Så er det den dagen igjen, tre bursdager på én gang. Denne gangen er det nok aller mest tvillingenes dag, Tobias og Sondre fyller 18 og er dermed plutselig med et svosj blitt myndige.
Og jeg sitter igjen med et forbauset uttrykk i ansiktet og lurer på hvor tiden ble av.
Tobias var ganske tidlig ute på to hjul. Mon tro om det var motorsykkel i tankene allerede den gangen?
Sondre startet sin akademiske karriere i ung alder. Vi må kunne si at det har vært en viss utvikling i både form og innhold gjennom årene.
Og så Olav da, kjæresten min som fikk disse gutta i bursdagspresang for 18 år siden.
Det har blitt litt mindre trøkk på feiringen av hans bursdag disse årene, så det spørs om det må planlegges en prioritert jubileumsfest i nærmeste fremtid.
Gratulerer med dagen. Det var utrolig koselig å se bilder av Ida Sofie og Madelén i sine nystrikkede kjoler i dag. Se så fine – og så glade! ♥
Dette er siste grunnskoleår for tvillingene. Kanskje dette var deres siste gang i barnetoget? Artig å få dem med på et TV-glimt i alle fall: Været har vært litt ymse rundt omkring, men Lukas og jeg har gått i vårt helt private 17. mai-tog likevel, på både kjente og ukjente stier i nærmarka.
Festlig at det har kommet opp så mange skilt rundt omkring, selv om jeg syns de peker i litt merkelige retninger her og der. Nå var visst Lukas mest interessert i å rulle seg i gjørma da … det har blitt en dusj etterpå!
Nå er vi omsider i mål – tvillingene ble konfirmert i går. En flott seremoni i Olavshallen markerte slutten på vårens kurs. Etterpå samlet vi familien og våre gode venner på haugen til selskap med lunsj og søtsaker. Værgudene var absolutt ikke på vårt lag, men det ble hjemmeseier likevel! Tusen takk til alle som var med oss og markerte dagen, til alle som har sendt hilsener og gaver til guttene og ikke minst til alle som hjalp til med forberedelsene og oppryddingen etterpå! Her er et knippe bilder som forteller historien om dagen da våre kjære ungdommer trådte inn i de voksnes rekker. Gratulerer med dagen, Tobias og Sondre.
Slik så det ut i hagen da vi skulle dra til konfirmasjonsseremonien. Til og med Lukas er skeptisk til fest utendørs i dette været …
Men bordene ble dekket og pyntet, maten kom på plass og varmelampene sørget for levelig temperatur i det langstrakte teltet.
Våre nære og kjære så ut til å kose seg rundt bordet med mat og drikke. Taler ble det også.
Olav flankert av sine vakre søstre og mor, alle i trønderbunad.
Konfirmantene spilte et par knalltøffe låter for gjestene sine.
Festkake med bilde av gutta på Fraggleberget 🙂
Ida Sofie stolt og superfin i bunaden sin sammen med Oa med den vakre sunnmørsbunaden. Vakre jenter, ikke sant?!
Faddere og farmor ved kaffebordetKaffe og kaker og hyggelig prat i sofakrokenOnkel Tobias er svært populær hos Ida Sofie
Tobias i skogkanten – nykonfirmert og fotografert av en uendelig stolt mamma. Sondre stilte også opp til fotografering i mammas favorittområde. Er det rart jeg er kry av disse gutta?
Igjen takker jeg dere alle, både familen med tanter, onkler, besteforeldre, søsken, søskenbarn, faddere og venner. Dette ble en opplevelse å minnes med stor glede ♥
Jeg må si at jeg er ekstremt fornøyd med siste jakkeprosjekt, min rød/grå sinnasaujakke. Så tynn-tynt ullgarn er jo både utrolig lett og varmer samtidig akkurat passe. Dermed har jeg en jakke for de litt lysere årstider som ikke alltid er så varme som vi tror.
Jeg var ikke kjempehappy med de røde hjerteknappene, men jeg måtte bare kjøpe dem av noen vektige grunner; 1) jeg elsker hjerter, 2) butikkene jeg var innom hadde ikke noe bedre og 3) jeg klarte ikke å vente lenger med å få tatt jakka i bruk.
Nå har jeg byttet til metall-hjerteknapper i stedet, de ble kjempesøte på jakka – som fikk omtrent dobbel vekt etterpå, haha!
Jeg har ikke strikket det større området med ensfarget nederst på jakka og ermene, det ble jevne striper hele veien. For meg funker det utmerket. Mulig jeg fortsatt angrer på at jeg ikke lot sauene få rød bakgrunn… men det kan jo alltids bli en jakke til!
New Zealand lammeull – og min første klippe-rett-i-ull-erfaring
Første arbeidsdag med nyjakka
Klippekanten ble helt perfekt
Jeg ser at bildene mine spriker i alle retninger fargemessig, jeg må nok skjerpe meg litt og ta flere bilder i dagslys og gjerne utendørs, i alle fall når målet er å vise frem friske farger. Nå blir det innspurt til konfirmasjonen til tvillingene på lørdag, så veldig mange flere strikkeprosjekter blir neppe ferdig før den tid 🙂
Der er det mye tøft å finne, altså. Jeg bestilte anorakker til guttas rollespilldag – hele 100 kroner måtte jeg punge ut med! Skjønner ikke at jeg har strevd og sydd selv, egentlig …
Romslig anorakk laget rundt 1940
Vi er så å si i mål med antrekkene nå, litt leting etter riktige luer og votter gjenstår. Så blir det vel rollespill, tenker jeg.
Jeg bladde i gamle bilder en dag. Det er nesten litt trist å se hvor få bilder vi har fra tiden før digitalfoto overtok hos oss. Men noen gode skatter finnes heldigvis. Sånn som dette svært illustrerende bildet av to aldeles ferske gutter – én dag gamle i felles krybbe med vannmadrass, på barselavdelingen på gode, gamle RiT.
Prikken og Krølle
Tobias hadde en veldig markert føflekk i panna, så han var lett å kjenne igjen med én gang. Vi fikk vite at denne føflekken ville komme til å vokse med gutten og kunne ende opp med å bli på størrelse med en femkroning. Men jammen tok de feil. Prikken er ikke større i dag, nesten 13 år senere. Og den er mye blekere. Men fortsatt er det mange som bruker den som kjennetegn på Tobias, så er de på den sikre siden.
Sondre hadde antagelig ligget trangt i magen, øreflippene og hele de ytre ørene hans var knøvlet sammen som bittesmå knyttnever innover mot sentrum av øret. Pleierne visste råd, mente de. Ørene ble tapet fast i riktig fasong for at de skulle holde seg på riktig plass. Ellers ville de bli sånn, fikk vi høre. Som nybakt mamma var jeg overhodet ikke interessert i tape og klister og forming av ørene til minstemann. Og sannelig – de tok feil der også. Selv om jeg fjernet tapen og aldri siden klistret ørene, så har Sondre fullstendig normale øreflipper og ytre ører den dag i dag.
Det er snedig hvordan mange har problemer med å kjenne tvillinger fra hverandre, selv om de er så ulike vanndråper som overhodet mulig – omtrent som kull og is, kanskje. For de som fortsatt har trøbbel med å se forskjell på tvillingene våre; Sondre har veldig lyst hår, nesten hvitt. Tobias er mørk, for tiden farget helt sort. Skulle de ha sommerblekt eller nedbarbert hår, så gir det et hint at Sondre har grønne øyne, Tobias har brune. Ser du dem skrive eller gjøre noe annet med hendene; Tobias er venstrehendt, Sondre høyrehendt. Og om du fortsatt sliter med å se forskjell så hjelper det kanskje å vite at Sondre er omtrent fem centimeter høyere enn Tobias.
Det er på ungene vi ser det, sier folk. Ja – for det vises jo ikke på oss at vi blir eldre. Fire små har blitt til fire store, og kanskje har jeg fortrengt alle årene med ekstremt lite søvn, aktivitet fra grytidlig morgen til langt over sengetid, bleier, vasking, bading, lesing, synging, kjøring, bursdager…
Margrete (10) og Fredrik (12) sommeren 2001
Da Fredrik og Margrete begynte å klare det meste selv kom attpåklatten som var to. Nå er tvillingene snart tenåringer.
Tobias og Sondre spiser is en sommerdag på Utsikten
Selv om det fortsatt er en del transport, så er livet i ferd med å roe seg. Kanskje det er en eller annen iboende egenskap i noen av oss som gjør at vi trenger denne overaktiviteten for å sette pris på roligere tider? Kanskje noen av oss rett og slett trenger litt engasjement og fart? Jeg tror nok omsorgstrangen var medvirkende til at jeg fikk hund da småungestadiet var overstått. Kunne jeg tenke meg å ha flere barn? Fosterbarn? Kanskje. Men nei, jeg har nok gjort mitt – fire får holde.
Men jeg ville aldri vært uten dem – erfaringene, opplevelsene, kjærligheten. Kanskje jeg har klart å lære dem ett og annet også. Som de kan ta med seg videre og kanskje huske meg for. Fine gjengen min!
Tobias, Fredrik, Margrete og Sondre
Det kjennes som vi entrer sjarmøretappen. Nå skal bare tenåringene klargjøres for den store verden, så sitter vi gamlisene igjen. Når tvillingene forlater redet vil Olav og jeg nærme oss avslutning på arbeidslivet. Vi skal nyte tosomheten og friheten. Mon tro om tiden fortsetter å fly. Får vi det like travelt som alle andre med tiden til egen disposisjon? Ennå er det sikkert ti år igjen til vi blir alene. Og etter det er det enda noen år igjen til pensjonisttilværelsen. Men det er jammen ikke lenge når vi ser tilbake på den farten de siste tjue årene har passert i.
“Næææh, skal du få tvillinger? Det blir jo dobbelt så moro!” Ja, ikke sant? Forsåvidt et sant utsagn. Men den doble gleden er nok dobbel jobb også. Og på denne tiden er det akkurat like merkbart hvert eneste år. Det er dobbelt så mange skolebøker som skal ha trekk. Hvem sin jobb det er? Gjett da…
“Én er som ingen, to er som ti” har jeg også hørt. Hør-hør, alle ettbarnsforeldre – det er noe i det!
Tjuvrikset for en mamma uten spesiell interesse for å dandere papir rundt bøker i timevis er selvsagt å spre jobben over flere dager. Nå er jeg omtrent halvveis.Men hva gjør man ikke for sine håpefulle? Det kjennes veldig greit når jobben er gjort, guttene er glade og det påkrevde krysset kan settes på ukens gjøre hjemme-plan.
Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.
Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.
Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?
Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.
Her venter jeg på slutten av barnetoget
I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet. Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.
Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.
Som nevnt har vi hatt familieråd her om dagen. Noen av oss hadde veldig lyst til å reise til Vikan denne helgen og hoppe over alt som har med feiring av frigjøringsdagen å gjøre. Men vårt yngste familiemedlem la ned veto og krevde å få være sammen med klassen sin denne dagen. Så med to imot og en som avsto fra å stemme fikk han viljen sin denne gangen. Og jeg tapte.
Dette fikk noen følger; vi ble nødt å dra på klesshopping. Shopping generelt er (heller ikke) en favorittsport hos meg, og kanskje spesielt shopping med barn. Shopping med barn tre dager før en anledning som får alle andre til å også dra på shopping er reneste state of the art. Men som den martyren jeg er kom jeg meg gjennom det og endte opp med to kjekke gutter i smalstripete dresser, fine skjorter og fancy slips som prikken over i’en. Med en diger softis hver trampet de fornøyd ut av kjøpesenteret, og jeg kunne begynne å puste igjen.
Kan jeg nå få slippe å kjøpe noe annet en mat de neste seks månedene?
