skjemmende, men kanskje ikke direkte vakkert heller...Monstermaskinen rigges på plass på baksiden av tankeneTanken i bakgrunnen er vel borte neste gang vi bader fra kaia!
Tenk, så er vi hjemme igjen. Plutselig er en uke ferie bare en bunke nye minner. Vi reiste fra Playa del Ingles i 24 varme, deilige og solfylte grader i morges. Og så landet vi i et lass med nysnø. Jeg må innrømme at det var utrolig godt å komme hjem, snø eller ikke. Nå venter vi på sjela, som mamma bruker å si. Og dette er litt av det vi reiste fra:
Gutta in action – vi bodde rett til venstre for øvre bildekantTobias og jeg på vei ut i havet
Nå blir det hjemmelørdagskveldskos. Flere ferieminner kommer sikkert i morgen. God påske til alle!
Da jeg var gravid ble jeg mer lesehest enn noen gang. Jeg ville vite alt om det som foregikk i kroppen min, om babyens utvikling og om det å ha barn. Det ble kjøpt mange bøker, og jeg fikk også låne en del. Et av disse mesterverkene er “Ethvert Hjems Huslæge. Kortfattet Vejledning til Forstaaelse af Menneskets Sygdomme, med Anvisninger til disses Helbredelse. – Populært fremstillet af N.P.Høierup, Kjøbenhavn 1892.” – en bok som pappa har i samlingen sin. Om svangerskapet er det flerfoldige kapitler med tips, råd og datidens vitenskap. Et lite eksempel; legg merke til at man rådes til å unngå veddeløp og trapeskunst:
Uheldige Paavirkninger
Ligesaa ønskeligt som det er, at vedkommende ved at være fornuftig, ved at beherske sig selv og bestræbe sig for at være taalmodig, bidrager til, at hun i sit Hjem kan have en saa rolig og heldbringende Svangerskabstid som muligt, ligesaa nødvendig er det, at hun og hendes Paarørende ogsaa udenfor Hjemmet søge at undgaa alle Forhold og Optrin der kunne gøre et heftigt Indtryk paa Sindet; alt, hvad der spænder og hidser Nervesystemet, Væddeløb, Beridderforestillinger, halsbrækkende Trapetzkunstner, stærkt gribende Skuespil, store Folkestimler, støjende Forsamlinger, sildige Aftenselskaber og lignende bør saavidt muligt undgaas, medens det derimod kan være ganske gavnligt at adsprede Sindet lidt ved jævn, og rolig Omgang med gode Venner, smaa Udflukter i en smuk Natur o.s.v.
Der gives talrige Eksempler paa, at de uheldige Paavirkninger, som vi ovenfor have fremhævet, virkelig have framkaldt meget betænkelige Følger baade for Moder og Barn, uagtet det er bekendt, at ikke enhver, der bærer sig uforsigtigt og letsindigt ad, kommer galt afsted, idet mindste ikke paa en saadan Maade, at de selv kunne mærke det; men hvem tør vel indestaa for, at ikke mange sygelige Tilstande hos Barnet skyldes uheldige Indvirkninger under Fostertiden, selv om dette ikke ligefrem kan bevises.
Det mangler heller ikke på gode råd for husmoren i en del av de bøkene som skulle kunne kalles moderne. Et eksempel er en bok som jeg har, kjøpt i 1988 men skrevet i 1978. Der er det utallige tips til rutiner for matlaging og rengjøring av huset. I tillegg er det faktisk tips om hvordan man kan jukse med stryking av sengetøy – tenk det! Det smarte trikset er å brette laknene pent og legge dem nederst i lintøyskapet. Slik vil de bli nesten helt glatte innen tiden kommer for at akkurat disse laknene skal brukes. Jeg humrer og ler…!
... for det er jo husmoren som skal gjøre husarbeidet, må vite
Selvfølgelig legger boken grundig opp til at man skal være hjemme så lenge man har barn. Om det skrives på aldri så mange måter, så skinner det tydelig gjennom at bare mødre uten skikkelig samvittighet forlater hjemmet og overlater ungene til barnehager eller dagmammaer.
Har du samvittighet til å overlate barna dine til andres omsorg?
Vanlig skikk og bruk endrer seg – heldigvis! Til slutt noen ord om hva som forventes av husmoren (den hjemmeværende selvsagt) når mannen er på vei hjem fra jobb:
Forbered barna
Bruk noen minutter på å vaske barnas hender og fjes (dersom de er små), kam håret deres og skift klærne dersom de er skitne. Barna er hans små skatter, og de bør se slik ut.
Minimer all lyd
Tenk på om mannen din må kjøre i rushtrafikken. Når han kommer hjem, eliminer all lyd fra vaskemaskinen (selvsagt dersom denne står på). Oppfordre barna til å være stille når han kommer. La dem bråke litt på forhånd, slik at de får det ut av systemet sitt.
Verden går fremover, den har ikke noe annet sted å gå – sa Flettfrid Andresen. Det er ganske rart å tenke på hvor opplyst og oppdatert vi følte oss for 10-20-30 år siden og hvor hjelpeløst bakstreversk mye av dette fremstår i dag. At til og med bøker om livets gang, svangerskap og fødsel kan fremstå så fullstendig utdaterte etter bare én generasjon.
PS – natt til i dag brukte jeg til å stå opp annenhver time for å spy. Skulle ønske jeg var liten og hadde en husmormamma som kunne trøste og tørke tårer når jeg er syk. I alle fall når det skjer midt på natta…
