Tag: trine

Gøy på landet

På vei hjem fra hytta i dag plantet jeg gutta i Oasen, og meg selv og Lukas hos Trine. Det var jo på tide at hunden fikk treffe Soffi igjen, og selvsagt på tide med litt kaffeslarv for oss tobeinte. Hundene fant ganske fort tonen – det vil si; Lukas er fortsatt litt spirrevipp og irriterer nok Soffi mer enn hun viser. Men hun er så tålmodig og guidet i vei med en ivrig tilskuer.

Der Soffi er, følger Lukas etter

Lukas var i paradis der han hilste på hester, sauer og høns. Vel – sauene oppdaget han litt etter at han hadde vært på jordet og rullet i saueskitt… Det var tryggest å la ham studere dem litt på avstand en stund. Heldigvis var det tydeligvis mer enn nok å bare løpe rundt, han terget ikke på seg noen av dyrene.

Skulle vel gjerne løpt ned dit og lekt litt...?

Det var en trivelig ettermiddag for både Lukas og meg. Det var nokså markant sauelukt av ham, og en dusj ventet så snart vi kom hjem. Nå lukter det våt sau i stedet …

Storfint besøk

I dag fikk vi besøk på hytta. Gutta satte stor pris på at Peder kom, jeg satte umåtelig stor pris på at Trine kom og Lukas fikk møte den fornemme miss Soffi for første gang. Han hadde et par travle timer med å sjekke ut, sjekke opp og etter hvert jekke seg litt ned for den noe mer rutinerte og avbalanserte damen.

Tiden med Trine går alltid så fort. Jeg tror 30-35 år uten kontakt har gjort at vi neppe går tom for samtaleemner de neste 35 årene. Jeg kommer alltid på så mye mer jeg skulle spurt om eller pratet om når hun har dratt igjen. Men nå skal vi jo være her noen dager, så sjansen byr seg nok igjen. Takk for besøket alle tre!

Soffi er utrolig snill og rolig, og var nesten i meste laget tålmodig med vår lille spirrevipp, men moro var det jammen.

Her er et utvalg bilder fra det første møtet:

Året som gikk

2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.

gulvJanuar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.

I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.

Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.hytte-mai

Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.

Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.

olav-50

Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.

En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men ufredrikten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.

Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.

kjokkenSeptember ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.

Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstårhytte-nov mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.

I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens babyblir kjøpt inn.

Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!

Morgenstund med gull

kaffe-lys

Jeg våknet tidlig i dag. Nesten litt teit ettersom det er ferie og jeg kunne sove lenge. Men kanskje det er noe i det mamma sier; jeg har vel ikke råd til å sove det bort. For det er jo så godt å være her!

Tenk å sitte i mørket med bare levende lys, fyr i peisen og en god kopp nykokt kaffe. Ungene sover ennå, det er stille og fredelig. Julegrana står mørk og venner seg til stua, venter på pynt senere i dag. Det lukter skog. Jeg nyter det, vet at det nok blir litt mer action utover dagen.

peis

Det er ennå et par timer til dagslyset kommer. I går fikk vi opp utelys, og det glitrer fint ute i snøen. Det er vel ingen tvil om at julen i år (for)blir hvit.

Nå venter en siste (?) bytur med småshopping og en kaffepause med Trine før dagen for alvor tar til.

Vikanfestivalen

Ethvert sted med respekt for seg selv bør ha en egen festival. Og som den perlen Vikan er kunne vi ikke la muligheten gå fra oss her heller. Under fullmånen og på sommerens fineste dager inviterte vi til den første årlige og tradisjonelle Vikanfestivalen. Oppskriften var enkel; de som hadde anledning og lyst kunne komme. Vi greide faktisk å samle hele ni personer med stort og smått.

Det ble et festlig rekeselskap på Utsikten som start på kvelden. Ungene løp ut og inn med vannpistoler og hadde vannkrig. Etter hvert trakk vi ned i fjæra der de fikk bade på ordentlig. Og vi fikk tent et skikkelig bål der det gikk med både kvister og greiner fra skogrydding og annet rask, blant annet et gammelt gulvbelegg som hadde sett bedre dager.

Tobias og Sondre ved bålet under fullmånen

Vær og temperatur var aldeles upåklagelig og vi satt i strandkanten til langt over midnatt, da det var tid for å skyfle ungene i seng. Resten ble sittende ut i de små timer, veldig trivelig selskap. Og alle var enige om at dette skal gjentas årlig. Neste år regner vi med en god del flere deltakere, kanskje også musikk og bryggedans?

Sommeren i et nøtteskall

Jeg må benytte anledningen til å skrive om sommeren mens den er sånn som den skal være. Vi har hatt en vidunderlig dag, med uventet varmt vær. Vi begynte ganske tidlig på hyttebygging, men det viste seg å være alt for fint ute til å holde på med innendørsarbeid. Et impulsbesøk ga oss akkurat den unnskyldningen vi trengte for å ta mesteparten av dagen fri. Trine og sønnen Peder kom og var sammen oss ved sjøen.

Fredrik kjører båt med tvillingene i hver sin tube

Vi fikk omsider båten på sjøen i går, etter at Fredrik og Nathalie kom for å være her noen dager. Fredrik meldte seg frivillig (ikke akkurat noen overraskelse) til å kjøre båt så de tre guttene kunne kjøre tube bak båten. Jeg tror de kunne holdt på ennå.  De hadde det skikkelig morsomt med å hoppe fra kaia og brygga, sprutet med hageslangen, med og uten våtdrakter. De hadde knapt tid til å spise eller drikke. Både Sondre og Tobias syntes det var trist at Peder måtte dra hjem om ettermiddagen, og nå har vi lagt nye besøksplaner for ferien.

Værmeldingen fremover er ikke like lovende, noe som betyr at vi får sjansen til å bygge litt mer. Det er jo heller ikke så dumt. Men jeg måtte bare si noe om denne dagen. Familie og venner som nyter sommerens goder. Det var bare helt perfekt.

Fornyet vennskap

Mer enn 30 år gikk før jeg møtte Trine igjen. På den tiden har vi etablert våre liv, landet på hva vi vil jobbe med, hvordan vi tilbringer fritiden og gjort våre prioriteringer. Som barn var vi ganske tette venner, selv om vi ikke møttes så ofte. Trine bodde like ved min farmor og vi så hverandre bare hver gang vi var der på besøk. We er i slekt – firmenninger – men da vi var barn var det bare en kuriositet sammen med alt annet vi brukte tid på å finne ut. Det viktige var å ha noen på min egen alder blant alle de voksne, de lange dagene rundt evigvarende kaffe- og kakeprosedyrer med voksenprat. Vi kjente hverandre bare noen få år før vi ramlet inn i tenårene og mistet kontakten.

For et par uker siden fikk jeg et glimt av et kjent ansikt; jeg trodde i alle fall det var kjent, til tross for de tretti-noen årene som hadde gått siden sist jeg så dette ansiktet. Jeg hadde ikke tid til å stoppe akkurat da, til å rope eller gi meg til kjenne. Men hodet startet å jobbe. Etter noen dager, ved hjelp av vår venn Internett, fant jeg Trine. En forsiktig første henvendelse var alt som skulle til. Vi visste at vi måtte treffes, og sist søndag gjorde vi det. Det var helt ubeskrivelig hyggelig! Med på besøk kom familien hennes, veldig lik min egen. Og samtidig kom følelsen av å høre til enda en plass. Denne helgen gjorde vi gjenvisitt hos Trine. Vi fikk servert lam og vin, og en lang koselig prat rundt middagsbordet.

Ungene løp rundt, besøkte hønsegården og hestene, lekte med hunden og utforsket nye omgivelser – akkurat slik Trine og jeg gjorde på 70-tallet. Ungene ble klissvåte i kaldt og hustrig regnvær. Men som barn flest brydde de seg ikke om de, de hadde det bare gøy.

Tilhørighet er bra. Jeg har alltid visst at jeg har en spesiell forbindelse til stedet vi bygger hytte på. Nå har jeg enda en grunn til å se frem til å være der!