Tag: minner

Min Svalbardopplevelse

Jeg har vært på Svalbard én gang. Det er nå straks sju år siden, og denne tiden på året får meg til å huske denne reisen. Etter at mange dager med jobbing var over hadde vi én fridag før hjemreise. Den brukte vi på en fantastisk heldagstur på snøscooter inn gjennom Adventdalen, til VonPost-breen, over frosset sjø og over fjellformasjoner. Høydepunktet for dagen var utvilsomt synet av tre isbjørner! Først en mor med en unge, deretter en diger hannbjørn som gikk og været etter denne binna. Jeg har ikke lyst å tenke på hvordan det gikk med ungen når hannbjørnen nådde dem igjen…

Jeg fikk oppleve et skikkelig vinter-Svalbard, med stormer og kulde, ned mot 40 minusgrader. Men også gnistrende sol og endeløse, fantastiske formasjoner i naturen. Fjellene der er helt spesielle. Det er byen også, med god varme innendørs. Og værbitte mennesker som må like å leve litt spesielt. Her er noen bildeminner:

Isbjørn finnes over hele øyriket. Det er bare å ta skiltet på alvor!
Kollegaer på rekke og rad, scootertur i ødemarka
Isbjørnbarn og -mor – på trygg avstand
Rast på VonPost-breen

Jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært fint å besøke Svalbard igjen. Men jeg er ikke så fryktelig glad i å reise. Og jeg har jo vært der. Jeg tror på en måte ikke at en ny tur kan toppe opplevelsen av denne første. Så kanskje jeg lar den bli min eneste.

Som to dråper vann?

Jeg bladde i gamle bilder en dag. Det er nesten litt trist å se hvor få bilder vi har fra tiden før digitalfoto overtok hos oss. Men noen gode skatter finnes heldigvis. Sånn som dette svært illustrerende bildet av to aldeles ferske gutter – én dag gamle i felles krybbe med vannmadrass, på barselavdelingen på gode, gamle RiT.

Prikken og Krølle

Tobias hadde en veldig markert føflekk i panna, så han var lett å kjenne igjen med én gang. Vi fikk vite at denne føflekken ville komme til å vokse med gutten og kunne ende opp med å bli på størrelse med en femkroning. Men jammen tok de feil. Prikken er ikke større i dag, nesten 13 år senere. Og den er mye blekere. Men fortsatt er det mange som bruker den som kjennetegn på Tobias, så er de på den sikre siden.

Sondre hadde antagelig ligget trangt i magen, øreflippene og hele de ytre ørene hans var knøvlet sammen som bittesmå knyttnever innover mot sentrum av øret. Pleierne visste råd, mente de. Ørene ble tapet fast i riktig fasong for at de skulle holde seg på riktig plass. Ellers ville de bli sånn, fikk vi høre. Som nybakt mamma var jeg overhodet ikke interessert i tape og klister og forming av ørene til minstemann. Og sannelig – de tok feil der også. Selv om jeg fjernet tapen og aldri siden klistret ørene, så har Sondre fullstendig normale øreflipper og ytre ører den dag i dag.

Det er snedig hvordan mange har problemer med å kjenne tvillinger fra hverandre, selv om de er så ulike vanndråper som overhodet mulig – omtrent som kull og is, kanskje.  For de som fortsatt har trøbbel med å se forskjell på tvillingene våre; Sondre har veldig lyst hår, nesten hvitt. Tobias er mørk, for tiden farget helt sort. Skulle de ha sommerblekt eller nedbarbert hår, så gir det et hint at Sondre har grønne øyne, Tobias har brune. Ser du dem skrive eller gjøre noe annet med hendene; Tobias er venstrehendt, Sondre høyrehendt. Og om du fortsatt sliter med å se forskjell så hjelper det kanskje å vite at Sondre er omtrent fem centimeter høyere enn Tobias.

Tobias – Prikken
Sondre – Krølle

Stress ned

Jeg leste en artikkel i Dagbladet her en dag. Og jeg tenkte “no shit, Sherlock” – selvfølgelig påvirker foreldrestress ungene i heimen. Det er mange stadier i barnefamiliens liv, ofte fremheves småbarnstiden som en eneste lang kamp. Stress, fart, slit og strev. Jovisst husker jeg at det var strevsomt, mest av alt fordi det meste var nytt på det stadiet. Jeg kan likevel ikke huske at det var så sønderrivende som det gjerne fremstilles i medienes beskrivelser av tidsklemme og stress. Kanskje jeg også den gangen levde min egen filosofi? Det som er helt sikkert er at gjøremålene er tallrike i alle årene man har barn i huset. Så prioritering må til.

Ekorn fanget av kamera på Vikan – tror du de har stressykdommer?

Det er vel ikke så fryktelig vanskelig å gjøre bare én ting i gangen? Bruke den tiden vi har, i stedet for å gå rundt å ønske at vi hadde mer tid? Jeg tror fast og bestemt på å skynde seg langsomt, på å overkomme hindringer steg for steg. På den måten blir ingenting uoverkommelig. Og ingen får tildelt mer tid per døgn enn andre, sånn er det bare. Så derfor er mitt enkle råd; bruk tiden godt, ikke fyll den med alt som er tungt og strevsomt, bruk den på det du må, vil og kan. Ta deg tid. Fremfor alt: Bruk tiden sammen med de du er glad i!

Se på noe vakkert et øyeblikk – er det ikke verdt den tiden det tar?

 

Ti uker = 70 dager

… til vi reiser på vår aller første tur til Syden. Det er ikke fritt for at gutta gleder seg. De sier at de aldri har vært i Syden, selv om vi hardnakket prøver å påstå at de har vært i Syden. I 2006 kjørte vi nemlig bil helt til Venezia, det var litt av en ferie (som jeg kanskje burde lage et mimre-innlegg om en dag). Men neida, i Syden har de aldri vært, en sånn tur skal nemlig foregå med fly, på rettelig chartervis. Så dermed blir det vår aller første når vi 31. mars klatrer ombord i et fly med en eller annen ukjent logo. Joda, vi gleder oss vi voksne også 🙂

Et av de klassiske skuer i Venezia

Men jeg mener fortsatt at Venezia kvalifiserer til Syden like godt som noe annet sted. Som bildet viser; været (og varmen) var upåklagelig da vi var der. Dagen før ankomst og dagen etter avreise hadde vi så voldsomt regnvær at det var vanskelig å kjøre bil! Litt flaks skal man ha, og vi får håpe Gran Canaria viser seg fra sin beste side når vi kommer oss dit.

Good times

Da internettet var på full fart inn i heimen investerte jeg i en ræser av en pc. Jeg installerte Windows 95 på den. Hvis du noen gang installerte Win95 så husker du kanskje hva som fulgte med på installasjonslasset? Jeg har aldri glemt denne videoen, eller låta – jeg synes fortsatt den er kjempesøt. Dessuten synes jeg Edie Brickell er kjempesøt og behagelig flink. Jeg går av og til rundt og nynner på Good Times, du får dulte borti meg og be meg slutte hvis det blir for ofte 🙂

Knipsekassa

Husker du knipsekassene? Nå kan du spille på nett og oppleve gleden igjen! (Det er ganske lett å bli småhekta her, gitt!)

I kjelleren på Utsikten er det en sånn knipsekasse, som i gamle dager fantes over alt – på butikker, kafeer og ikke minst på ferger. Jeg husker godt lykkefølelsen da jeg fikk noen kroner å spille for. Jeg husker hvor sikker jeg var på å treffe sjutallet (eller titallet) hver gang. Og jeg husker skuffelsen da jeg som regel tapte alt. Men nå kan vi spille og spille og spille, vi kan til og med justere hvor lett eller vanskelig det skal være å vinne! (Det visste vi ikke noe om den gangen…)

Sondre prøver lykken i 2003 – greit å stå på krakk!

Vi blir nok ikke verken rikere eller fattigere av akkurat denne spillingen. En bolle fylt med kronestykker av eldre årgang er alt som omsettes. Men moro er det! Og det er selvsagt pappa som har stått for denne ervervelsen også 🙂

Konsentrert fireåring, her skal det knipses!
Tro om det ble gevinst her...?

 

Ting jeg husker

Noen ting er med på å skape minner, de lager en fornemmelse av hva et sted er, bilder eller rammer som bidrar til selve opplevelsen av denne plassen. Pappa er en skikkelig Askeladd når det gjelder å plukke opp og bruke saker han finner – særlig i sjøen eller i fjæra. På havna henger mye av dette ute året rundt. Her er et lite knippe bilder som til sammen er en smak av Vikan for meg – siden det ikke ble noen hyttetur denne helgen:

Glasskuler og andre flyteremedier til garn
Et knippe korker, blåser og tau
Et grånet stykke drivved med utskjæring “Smølen 1896” – antagelig brukt som garnmarkør
En gammel, sprukken livbøye
To generasjoner livbøyer på veggen på kaia
Glasskuler og ymse garnutstyr

Arveserviset

Et av serveringsfatene med lokk og et av sausnebbene

Olav sine besteforeldre feiret sølvbryllup i 1954, og da ble dette serviset kjøpt. Basisdelene i middagsserviset er produsert i 1953, så det er ærverdige gamle og gode ting vi har fått. Etter det jeg har greid å spore av historie om disse tingene, så er stempelet med steinøks og årstall en sikker datering.

Delene med skåler og mugger er stemplet FF Figgjo Flint. Dette stempelet ble brukt i starten etter sammenslåingen av Stavangerflint og Figgjo Flint, før navnet ble endret til Figgjo Fajanse og kun FF ble stemplet. Dermed kan disse tilleggsdelene til serviset dateres til omkring 1968.

Boller fra mini til maxi størrelse

Jeg kan tenke meg at det må ha vært artig å finne nye deler og å kunne supplere serviset såpass lang tid etterpå. Og for oss er det herlig å ha så mange deler til både middag, dessert, servering og pynt av festbord – vi kan servere både suppe og middag til 24!

Noen av middagstallerknene og en av muggene

Vi fikk serviset like etter at vi giftet oss, litt stykkevis og delt fordi det var fordelt hos flere av svigermors søsken. Jeg synes vi var knallheldige som fikk overta alt komplett til slutt. Nå er serviset i bruk (for det er jo ikke noe morsomt å bare gjemme det bort) og oppbevares synlig i skap med glassdører sånn at vi har glede av det hver dag.

Kaffeservise i samme design finnes også. Jeg funderer noen ganger på om jeg skal ønske meg det, prøve å skaffe det til veie gjennom brukthandel kanskje? Men så tenker jeg at jeg trenger egentlig ikke det – for mye av det gode vil kanskje ta noe av glansen fra det serviset jeg gleder meg sånn over. Jeg er ikke helt sikker på navnet på vårt servise, men fra litt søk på nett mener jeg at det må være Bygdøy. Det er en veldig variasjon av blomstermotiver, artig at alt er i samme form med forskjellig dekor. Den tynne gullkanten er intakt på alle deler – og altså ikke noe servise for bruk i mikrobølgeovn!

…  designet av Thorbjørn Feyling (1907 – 1985). Han var Stavanger Fajanse sin kunstneriske leder fra 1946. Stavanger Fajanse ble Stavangerflint i 1952. Hans mest kjente former er modellene «Glatt», «Standard», «Skaugum» og «Bygdøy». Formene ble masseprodusert utover 50-tallet, og påført mange ulike dekorer. Noen dekorer ble malt på for hånd mens andre dekorer ble innkjøpt som silketrykkdekorer fra utlandet.

Små skatter

Dette broderte bildet henger på soverommet mitt, det er mamma som har sydd det. Hun har kopiert et annet tilsvarende broderi, som henger på hytta deres. Jeg har alltid syntes dette var så koselig, og nå får det fortsette å henge der det har vært i mange år.

Broderi i glass og ramme – litt mye refleks i glasset her, men teksten kommer frem likevel
En liten detaljstudie, sjarmerende og omstendelig broderi dette!

En annen liten skatt jeg har er den lille Ole Lukøje. Figuren er skåret ut av en finérplate og malt. Den hang på en soveromsdør på gamle Solfang, hjemme hos farmor og farfar. Mange år etter at de var flyttet derfra, like før huset skulle rives, var jeg på en siste nysgjerrigvisitt. Og tenk – den lille Ole hang fortsatt på døren. Da tok jeg ham med meg, og har tatt vare på ham siden. Jeg vet ikke hvor gammel han er, men minst 50 år, antar jeg. Nå henger han over nattbordet mittt.

Lille Ole Lukøje er sliten i fargene, men har fortsatt paraply og sprøyte med drømmestøv

Hver kveld dukker den gamle sangen opp i hodet mitt, den som Bestemor (min oldemor) sang for meg:

Den lille Ole med paraplyen
Tekst: Peter Lemche, 1873
Melodi: Ole Jacobsen, 1873

Den lille Ole med paraplyen,
ham kender alle småfolk i byen,
hver lille pige, hver lille dreng,
han lægger sødt i sin lille seng.

Så vil han ud paraplyen brede
og uskylds hygge om lejet sprede,
da vil i drømme den lille fyr
fortælle dejlige eventyr.

Han vil fortælle om stjerner klare,
og om den dejlige engleskare,
og om den yndige lille fe,
som alle børn vil så gerne se.

Og har om dagen de artig’ været,
og kærlig fader og moder æret,
da kan så glade til sengs de gå,
og drømme smukt om Guds engle små.

Og når om morgenen solen skinner,
da vågner de med små røde kinder,
og takke Gud for, hvad de har drømt,
og kysse fader og moder ømt.

(Kilde)

Bestemor var gift i Danmark, så jeg antar hun har sangen derfra – jeg har aldri blitt vant med den norske teksten, men jeg synger nok den danske med norsk schwung. En nydelig liten melodi er det i alle fall, mon tro om ungene husker at jeg sang den for dem da de var små?