Jeg har malt ferdig noen av møblene som jeg skal bruke i nyhuset. Jeg er ganske fornøyd med dem, men så var det mye arbeid også ja! Gleder meg til å vise frem den nye stua når vi kommer oss i orden, altså!
Alle de nitten skuffene er malt – puh!
Jeg vet ikke riktig hva jeg skal ha i alle skuffene. Det har – med skam å melde – vært mest rot i dem de siste årene. Men noe skal vel finne sin plass her i fremtiden også. Hylla som hang på veggen på kjøkkenet inneholdt tidligere mest bøker. Kanskje blir det fortsatt sånn, eller kanskje jeg finner på noe helt annet å plassere der.
Det er nytt liv på vei. Mamma og pappa har flere fuglekasser i trærne rundt Utsikten, og i én av dem er det montert et kamera. Det er alltid morsomt å høre om fuglene, kampen på boligmarkedet og hvem det er som til slutt vinner plass til sin lille familie. Denne gangen har en kjøttmeis flyttet inn i den overvåkede boligen, og det er hele ni egg som skal passes på, ruges og forhåpentligvis klekkes. Pappameisen er faktisk innom med mat til mor innmellom. Artig underholdning 🙂
En samvittighetsfull meisemor på reiret sittMed ni egg skulle det være mulighet for en bra søskenflokkOlav kikker innom "Birdie TV"
Vi har vært på dagsbesøk på den nye skolen til Tobias og Sondre. Det var nok en del sommerfugler i magen hos oss alle. Guttene fikk velge om de ville at jeg skulle være der eller dra, om de ville være der en kort stund eller hele skoledagen. Det var utrolig morsomt å høre begge erklære at de ville være der resten av dagen og at jeg bare kunne dra. De fant umiddelbart tonen med sine nye medelever og deltok i både i prat og aktivitet. Etter at skoledagen var over gledet de seg til å treffe de nye vennene igjen på haugen, og de hadde masse godt å si om skolen, lokalene og lærerne. Dette lover godt!
To spente gutter på vei til nyskolen for første gang
Lukas elsker å være på hytta. Det er akkurat som han forstår når vi skal dit, at pakking til hyttetur er tydeligere enn alle andre slags pakkinger vi foretar. Han er imidlertid ikke veldig glad i å sitte lenge i bilen. Han har aldri protestert på biltur, kort eller lang. Men noen ganger er han en smule vrang når han skjønner at han skal plasseres i buret. Allikevel virker det altså som biltur og innburing for hyttetur er okei – å være på hytta er belønning nok.
Et minne jeg har fra den gang jeg jobbet innen shipping er en skipsklokke, og den har jeg tatt med meg til hytta. Det er vel litt som seg hør og bør, at den kommer til sjøkanten og nær saltvann. Nå henger den ved inngangsdøra. Noen annen ringeklokke har vi ikke. Vi vil gjerne ha besøk når vi er på hytta. Kanskje vi hører det om du ringer i klokka, hvis ikke er det bare å komme inn likevel!
I helga fikk vi besøk på hytta av Kaisa, Lukas sin søster. Hun er en herlig liten frøken, så kosete og nydelig vimsete. Fortsatt er hun lynkjapp i forhold til Lukas, som har sitt fulle hyre med å fotfølge henne over alt hun finner på å løpe. De to skjønner neppe at de er søsken, men lekte veldig godt sammen. Som vanlig var det ikke lett å få bilder av dem, men et sjeldent rolig øyeblikk ved vannskåla fikk vi fanget.
Lukas spanderer plass ved vannskålaGanske stor størrelseforskjell på søster og bror
Ida Sofie fylte ett år 12. mai, og i helgen var det endelig klart for bursdagsbesøk. Stor jente spiser selvfølgelig bursdagskake selv! Lillegullet ble ren etterpå, altså…
Når det gjelder ting som spirer og gror er jeg ganske lett å glede. I den lille hagen på hytta har jeg i dag sett mange lyspunkter! En bittebitteliten bjørkekvist skyter i været like nedenfor den store grana som vi har tatt ned (og laget bord med skiferplate oppå stubben). Jeg har puslet og passet den lille planten, og nå ser den både sterk og frisk ut. Kanskje den greier å vokse seg stor og bli et slags tuntre om noen år?
Nesten ikke mulig å se, men kanskje den lille bjørka klarer seg?
I fjor plantet jeg en del stauder i skråningen, og det er så kjekt å se at de kommer i år også. Denne lille planten heter lammeøre. Den ser kanskje ikke så spesiell ut, men du burde ta en tur og kjenne på den med fingertuppene – da skjønner du hvorfor den har fått det navnet! Den får søte små blomster på sensommeren, så det er litt mer med den enn bare de myke bladene.
Utrolig myk og dunete lammeøre som spirer og vokser i år også
Timianplantene har også blitt grønne og frodige. Jeg håper de greier å spre seg litt utover i løpet av sommeren. De lukter så godt.
En liten favoritt – timian
Og så ser jeg til min store forbauselse at epletreet – eller eplepinnen – likevel har overlevd rådyrenes herjinger i vinter. Da skal den få en sjanse til, ettersom vi fikk hele tre epler på den i fjor.
Epletreet ved hundehuset har fått nytt liv
På den andre siden av hundehuset har jeg satt ned en liten kjeglegran. En dag blir det kanskje et juletre til å ha utelysene i? Jeg satte ned noen tulipanløker i fjor også, og det er nesten et lite under at noen av dem overlevde. Lukas var nemlig særdeles behjelpelig med gravingen etterpå. Han fikk tydeligvis ikke gravd opp alle, så nå blir det vårblomstring i solveggen der også.
Tulipaner og juletre
I tillegg er det masse markjordbær, blåbær og tyttebær som boltrer seg fritt i skråningen. Når jeg kommer skikkelig i gang skal jeg luke unna alt jeg ikke vil ha – hestehov, løvetann og geitrams er det litt for mye av – og finne enda flere stauder som kan dekke hele den koselige lille flekken. Mitt lille stykke Norge.
Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på. Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.
Skaden sitter i bekkenet pluss litt høyere i ryggen enn halebeinet
Nå har jeg klipt av meg håret. En dag kommer det sikkert et bilde av den korte frisyren, men jeg er (fortsatt) skrekkelig dårlig til å ta bilder av meg selv. Og Lukas har faktisk heller ikke blitt flinkere.
Siste rest av langt hår i finværet – se, vi smiler begge to!
