Årets første napping av Lukas er gjennomført. Han er så flink atte. Men bilder får vi ikke lov å ta hos nappedama…
Mens Sondre var på musikkskolen tok Tobias, Lukas og jeg en lang spasertur gjennom Trondheim sentrum. Jeg tror det var minst like slitsomt for hunden som en tur i marka. I alle fall sloknet han grundig da vi kom hjem. Det er på en måte godt å se hunden litt utslitt, selv om det i dag skyldes mye bilkjøring og annerledes aktivitet.
Sliten liten Lukas
Etter en god lur sammenkrøllet var han klar for en litt mer casual positur. Kanskje ikke akkurat utstillingsmateriale dette…?
Det ble ikke siste snømåking i går. På ingen måte. Nå har liksom snøen bestemt seg for å komme i fullt monn. Det er kanskje en slags siste hilsen fra værgudene, for i morgen skal visstnok regnet komme. Vi har hatt en lang utedag i snømassene, og kunstner Sondre klinket til med en herlig snø-cairn:
Sondre lager cairn-skulpturSiste hånd på verket – en nysgjerrig liten cairn på gårdsplassen
Tobias og jeg ville også lage snømann, fant vi ut. Vi laget en svær haug med snø som skulle bli underkroppen, men det tok ikke så lang tid før vi fikk hjelp av Lukas – han ville veldig gjerne være med på moroa:
Tobias får hjelp til å lage snømann av LukasKom igjen da, lag mere snødunge så jeg kan grave...!Nå blir det fint ja, snart helt til bunns
Vi lånte Ida en stund også, hun stortrives i vogna si og var med på trilletur i snøkavet. Det var litt utfordrende å trille i så mye snø, men vi var like blid!
Ida Solstråle på nyttårstrilletur med bestemor
Men NÅ er det vel årets siste av det meste. Middagen står snart på bordet og kveldens godsaker og fyrverkeri står klart. Kanskje vi får et glimt med oppholdsvær såpass at vi kan fotografere kvelden ute også, men jeg vet ikke om jeg ville vedde på det…
Masse nysnø i dag, vi har vært ute nesten hele dagen. Etter måking med både spade og storskuffe tok Olav fresen fatt og nå er det både vei og parkeringsplass igjen.
En omgang med snøfreseren skaffet oss vei til hytta igjen
Lukas har slitt seg skikkelig ut, tipper det blir en ganske rolig kveld etter hvert. Sammen med tvillingene har han løpt og baset i snøen i timevis – deilig når temperaturen er menneskelig!
Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?
Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.
Vi e' værdns bæste bæste bæstevænna
Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten.
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang.
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv.
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk.
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre.
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær.
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra.
Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden.
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige.
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling.
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart.
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
I år har vi hatt skikkelig juleverksted på Bjørnmyra. Etter at Sondre fikk mengder med inspirasjon til å tegne, og flotte tilbakemeldinger om at folk likte figurene hans, så kom vi i gang med produksjonen av årets særdeles begrensede og eksklusive kolleksjon av t-skjorter og trøyer til ulike familiemedlemmer og gavemottakere. Utfordringene var mange, men overkommelige.
Vi kjøpte inn hvite plagg, for trykket blir best da. Det hadde vært morsomt å finne en måte å hjemmelage slike trykk også på farget tøy.
Vi er så heldige at pappa har kjøpt presse til å overføre både trykk og folie til tekstiler, så vi slapp å styre med strykejern.
Å få tak i cold-peel-papir viste seg å være vanskelig. Jeg vil uansett anbefale alle å bruke det, for hot-peel er noe herk og skikkelig egnet til å brenne fingertuppene mens man holder på.
Etter print må hver figur klippes ut. Dette var mer pirk enn jeg trodde. Muligens hadde bruk av kniv på en skjæreplate vært enklere.
Kolleksjonen består nå av 13 ulike figurer som Sondre har spekulert ut i hodet, festet til papiret og gitt navn. Hvis du kaster mer enn ett blikk på hvert bilde, så vil du finne utallige morsomme detaljer. Nå får vi krysse fingre for at alle blir glade for gaven. (Og passe på at dette innlegget ikke publiseres for tidlig)
T-skjorter pakket i poser sammen med følgebrev som beskriver kolleksjonen (og vaskeanvisning)
Juletre må til for julefeiring på hytta. I dag er selve dagen for slikt, så det ble en tur i skogen med sag, barn og hund. Vi fikk til og med et solgløtt, det er ikke verst på en lillejulaften.
Lukas, Tobias, Sondre og Margrete vasser i djupsnøen for å lete etter juletreSondre tar sagen i egne hender for å felle treetNå skal vi hjem og pynte tre!
Det ser ut som vi må feire julen uten svigermor, som har falt og slått seg og ikke ser seg i stand til å reise… Fryktelig synd, vi får holde kontakten på telefon og nett i alle fall. Men ellers er vi på plass alle mann og ting kommer etter hvert i orden. Roen kommer sikkert også sigende og så snart treet er pyntet og kvelden siger på skal jeg prøve å fange noen stemningsbilder her.
Etter en overkommelig dose hindringer og styr og stell har vi endelig kommet oss trygt på plass på Solfang. I øyeblikket er jeg her med gutta mine – Fredrik, Sondre, Tobias og Lukas – og varmen brer seg sakte men sikkert gjennom alle rommene på hytta. Margrete skulle komme i dag hun også, men på grunn av trøbbel i flytrafikken er hun strandet i Oslo til i morgen. Det var en utrolig kald biltur hit, hele -27,5°C målte vi underveis. Heldigvis var det bare -16° på Vikan. Det var litt nedtur at vannet var frosset, men vi klarte etter hvert å tine det – oh joy!
Et vakkert syn, rennende vann!
Lukas fikk løpe fritt omkring mens vi pakket ut og gikk frem og tilbake mellom bil og hytte. Han var helt ellevill og ble passe godsliten til kvelden. Noen ekstra godbiter – tørrfisk og juleskinke – gjorde også susen. Jeg tror sannelig han har funnet ferie- og julestemningen. Favorittplassen foran peisen er opptatt fra nå av.
God fyr i peisen, temperaturen stiger
Nå venter vi på innrykk av resten i morgen, da blir alle tre hyttene bebodd og befolket og tradisjonen med Vikanjul kan fortsette. Jeg gleder meg til å pakke ut nisser og desslike, kanskje til og med jeg blir litt julete i år!
Tre lure nisser står allerede på bordet
Og så har mamma bursdag – gratulerer så masse med dagen ♥ Når resten endelig kommer hit, så tenker jeg det blir feiring av både henne og Margrete. Foreløpig kan jeg spandere en titt på juleblomstene mine.
Min julefavoritt asalea, og en liten svibel som jeg håper blomstrer snart
