I dag tidlig kom vi hjem etter en uke på Mallorca. Jeg har aldri tidligere opplevd en så komplett vellykket sydenferie. I tillegg til å få være med på et nydelig eventyrbryllup fikk vi det mest fantastiske været og badetemperaturer hinsides alt jeg har drømt om. Mamma og pappa feiret 51 års bryllupsdag 1. juli. Vi fant supergode spiseplasser og vi fikk klattra bort en passe mengde lommepenger. Hotellet var bra, servicen upåklagelig, vi feiret farmors 82-årsdag og ingen ble mer solbrent enn vi synes vi må være etter en uke med krampaktig strand-, sole- og badeliv. Perfecto!
Noen smakebiter i bilder følger – mens jeg fortsatt har en hel masse å fordøye før jeg er klar for trøndersk sommer …
De fire damene i reisefølget storkoser seg i MiddelhavetTurtelduer? Disse satt i kirkevinduet før vielsen …
Det kan se ut som ferien var i kjærlighetens tegn; se bare på dette knippet med erklæringer til temaet:
Vakre Reidun og kjekke Øystein har gitt hverandre sitt jaMamma og pappa har vært gift i 51 år!Kjæresteparet på vei ut i bølgeneFarmor fikk pakke på dagen sinSondre og farmor tusler i sanden – klar for neste badTobias var gjerne mer under vann enn på landNydelig å gå langs strandpromenadenVår faste koloni i vannkanten
Nå er det like før vi skal reise på ferie og pakkemoroa er i gang. Hva skal vi ha med, har du med sånn eller slik, trenger vi ditt og trenger vi datt? Hva skal i håndbagasje og hvor mye gidder vi egentlig å drasse på? Er det lov å strikke på flyet og kan man ha med seg drikke og godteri?
En liten veske-sekk, ikke plass til noen datamaskin der!
For min del er målet minst mulig håndbagasje. Jeg har kjøpt en snerten liten veske-sekk som rett og slett ikke har plass til mer enn jeg trenger. Det betyr kort, billett, pass, telefon, og det aller viktigste; hekletøyet. Jeg har nemlig konstatert at det ertillatt å ha med hekle/strikkepinner i håndbagasjen. Det trenger ikke være bambus eller tre i pinnene heller, så alle vi avhengige kan roe helt ned når det gjelder akkurat det, ihvertfall. Kanskje jeg kliner til og putter boka mi i sekken, i tilfelle fingrene trenger hvile på flyturen.
Noe av det beste med jul er å endelig få røpe hemmelighetene. Jeg blir alltid nesten sprekkeferdig de siste dagene, sånn var det i år også. Resten av de hemmelige hjemmestrikkede gavene var det ekstra kjekt å få overlevere – håper mottakerne liker dem. Den største hemmeligheten var nok likevel neste års sommerferie, som vi endelig kunne annonsere. Vi skal nemlig til Syden igjen, og denne gangen blir det et gigantisk familieprosjekt med barn, tanter, søskenbarn og besteforeldre fra fjern og nær. Vi har en hel drøss greier å feire, så det var forholdsvis enkelt å bestemme seg. Gleder meg til turen allerede 😀
Her skal vi bo – rett ved stranden!
Ellers må jeg si at jeg er særdeles glad for årets julegaver som jeg fikk også; ny kåpe, nye hansker, tøfler, godteri, jålesaker og masse nisseservise-deler! Dere er så snille alle sammen, atte! Det gjenstår mye spising, besøk og ferie før det nye året er her. Om ikke lenge skal jeg gjøre ferdig nyttårsforsettene. Får se om jeg tør å offentliggjøre dem – det blir liksom litt forpliktende da …
Vi er kommet til reisebrev #3 og polskkurset avsluttes med navnet på torget i gamlebyen og en takk til Warszawa. På en lørdag var man absolutt ikke eneste turist der, men opplevelsen var verdt et par Metro-holdeplasser og en tur med trikken.
Trikk #26 fra Ratusz Arsenał til Starego MiastaGamlebyens marked i strålende høstsol
Det var ingen sitteplasser å oppdrive på de mange gatekaféene og utvalget i de ulike markedsbodene var så som så – det lignet veldig på martna’n hjemme. Den største handelsvaren her, med særpreg og verdi, er rav. Men dette var overraskende kostbart. Kanskje er det bare jeg som ikke forstår hvor verdifullt materialet er, men jeg synes ikke noe var fint og brukbart nok til å bruke veldig mye penger på.
En trivelig gamp trasket rundt med kjerre bakpåOgså her har vi “vår egen” gate – Ulica Wąski Dunaj
Akkurat som i Budapest har Duna-gaten masse sjarm – som jeg skulle valgt den selv 🙂 Ulica Wąski betyr trang gate og Dunaj er oversettelse av Donau.
Fint lite navneskilt inni den vesle gaten
Så sier jeg Dzięki, Warszawa – takk, Warszawa – for fine dager. Jeg hadde ikke så innmari lyst til å dra på denne turen. Men så må jeg innrømme at jeg ikke har så fryktelig lyst til å dra på noen turer, jeg vil helst være hjemme – fyre i peisen, ha på ullsokker, strikke litt, ta et glass vin, sove i min egen seng – du skjønner sikkert tegninga? Når jeg allikevel først er kastet ut i den store verden, så må jeg jo gjøre det beste ut av det. Og det var ikke så vanskelig med både værguder, faglig innhold, omgivelser og fasiliteter på min side. Enkelt å transportere seg hit og dit, nydelig mat, spennende ting å se, ja det var i det hele tatt ikke mye å grue for.
Bortsett fra én ting, da. Jeg mangler det meste når det gjelder retningssans. Spesielt innendørs (kjøpesentre og sånn) men også i gatemiljø der alt er likt. Og ute i skauen, men det er en annen historie. Bildet under her viser et aldri så lite gatekryss utenfor hotellet, oppe i øvre bildekant er kjøpesenteret, litt ovenfor det nå så kjente Kulturpalasset. Så spaserturen dit skulle jo være easy-peasy, sant? Men se på bildet én gang til; det finnes ingen fotgjengeroverganger! Derfor måtte vi gå under jorda, så å si. Og det er ikke småtteri til tunnelsystemer her – trapper, rullebånd, gater – som fører til Metroen, til trikkeholdeplasser og til parker og fortau. Jeg har gått opp og ned alle trappene i dette krysset, helt sikkert! Nå som jeg skal reise kan jeg snarveiene, selvsagt 🙂
Krysset mellom Ul Marszalkowska og Aleje Jerozolimskie er ganske heftig!
De utallige gangene jeg gikk opp feil trapp og endte på en trafikkøy der eneste fluktmulighet var trikken (bortsett fra retrett) fikk meg til å tenke på dette bildet (som jeg ikke har tatt selv altså):
Lurer på hvem som er Pia og hvem som er tullehøne av oss to på tur …
Hjemreisen starter om kort tid, og selv om fly ikke er mitt favorittransportmiddel, så går det trolig bra det også. Nå gleder jeg meg veldig til de vanlige tingene (altså: fyre i peisen, ha på ullsokker, strikke litt, ta et glass vin, sove i min egen seng) og ikke minst til helgefri (neste helg) sammen familien min.
Reisebrev #2 fra Warszawa oppsummerer fredagens konferanse- og byturopplevelser. Det røyner på for føtter og bein etter all denne bytråkkingen, shopping blir det heller så som så med – jeg tror vi blir litt mettet av alt som finnes å få kjøpt. Jeg må likevel vise frem de flotte skoene jeg kjøpte på torsdag – syns fortsatt det var et skikkelig kupp!
To par for prisen av nesten ingenting…!
Og heller ikke denne gangen slipper Kulturpalasset unna oppmerksomhet. I anledning kreftsakens rosa måned er det flombelyst om kvelden med rosa lys, utrolig stilig. Og sjekk den himmelfargen, da! Det heter forøvrig Kultur- og vitenskapspalasset, og huser blant annet både Teknisk Museum og Turistinformasjonen, så det er en bygning med høyst levende og daglig aktivitet.
Blikkfang midt i Warszawa
EuroBSD-konferansen holdes på det tekniske universitetet, Politechnika Warszawska. Vi har holdt hus i The Old Boiler House Building (Kjelhuset), og rett utenfor vinduet er denne ganske iøyenfallende kjelen/pipa (som helt sikkert har en sammenheng med navnet på bygningen):
Høyt og langt – og fortsatt veldig blå himmel
Lørdagen er fortsatt ung, jeg har et ørlite håp om litt fritid sånn at det kan samles bilder og inntrykk til neste reisebrev. Stay tuned! 🙂
Velkommen til reisebrev #1 fra Warszawa. Kulturpalasset midt i byen dominerer både bybildet og denne rapporten. Det kommer trolig flere rapporter altså, men man må jo få tid til å summe seg litt.
Reisen startet i grunnen omtrent som jeg forventet – det vil si med alskens skjær i sjøen. For å ta det siste først; jeg fikk faktisk bagasjen min ved ankomst, det bruker jeg ikke å få! Men i stedet for en liten tur Trondheim-Amsterdam-Warszawa fikk vi en ekstra rundtur i europeiske hovedsteder med Trondheim-Oslo-Stockholm-Warszawa på menyen. Flyet vårt var nemlig kansellert og den eneste som visste det før jeg kom til flyplassen klokka fem om morran var taxisjåføren. Ingen informasjon fra bookingselskapet, ingenting på flyplassens nettsider og absolutt ingenting på flyplassen. Jaja – vi fikk kaffe mens vi sto i kø og ombookingen gikk relativt smertefritt. Reisen likeså, og vel fremme fikk vi til og med hotellrom med én gang.
Hanne studerer utsikten fra hotellet, Kulturpalasset dominerer sammen med finværet
Været var aldeles glimrende, nesten som den sommeren vi aldri fikk hjemme. Dermed var det bare å utnytte de resterende fritimene til trasking, shopping og spising. For min del ble det ganske snart påkrevd med nye sko, hovne flyturbein og uvant mye betongtråkking gjorde sitt. Men litt skoshopping har vel aldri skadet noen, særlig ikke når et glimrende par sko i semsket skinn koster under 200 kroner! Etter å ha gransket terrenget – og funnet frem til den polytekniske høgskolen vi skal holde til på de nærmeste dagene – investerte vi i et tredagers metrokort.
Metro er Metro – ikke særlig ulikt andre byer dette
Dagens middag inntok vi på en lokal restaurant på det svært så imponerende kjøpesenteret Zlote Tarasy, nydelig mat til en femtilapp inkludert vin. I det hele tatt er det meste kjempebillig her. Spaserturen mellom kjøpesenter og hotell er helt grei, med masse lokale, markedslignende sjapper i mellom. Turen går gjennom en park ved Kulturpalasset, særdeles vakkert i varm høstsol.
Tydelig høstfargede trær, men t-skjortevær likevel
Nå er vi midt i faglig og teknisk ganske heavy stuff, interessant men vanskelig. For de interesserte; EuroBSDcon 2012. Jeg skal absolutt ikke begi meg ut på noen presentasjon av dette, bare håpe at jeg absorberer noe av innholdet 🙂 Vi sees!
I riktig gamle dager, i forrige årtusen, da forlovet vi oss. Olav og jeg satte på oss ringene i Reykjavík på Island. Vi hadde fem fine dager der. Jeg deltok på en konferanse med jobben, Olav var med som ledsager. Vi lot oss glatt imponere av alle turistattraksjoner, av det fascinerende og morsomme språket og ikke minst av maten. Et gastronomisk høydepunkt var middag på Lækjarbrekka – herved anbefalt til alle som måtte finne på å ta en tur til Island. Vi badet i Bláa lónið, så på Strokkur og Gullfoss, vi fikk til og med en fantastisk omvisning på Nesjavellir, kraftverket. Vi deltok i stor utendørs grillfest på Þingvellir, verdens første parlament vettu. En gallamiddag på Perlan fikk vi også med oss. Leiebil er et genitrekk, utrolig hvor mye man rekker å se på kort tid med egen transport.
Nyforlovet, bad i 40°C i Bláa lónið som feiring
Gratulerer med 15 år, kjæresten min. Kanskje vi skal ta en tur igjen, vi to?
Tenk, så er vi hjemme igjen. Plutselig er en uke ferie bare en bunke nye minner. Vi reiste fra Playa del Ingles i 24 varme, deilige og solfylte grader i morges. Og så landet vi i et lass med nysnø. Jeg må innrømme at det var utrolig godt å komme hjem, snø eller ikke. Nå venter vi på sjela, som mamma bruker å si. Og dette er litt av det vi reiste fra:
Gutta in action – vi bodde rett til venstre for øvre bildekantTobias og jeg på vei ut i havet
Nå blir det hjemmelørdagskveldskos. Flere ferieminner kommer sikkert i morgen. God påske til alle!
Aldeles håpløst å laste opp bilder på denne internettkafeen i Sydenland, og alle “free wi-fi” rundt omkring er ikke så veldig tilgjengelige – derfor blir det bare en tekstlig oppdatering i full fart herfra.
Vi har det veldig fint, i dag er det i meste laget med både sol og varme, så vi har tatt en gatelangs spise- og shoppetur. Vi er solbrent både her og der, har gnagsår både her og der og har såvidt vent oss til å drikke nok!
Opplevelsen med trådløst nett på flyet var morsom, det skal prøves på hjemturen igjen – stay tuned, da kommer de første bildene 🙂
