Jeg regner med jeg er et hakk nærmere den flate magen etter forestillingen i Olavshallen i kveld – Nattens umusikalske dronning – for makan til fliring og hiksting er det lenge siden jeg har vært med på. Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen klarte i alle fall å fylle scene og to timer med underholdning som jeg vil smile av i lang tid fremover.
Mrs. Flo gir Cosme en liten reprimande…
Forestillingen dukker sikkert opp på tv før eller siden, og den er sannsynligvis like morsom da. Selv om vinteren kom og gjorde transport og byliv til en heller hustrig opplevelse, så var ventetid og billettpris verdt opplevelsen. En superbra kveld!
Vi har vært på Brundalskveld, der alle elevene på skolen til tvillingene har spilt, sunget og danset for foreldre, søsken, familie og venner. Det var en strålende forestilling med stor underholdningsverdi. Og da vi endelig fikk gutta våre på scenen var vi sprekkeferdige av stolthet. De er så flinke! Virkelig artig å se all øving utløst i en flott oppsetning. Tommel opp for Brundalen skole og musikklæreren. Og to tomler opp for Sondre og Tobias som gjorde jobben sin så bra!
André, Tobias og Sondre utgjør et supert bandSondre spiller solo
Vi har innsett at Sondre ikke kan være på ferie uten gitar. Han spiller faktisk hele tiden. Kanskje han kunne holdt ut flyturen. Eller i verste fall en dag eller to (det hender en sjelden gang at han reiser på hytta uten gitar, men der finnes det jo kassegitarer å leke med). Så noko måtte gjerast. En tur på 4Sound og innkjøp av en Gitalele ble løsningen. En tenkelig krise er avverget. Nå prøvespilles håndbagasjen jevnt og trutt, og så får vi vel bare se hvor populært det blir med minigitarspilling ombord i flyet.
Prøvekjøring av gitaleleSammenligning av gitalele og gitar – litt lettere å ta med den lille
En venn jeg har kjent siden barneårene fyller 50 år i dag. Tiden har flydd siden vi gikk på orgelkurs sammen, gitt. Han feirer bursdagen sin med å gi ut en CD med sin egen musikk. CDen gir han bort, til venner og venners venner. Selv fikk jeg den i posten i går.
Kurt ønsker at de som får denne gaven gir et bidrag til Kirkens Bymisjon. Sjelden har jeg følt at det var lettere å gi noen kroner til et godt formål. For jeg ble både glad, rørt og stolt over gaven som jeg fikk. Kanskje du har lyst å høre (og gi) også? Send en epost til kurtas@live.no og si akkurat det.
Jeg har bestilt billetter til Nattens umusikalske dronning, en forestilling med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Jeg så klipp fra forestillingen på tv denne uka, og det så bare hysterisk morsomt ut. Showet kommer ikke til Trondheim før i slutten av oktober, så det er lenge å glede seg. Men da var det også mulig å få billetter, vanligvis er jeg for treg til å få med meg sånt.
Et skikkelig umusikalsk show å glede seg til når høstmørket er her
Forestillingen Nattens umusikalske dronning er historien om operasangerinnen Florence Foster Jenkins (Hege Schøyen). Eller rettere sagt: Hun var operasangerinne kun i sitt eget hode. Sannheten er at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, og var knapt i stand til å holde en tone. Foster Jenkins startet med å gi små konserter i lukkede selskap, men endte opp som et kultfenomen som til slutt gjorde konsert for et utsolgt Carnegie Hall. Publikums hikstende latter oppfattet hun som vill begeistring – eller i verste fall uttrykk for sjalusi for hennes talent.
Inn i Foster Jenkins liv kommer pianist Cosme McMoon (Jan Martin Johnsen). Han er den dyktige musikeren som i et desperat behov for penger møter den talentløse ”sangerinnen” og ender opp som hennes faste pianist.
Uten forkleinelse for noen av dem er Florence Foster Jenkins gjerne å sammenligne med vår egen Olga Marie Mikalsen, som kanskje mest av alt ble kjent for “Hurra for deg”-fremførelsen i reklame for Solo i 1994.
Uansett har jeg tro på at dette er en strålende forestilling og gleder meg stort, selv om det er nesten ni måneder å vente (wow – et helt svangerskap!).
Her om dagen tenkte jeg litt på dette at det går an å oppsummere et år med et par stikkord. De store hendelsene. Jeg er temmelig sikker på at 22. juli kommer til å prege de fleste årskavalkader i 2011. Ingen er vel uberørt av det som hendte da. Heldigvis inneholder året, tiden og historien også små og store gode minner. Jeg synes jeg er svært privilegert når det gjelder mengden gode minner. Og jeg synes de nære tingene skaper de beste minnene.
Jeg har fått meg bibliotek. Kosekroken min!
Hukommelsen er lunefull, derfor er det kjekt å kunne bla litt i notater og skriblerier for å huske når og hva som har skjedd. Noe er viktig nok til at det aldri glemmes, mens andre ting er aldeles umulig å komme på. Et lite eksempel er den gitaren vi hadde som gikk i stykker. Den var jo nesten helt ny, vi var skjønt enige om at vi kjøpte den i sommer en gang. Da reparatøren ville ha kvittering viste det seg at innkjøpsdato var i februar. Der var et lite halvår svisj borte, på en måte. Men vi fikk ny gitar altså! Bra garanti og bra service.
Den snasne kassegitaren vår
I 2009 fikk vi ny hytte. I 2010 ny hund og nytt barnebarn. Så hva har skjedd hos oss i år? Jo, vi har fått nytt hjem. Vi har fått ny adresse, nytt hus og i veldig stor grad et nytt liv. Det aller viktigste er at guttene har fått så utrolig god mottakelse på den nye skolen, superflotte lærere, nye venner og ikke minst nytt musikkmiljø. De blomstrer, rett og slett. Dette vil vi nok alltid huske 2011 for. Selv om vi kan bomme litt på datoen for investering i ny gitar.
Flyfoto av huset før det ble maltHagen og huset i høstsol
Året har inneholdt en hel masse annet – selv har jeg fått både nye tenner og ny rygg, det er jo også noe å huske. Jeg velger å oppsummere med disse beste minnene når jeg takker av for 2011. Jeg har lagt vekt på å nyte øyeblikkene slik jeg hadde som forsett. Det skal jeg fortsette med, men et lite tilleggsønske har jeg også; måtte 2012 bli starten på en helt ordinær tilværelse – helt uten de store hendelsene.
Vi har en slags ikke julegave-pakt mellom oss voksne. Derfor var det litt ekstra overraskelse når pappa dukket opp med en reisegrammofon som gave nå rett før jul. En riktig staselig sveivegrammofon i koffert, av merke Columbia (trolig fra ca. 1930). Her snakker vi avansert walkman, altså! Det er ekstra stifter med, og det er plass til å legge et utvalg plater inni lokket på kofferten. Dermed kan vi lett ta med favorittmusikken på tur, tenk det 🙂
Grammofonen testkjøres på kjøkkenet
For en stund siden fikk vi også en koffert med plater, sånn at vi nå kan spille både Evert Taube, Louis Armstrong og Margareta Kjellberg (Turalleri, du vet…) både hjemme og på utflukt. Supermorsomt. Hva skal man med iPod og mp3-spillere, sier nå jeg.
En koffert full av schlägers
Pappa har en anselig mengde musikkmaskiner, nå er han i ferd med å redusere mengden ved salg – og altså gaver til oss heldige. Det er stas når alt er så godt restaurert og vedlikeholdt at det kan brukes, ikke bare være til pynt (eller samle støv). Jeg håper det som selges blir skikkelig verdsatt der det kommer! Forresten, når det gjelder bærbar musikk så er den lille Colibri kanskje enda mer walkman enn denne reisegrammofonen. Ta en titt på bildene, det er mange godbiter der.
I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.
Litt godt å ligge i sofaen når det er kaldt ute
Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg. Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.
Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:
The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind. (Bob Dylan)
Jeg skulle ønske gutta mine kunne spille mer sammen, og at jeg kunne få lov å filme en heljam session en gang. Her spiller Fredrik (gitar) og Tobias (bass) sammen, Rage Against the Machine sin Killing in the Name
Dette ble filmet forrige helg da Fredrik og Ida var på trondheimstur. I dag har Fredrik bursdag, gratulerer så masse med dagen!
Da internettet var på full fart inn i heimen investerte jeg i en ræser av en pc. Jeg installerte Windows 95 på den. Hvis du noen gang installerte Win95 så husker du kanskje hva som fulgte med på installasjonslasset? Jeg har aldri glemt denne videoen, eller låta – jeg synes fortsatt den er kjempesøt. Dessuten synes jeg Edie Brickell er kjempesøt og behagelig flink. Jeg går av og til rundt og nynner på Good Times, du får dulte borti meg og be meg slutte hvis det blir for ofte 🙂
