… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Den mørkeste årstiden er her for fullt – mørkt når man drar til jobb og mørkt når man kommer hjem. Da er det ikke så rart at vi setter ekstra pris på de turene vi rekker i dagslys i løpet av helgen. Lukas og jeg vandret de faste rundene også denne helgen. Det er litt nostalgisk-morsomt å gå langs gangstiene på Stokkhaugen. Tenk at dette en gang i tiden var hovedveien vår. Og skoleveien min for førti år siden. Tiden flyr når man har det gøy, gitt!
Stappfulle busser om dagen, gitt. Snø, snø, snø, vind og vind gjør at stadig flere velger buss fremfor alternativene. Jeg tipper en del også lar bilen stå, så glatt som det er. Flaks for meg at bussen har rutestart på min holdeplass, for da får jeg som regel sitte. Ikke like heldig på hjemvei, men pyttsann – litt trim må man ha.
Da er det verre at det ser ut som hjemoverbussen hopper litt vilkårlig i ruta. Det står 15:06, 15:16 og 15:26 i tabellen, men jeg har ennå til gode å se mer enn én buss fra byen mellom kl. 15:00 og 15:30. Skjerpings, AtB – det er grenser for hvor lenge man vil stå i snøskura!
Vinteren kom i tidligste laget i år. Synes vi. Det synes ikke Lukas, han synes det var akurat på tide og viser nok en gang at han virkelig ELSKER snø!
I går kveld kom det første snøfallet her i Trondheim. Den som jublet aller mest var Lukas. Ikke helt uventet …
Lukas benytter enhver anledning til å boltre seg i snøen. Det er heldigvis ikke så mye igjen av den lenger, men nok til et herlig snøbad.
Nå er det tomt for ved! Her hjemme altså, det holder sikkert noen år på hytta ennå. Men ettersom vinteren valgte å klore seg fast enda en stund og ettersom vi fortsatt har påskeferie, ja så fyrer jeg i peisen mens det ennå er noen kubber igjen. Det skal holde akkurat til det blir hverdag…
I går morges våknet jeg til denne utsikten:
I dag var bildet litt annerledes:
Denne vinteren har absolutt ikke vært like kald som de to foregående, og det er ikke rart en stakkars trønder blir optimist når snøen forsvinner i slutten av februar. Da tåler vi til og med et par ekstra snøfall i mars. Nå har det regnet og regnet og regnet i lange tider, med flom og ras og trøbbel for både folk og fe. Men det begynte å grønnes, faktisk. Og med påske for døra trodde nok mange at nå – NÅ – er våren her! Så våknet vi opp til dette:
Snøen skal visst lave ned hele uka. Selv om meldingene ikke er de beste for Syden, så får vi vel ikke snø i det minste. God påske!
Etter bare ett eneste snøfall og én eneste brøytebilomgang var det slutt på fortauene igjen ja. Ny-vinteren kom overraskende på mange – oj, det er snø og glatt i Trondheim i mars! – og vi må gå tur midt i gata igjen.
Jeg har funnet oppskriften. Hvordan sette pris på helgen. Det er bare å jobbe ræva av seg hele uka, ha fri når det er helg og gjøre det man liker aller best akkurat da. Jeg har liksom prøvd det før da, men nå ble det en skikkelig aha-opplevelse. Etter månedsvis med masse tid hjemme og liten forskjell på arbeidsdag og helg hadde jeg omsider både fredagsfølelsen og tid til å nyte minutter, timer og dager hjemme. Lukas og jeg brukte søndag formiddag til å gå en skikkelig tur i solskinnet. Det var sjeleterapi. Og kanskje også en liten fysikkopptur – jeg må virkelig komme meg i gang med trening nå.
