En venn jeg har kjent siden barneårene fyller 50 år i dag. Tiden har flydd siden vi gikk på orgelkurs sammen, gitt. Han feirer bursdagen sin med å gi ut en CD med sin egen musikk. CDen gir han bort, til venner og venners venner. Selv fikk jeg den i posten i går.
Kurt ønsker at de som får denne gaven gir et bidrag til Kirkens Bymisjon. Sjelden har jeg følt at det var lettere å gi noen kroner til et godt formål. For jeg ble både glad, rørt og stolt over gaven som jeg fikk. Kanskje du har lyst å høre (og gi) også? Send en epost til kurtas@live.no og si akkurat det.
Lukas trenger jevnlig klipp av negler – eller klør heter det vel egentlig hos hunder. Vi venter på time til napping, men det har drøyet litt (i lengste laget) så vi måtte ta en ekstra kloklippetur denne gangen. Jentene på Hund som hobby er raske, flinke og billige. Mye bedre for oss enn å kjempe oss gjennom en prosedyre vi ikke føler oss trygge på og risikerer å klippe feil…
Ikkeno problem med kloklipp når de er så flinke
Så ble både mat- og godbitlager fylt opp litt igjen også, greit med alt som er gjort.
Jaja, så havnet også jeg på kjøret med aggressiv brodering. Det er til dels fryktelige greier. Vet nesten ikke om jeg tør vise frem dette – i alle fall kan du være sikker på at jeg rødmer kledelig her jeg sitter. Så må jeg skynde meg å si at noe er bestillingsverk, og noe får jeg meg rett og slett ikke til å lage. Kanskje jeg er en litt pasifistisk geriljabroderer. Her er mine første:
Oppslag på soverommet mittFritt valg mellom saftig og heftig kyssingBestillingsverk #1
Forrige gang Lukas viste frem skrivekunsten sin var det litt dårlig med anerkjennelse, synes han. Daglig blir teknikken finjustert, og nå mener vi det begynner å bli ganske nært skjønnskrift – eller hva?
Jeg bladde i gamle bilder en dag. Det er nesten litt trist å se hvor få bilder vi har fra tiden før digitalfoto overtok hos oss. Men noen gode skatter finnes heldigvis. Sånn som dette svært illustrerende bildet av to aldeles ferske gutter – én dag gamle i felles krybbe med vannmadrass, på barselavdelingen på gode, gamle RiT.
Prikken og Krølle
Tobias hadde en veldig markert føflekk i panna, så han var lett å kjenne igjen med én gang. Vi fikk vite at denne føflekken ville komme til å vokse med gutten og kunne ende opp med å bli på størrelse med en femkroning. Men jammen tok de feil. Prikken er ikke større i dag, nesten 13 år senere. Og den er mye blekere. Men fortsatt er det mange som bruker den som kjennetegn på Tobias, så er de på den sikre siden.
Sondre hadde antagelig ligget trangt i magen, øreflippene og hele de ytre ørene hans var knøvlet sammen som bittesmå knyttnever innover mot sentrum av øret. Pleierne visste råd, mente de. Ørene ble tapet fast i riktig fasong for at de skulle holde seg på riktig plass. Ellers ville de bli sånn, fikk vi høre. Som nybakt mamma var jeg overhodet ikke interessert i tape og klister og forming av ørene til minstemann. Og sannelig – de tok feil der også. Selv om jeg fjernet tapen og aldri siden klistret ørene, så har Sondre fullstendig normale øreflipper og ytre ører den dag i dag.
Det er snedig hvordan mange har problemer med å kjenne tvillinger fra hverandre, selv om de er så ulike vanndråper som overhodet mulig – omtrent som kull og is, kanskje. For de som fortsatt har trøbbel med å se forskjell på tvillingene våre; Sondre har veldig lyst hår, nesten hvitt. Tobias er mørk, for tiden farget helt sort. Skulle de ha sommerblekt eller nedbarbert hår, så gir det et hint at Sondre har grønne øyne, Tobias har brune. Ser du dem skrive eller gjøre noe annet med hendene; Tobias er venstrehendt, Sondre høyrehendt. Og om du fortsatt sliter med å se forskjell så hjelper det kanskje å vite at Sondre er omtrent fem centimeter høyere enn Tobias.
Nok en gang har jeg latt meg inspirere av bloggen til Robert L. Peters og falt for noe han viser frem. Jeg har kjøpt bildet Tree of life som kom i posten helt fra Singapore. En tur til Ikea, og rammen er på plass. Nå henger det i yttergangen sammen med synstest-lampen og pelskrakken. Ta en titt på nærbildene – ikke rart jeg likte dette, vel? Og dessuten er det jo nesten et bilde av ved. Mye på én gang som ligger mitt hjerte nært 🙂
Sånn ser det ut når du kommer inn i gangen vårFantastiske småbilder når man kommer nært nokNoen små detaljer fra bildet
Det er på ungene vi ser det, sier folk. Ja – for det vises jo ikke på oss at vi blir eldre. Fire små har blitt til fire store, og kanskje har jeg fortrengt alle årene med ekstremt lite søvn, aktivitet fra grytidlig morgen til langt over sengetid, bleier, vasking, bading, lesing, synging, kjøring, bursdager…
Margrete (10) og Fredrik (12) sommeren 2001
Da Fredrik og Margrete begynte å klare det meste selv kom attpåklatten som var to. Nå er tvillingene snart tenåringer.
Tobias og Sondre spiser is en sommerdag på Utsikten
Selv om det fortsatt er en del transport, så er livet i ferd med å roe seg. Kanskje det er en eller annen iboende egenskap i noen av oss som gjør at vi trenger denne overaktiviteten for å sette pris på roligere tider? Kanskje noen av oss rett og slett trenger litt engasjement og fart? Jeg tror nok omsorgstrangen var medvirkende til at jeg fikk hund da småungestadiet var overstått. Kunne jeg tenke meg å ha flere barn? Fosterbarn? Kanskje. Men nei, jeg har nok gjort mitt – fire får holde.
Men jeg ville aldri vært uten dem – erfaringene, opplevelsene, kjærligheten. Kanskje jeg har klart å lære dem ett og annet også. Som de kan ta med seg videre og kanskje huske meg for. Fine gjengen min!
Tobias, Fredrik, Margrete og Sondre
Det kjennes som vi entrer sjarmøretappen. Nå skal bare tenåringene klargjøres for den store verden, så sitter vi gamlisene igjen. Når tvillingene forlater redet vil Olav og jeg nærme oss avslutning på arbeidslivet. Vi skal nyte tosomheten og friheten. Mon tro om tiden fortsetter å fly. Får vi det like travelt som alle andre med tiden til egen disposisjon? Ennå er det sikkert ti år igjen til vi blir alene. Og etter det er det enda noen år igjen til pensjonisttilværelsen. Men det er jammen ikke lenge når vi ser tilbake på den farten de siste tjue årene har passert i.
Pappa har kjøpt mere leketøy, denne gangen en kontursag som er plassert i det nye snekkerrommet hans. Så snart han nevnte den visste jeg hva jeg ønsket meg. Og jammen har jeg fått det – utskårne trebokstaver til soverommet. Jeg klarte nemlig ikke å finne akkurat de jeg ville ha i noen butikker, verken på nett eller live. Dermed gikk bestillingen til papsen, og her er det flotte resultatet:
Bokstavene før pussing og malingSjablongene er vasket bort, trehvit utgave
Så snart bokstavene kom i hus her hjemme var det frem med malerkosten. Jeg pusset litt på dem, men fant ut at de godt kan være litt grove i kantene. Så fikk de et par strøk med egghvit maling, den samme som er på veggen.
Mal og søl, men det blir bra til slutt
Det ferdige resultatet på veggen er ikke så verst, jeg synes det ble riktig så koselig. Nå er jeg omtrent i mål med soverommet. Ble det ikke fint vel? Soverommet er bittelite, men så absolutt et favorittrom. Bildene er ikke så gode i kveldslyset, jeg skal nok ta noen bedre når hele rommet er representativt.
Sånn ser saga ut, sagbladene er tynne som tannpirkere
Tenk så heldig jeg er som har en pappa som liker å lage ting, sånn at jeg bare kan bestille det jeg kommer på 🙂
Det er ganske morsomt å shoppe uten å betale, bare velge fra øverste hylle liksom. Det føles som et godt kjøp. De trumf-poengene vi samler er ikke akkurat voldsomt hurtigvoksende (og de kommer liksom bare fordi vi bruker penger, så helt gratis er de ikke). Men så blir det ei krone her og ei krone der etter en stund likevel. Jeg fant ut at jeg skulle ta en titt på butikken, og sannelig greide jeg å kvitte meg med noen poeng (ikke alle da) og fikk pakke i posten etter et par dager uten å ha brukt et rødt øre. Artig ja 🙂
Jeg kjøpte et par snedige krakker og et par stilige lysestaker, nå funderer jeg på hvor disse fine gratistingene skal være. En av krakkene har jeg satt i yttergangen, det er litt kjekt å kunne sette rumpa nedpå når man strever med vintersko og stiv rygg. Kanskje gangen hadde blitt trivelig med lysestakene også?
Telysestaker i stål, synes de var fineArtig liten krakk, kanskje en idé til noe man kunne lage selv
Det har kommet nysnø, og Lukas er ellevill! Jeg tror nysnø, masse nysnø, er det beste han kan tenke seg i hele verden. Han borer snuten ned i alle kriker og kroker, snuser, vurderer, markerer og løper videre til neste sjekkpunkt. I dag har han tatt markeringen ett skritt videre – nå signeres like greit eiendomsretten til plassen med en velformet L. For Lukas kan jo skrive han.
Bore snuten nedi snøen, sjekke eiendomsretten kanskje?Tid for å posisjonere seg – Lukas was here!Så er denne plassen behørig signert. L is for the Lukas!
