Nå har det gått rasende fort noen dager, fra de første spede blomstene viste seg i veikantene og til vi spaserer rundt i singlet & shorts! Det er så utrolig deilig med varmt vær og lite klær. Det er bare seks uker til første sommerferieuke, og jeg tipper de ukene bare flyr avgårde også. Pinseværet skal etter sigende bli aldeles strålende, vi tror på det og storgleder oss! Lukas og jeg har gjenoppdaget de flotte turstiene som går utenfor lysløypa. Det er så nydelig i skogen nå, med både hvitveis, blåveis og bjørkesprett. Underlig nok fant vi også noen snøflekker. Men de er nok borte til neste gang vi går tur.
Den flotte drikkekulpen er alltid god å finne på turEnorme mengder hvitveis dekker skogbunnenLitt spennende å finne snø …… men enda kjekkere med gress og skog!Svære tuer med blåveis, måtte den få stå i fred
Er du forresten en av oss som har trodd at blåveis er fredet? Her har jeg trampa rundt på planeten i snart femti år og alltid visst at det er sånn. Og så stemmer det ikke i det hele tatt! Blåveisen har aldri vært fredet – tenk det. Jaja, jeg synes nå de er finest i natulige omgivelser åkkesom – selv om en liten tue på hytta kunne vært fint å ha.
… for 35 år siden var jeg konfirmant i Moholt kirke. Kirka har siden byttet navn til Strinda, der ble Sondre og Tobias døpt og Olav og jeg giftet oss der. Jeg vet ikke om jeg husker så innmari mye av selve konfirmasjonen, men jeg husker veldig godt at jeg var ute og plukket hvitveis (mellom snøflekkene). Det har jeg gjort i dag også, på de samme plassene 🙂
En del av konfirmasjonsselskapet på verandaen på Stokkhaugen
Koselig å finne igjen bilde fra dagen, fra venstre ser vi meg, mormor, tante Sigrun, pappa, farmor, mamma, lille fetter Håvard og morfar. Snøen lå fortsatt standhaftig i Kubakkan, men jeg mener været var på vår side. Jeg husker forresten også at jeg tok med Håvard på bytur, vi kjørte trikk til Lian – det var nok stor stas for en sånn tøff liten kar. Utrolig å tenke på at det er så lenge siden. Og at neste år ertvillingene, yngstemennene, konfirmanter.
Det var utrolig deilig å få en solskinnsdag hjemme i hagen. Vi har fått unna masse arbeid – løvraking, trefelling, kvistbæring og garasjerydding. All veden fra fjorårets felling av trær er nå tørket (ute) og stablet inne i garasjen. Da er det bare å bryte seg på årets hogst, og det er ikke rent lite! Fortsatt er bare greinene av den ene bjørka klar for saging og kløyving, så denne dungen blir nok mer enn doblet:
Olav raker løv og gleder seg til å ta fatt på ny vedDette er mengden ved fra én poppel og noen bjørkegreiner fra i fjor
Det jeg har kost meg aller mest med denne helgen har vært innflytting i drivhuset. Nå er bord, hyller, krukker, potter, bøtter og utstyr på plass, og jeg er kjempeoptimist med tanke på avling – i år igjen. Jeg har stiklet og sådd, plantet om og plantet nytt, vannet og pyntet med flotte, fargerike sinkbøtter, avlagte gulvmatter og saker som jeg tror kan være til nytte og hygge i huset. Lukas har funnet seg godt til rette med teppe og vannskål. Den automatiske lufteluken i taket virker som den skal. Radioen likeså. Dette blir nok plassen det er lettest å finne meg de fleste sommerkveldene 🙂
Lukas synes det er kjekt å ha egen plass også i drivhusetArbeidsbord og stablebord på plass, sammen en praktisk gulvmatteHyller med plass til både planter og utstyrTomatplantene i sin spede ungdom – krysser fingre!Dette skal bli squash – namnam!To av bøttene fra Plantasjen, Ikea har dem også forresten!En enslig tomat i en frisk, gul bøtte
Jeg elsker sterke farger, spesielt på denne årstiden før naturen selv er i gang for alvor. Jeg tror det blir investering i flere av disse bøttene etter hvert. Og så håper jeg veldig på snarlig blomstring på noe av det jeg har sådd – blant annet blomstertobakk, lobelia, lavendel, stokkroser og stevia. I tillegg til tomater og squash har jeg også sådd en hel masse basilikum, persille, pipeløk og reddiker. Noe skal dufte godt, noe skal se fint ut og noe skal spises. Jeg håper at det er en hel masse å vise frem om noen uker!
Ute i garasjen står det fortsatt en pall med peis på. I stua er det fortsatt røyklukt, for jeg fyrer og fyrer i gammelpeisen. Vårvarmen har uteblitt hittil, så vi tar hele prosjektet med en slags ro – en stund til …
Ikke så mye varme herfra ennå …
Det loves bortimot tosifret antall plussgrader i dagene som kommer, kanskje vi skal tenke litt på det snart da? Jeg går rundt og nynner på den gamle Knutsen & Ludvigsen-sangen “Vi har en grevling i taket” lett omskrevet til “Vi har en peis i garasjen” …
Etter at drivhuset ble demontert og flyttet før felling av bjørkene har det sakte men sikkert gjenoppstått på ny tomt. Vi våknet til snø på 1. mai, så jeg drømte virkelig ikke om at vi skulle komme så langt som vi gjorde.
Grunnnuren består av trykkimpregnerte bjelker. Oppå der har vi bygd en platting med heldekkende tregulv. I ett hjørne er det åpning rett i jorda, der skal drueplantene få sin plass. Jeg har beiset gulvet med terrassebeis, både for utseende og fordi jeg trolig kommer til å søle litt med både jord og vann.
Snekkerne i gang med bygging av gulvet
Pappa og Olav snekret gulv i kalde kveldstimer. Jeg er bare så utrolig heldig som har sånne ressurser tilgjengelig. Lurer på hvor lenge jeg måtte herjet om jeg skulle fått til noe sånt alene …
Hele plattingen er snødekt!Rammen til drivhuset venter på grunnarbeidet – men det kom jo snø …
Men heldigvis tittet både sola og arbeidslysten frem og det ble sving på sakene igjen. Som vanlig var det pappa og Olav som tok de strevsomme arbeidsoppgavene.
Måling, kapping og tilpassing av “grunnmuren”Gulvplattingen er på plass og ramma er satt oppå. Passer perfekt!Det ble jammen tid til beising av gulv ogsåGrunnarbeidet er ferdig og huset står på ny tomt
Nå gjenstår bare montering av glasset før huset er klart til innredning. Jeg skal investere i hyller fra Ikea som jeg synes passer godt til potter og krukker, det blir også plass til litt utstyr i drivhuset; sakser, hyssing, jord og vannkanner. Et gammelt kjøkkenbord skal sages til passe størrelse og bli til arbeidsbord – helt og holdent tilpasset min egen arbeidshøyde. Det er nesten så jeg har lyst å sette inn en kurvstol, for her kommer jeg til å trives!
Nå er de store bjørkene i ferd med å bli borte fra hagen. Det er en lang og tung prosess, og veldig mye ved-arbeid gjenstår. Pappa og Olav har jobbet som helter med felling, kapping og bæring, og ikke minst bortkjøring av kvist. Fellingen gjøres stykkevis, det er ikke mulig å få ned så store trær på én gang.
Pappa klatrer høyt for å felle grein etter greinEt utrolig sevjeregn fra alle sår i treet
Tidspunktet for felling må vel sies å være i tide, trærne er stappfulle av sevje, men heldigvis rekker vi å ta dem ned før blomstring og før løvet kommer – tror jeg. Litt vemodig blir det nok å se dem forsvinne, men likevel ser jeg at det både blir lysere og mye mindre arbeid utover sommer og høst.
De første greinene er tatt ned, men ennå mye igjen av trærne
Jeg skal rapportere igjen når all bjørkeveden skal stables, tenker jeg. Det blir ikke rent lite brensel til neste vinter …
En onsdagskveld i mars 1975 bestemte vi Raillaran oss for å ta en skitur til Estenstadhytta for å spise rømmegrøt. Selv om vi hadde vært utallige turer opp dit, så var det første gang vi skulle få med oss denne ukentlige begivenheten. Samme dag fikk jeg nye ski – flotte og knallgrønne glassfiberski – og tenkte nok dermed å pensjonere de velbrukte treskiene for godt.
Skjebnen ville det imidlertid litt annerledes, og bare en liten hundremeter hjemmefra ble skituppen min fanget i et dypt fotspor i skaresnøen. Armen gikk gjennom skarelaget mens jeg fortsatte i god fart fremover, det kom et smell og det ble fryktelig vondt. Dermed ble skituren avlyst, foreldre purret ut i vinterkvelden og resten av døgnet tilbragt på sykehuset. Armen ble operert, og jeg ble grundig gipset – nesten hele meg, bortsett fra armen. Den ble bundet til et stativ og en skrue sørget for å strekke på plass overarmsbeinet i albueleddet. Sånn gikk jeg i mange, mange uker etterpå.
Litt betuttet pasient …
De grønne skiene (og treskiene) har jeg fremdeles. Men jeg må tilstå at jeg også har andre langrennsski – Olav kjøpte nemlig ski til meg da vi begynte å ferdes på hytteturer i Stugudal. Jeg har gått opptil flere mil på dem, men det begynner å bli noen år siden sist nå. Jeg tenker på dette armbruddet når noen forsøker å lokke meg med på skitur. Da frister det nemlig ikke så veldig.
Nå er vi i gang med flytting av drivhuset. I dag har vi hatt en deilig travel hagedag, med nesten hele folket i arbeid. Håpet er både at drivhuset skal få litt mer sol og at vi kan ta ned de store bjørkene når flyttingen er unnagjort.
Drivhuset før flyttejobben tok til
Jeg må beskjemmet innrømme at det ikke var spesielt ryddig inni drivhuset etter fjorårssesongen, men det ble fort en forandring på det i løpet av dagen i dag!
Siste glassplate demonteres
Pappa demonterte alle glassplatene i et særdeles effektivt tempo og snart var bare reisverket tilbake på gamletomta.
Vasking av hver eneste glassrute
Alle glassrutene har fått en skikkelig grønnsåpevask med skrubbing av både fugleskitt, mose og bjørkerusk. Deretter ble de spylt med rent vann og det var en fryd å se forskjell – artig når arbeidet vises så godt.
Våronn i hagen
Sondre, Olav og mamma har plukket kvist og raket gammelt løv fra hele plena. Ja, og så Lukas da – han hjalp selvsagt til en hel masse 🙂 Etter at vi både fikk kjørt bort hageavfall og ryddet unna blomsterpotter og rusk & rask er hagen nå klar for vår. Kunne bare varmen melde seg, så blir det vel schwung på sakene, tenker jeg.
Vi hadde en klubb på gamle Stokkhaugen. Dette var en svært eksklusiv klubb, må vite. Den bestod av hele tre medlemmer, og det var i grunnen alle ungene som bodde her den gangen. Det klingende navnet Raillaran var ikke helt tilfeldig valgt, men forklaringen er ikke like åpenbar i dag som vi syntes den var den gang på 70-tallet. Vi var nemlig svært så begeistret for Bay City Rollers, og med litt trøndersk vri ble dette etter hvert til Bay City Raillar. Ikke bare var gutta der ekstremt kjekke å se på, de hadde også fantastisk fine klær. Inspirert av sin skotske opprinnelse hadde de innslag av skotskrutet stoff i nesten alle plagg. Dermed sydde vi om både dongeribukser, skjorter og hodeplagg for å uniformere oss i Raillaran.
Mim, Brak og Gosh – hemmelige navn for søster, Eli og Grete
Vi hadde hytte i skogen. Den stod på en 10 m² stor tomt som vi til og med fikk skjøte på av grunneieren. Den som hadde funnet igjen det papiret, du… Hytta bygde vi selv, med god oppstartshjelp av morfar og helt sikkert også pappa. Der overnattet vi innimellom, vi hadde kjempehemmelige møter og vi tente bål, laget mat og hadde et sted å være. Hytta fikk dessverre et trist endelikt etter noen år da en pøbel tente på den. Jeg vet godt hvem han var – vi er ikke venner på facebook, kan du si. Så vidt jeg vet finnes det ikke bilder av hytta, men det skal eksistere ett som viser morfar i arbeid da vi startet byggingen.
Som de viktige personene vi var hadde vi selvsagt også et kjøretøy. Raillarbila var en skikkelig flott doning av type Olabil. Med våre klingende gode kunstnernavn Mim, Brak og Gosh fartet vi rundt på grusveiene på haugen både tidlig og sent. Dette bildet er trolig tatt 17. mai – vi hadde (nesten) kommet oss ut av kor-uniformen og inn i favorittklærne før vi fyrte opp raillarbila som for anledningen er pyntet med bjørkeris og flagg:
Hele klubben plassert på den flotte doningen
Jeg kan ikke huske at vi noen gang kjedet oss, det var alltid noe å finne på i skogen og hjemme hos hverandre. Vi ga ut egen avis, Raillarposten (den skulle jeg også gjerne funnet igjen et eksemplar av) og vi slukte sangtekstene til våre favorittband. Vi reiste inn til byen for å se et glimt av stjernene på tv-skjermen på en musikkforretning, og vi sang høyt og ofte på bussen til og fra. Så kom vel tenårene og tok oss, og Raillaran ble bare et minne. Et morsomt og godt minne.
Endelig har jeg funnet lampene jeg vil ha i spisestuen. Det var sannelig på tide etter to år! Valget falt på nydelige Tentacle pendel fra Herstal. De leveres også som vegglamper, bordlamper og gulvlamper, så det er muligheter for å slå seg skikkelig løs etter hvert. Ganske stiv pris på disse, så det får klare seg med to takpendler til å begynne med. Jeg må likevel nevne at jeg fant dem i en nettbutikk til halvparten av prisen i butikk. Go Internett!
Denne tror jeg skal bli ypperlig over spisebordet
Nå ble trolig Olav litt mindre begeistret enn meg sånn til å begynne med, ettersom han er den lokale montøren. Men han skal nok få glede av lampene han også 🙂 Gleder meg til å få dem på plass og vise frem hvor fint det blir!
