… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Tomflasker og -bokser har gjerne hopet seg opp hjemme hos oss. Nå er det tomt for slikt i huset på Bjørnmyra. Neste panterituale blir nok utført et annet sted enn på denne nærbutikken – Malviksenteret som vi har hatt i nesten ett år. Fint senter, verdt et besøk 🙂
Lukas hadde antagelig egnet seg som badevakt. På skoleavslutningen hadde han sitt fulle hyre med å passe på alle ungene som var ute i sjøen, han ville nok helst sørge for at alle kom på land. Han svømte til og med – helt frivillig.
Vi har vært på avslutningsgrillfest for sjetteklassen på Sveberg skole. Ungene badet til og med, som skikkelige vikinger. Det var ganske spartansk utstyr vi hadde med oss, det meste av pikniksaker ligger nedpakket ett eller annet sted. Sondre så ikke så mørkt på det – æ gjør som i steinalder’n æ. Og det kan da neppe skade å spise med fingrene i blant!
Tobias har lånt en sparkesykkel. Og prøvd den nedover Dalabakkan. De som vet hvor bratt det er der vil forstå at det kunne gå gæli…
Men det gikk bra, altså. Ingen varige mén, ingen brudd og ikkeno blod.
Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.
Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?
Det er årets guttebursdag igjen – Olav, Tobias og Sondre fyller år i dag og jeg stiller meg først i køen av gratulanter. Hipp-hipp-hipp for dere tre. Dagen ble feiret med litt flytting og masse kaker. Og enda litt mer flytting – jeg gjetter at det ble en bursdag å huske.
Både farmor og bestemor hadde bakt nydelige kaker, og vi fikk heldigvis ha selskap i sokkelen hos bestefar og bestemor – så slapp vi å sitte på gulvet 🙂
Vi skal nok ta igjen både feiring og oppfylle noen ønsker så snart vi har bare ett hus å bo i. Det går fremover med raske skritt, nå er det bare de siste skoledagene som skiller oss fra å fullføre nedpakking av gamlehjemmet.
Nok en kveldstur er unnagjort. Tobias ble med på hele runden denne gangen. Lukas er ertelysten som få når han har fanget en pinne. Hvem som vant? Jeg tror bildet taler for seg selv 🙂
Jeg ble neppe kvalifisert til noen Mitt første kyss i bladet Romantikk (som forøvrig ikke lenger gis ut – heldigvis?) men jeg var unektelig tidlig ute. Sjarmøren Stein Erik utnyttet kanskje min manglende mulighet til å stikke av, hva vet jeg. Et saftig smask ble i alle fall plassert midt på truten min, og øyeblikket foreviget. Bildet er ett av mange gamle lysbilder som nå havner i scanneren, utrolig mye morsomt å se igjen!
Denne helgen var Ida og pappa Fredrik på haugen-visitt. Bestemor har ikke så mye hus å tilby for øyeblikket, men oa og offa har både husrom og hjerterom. Vi fikk inspeksjonsbesøk midt oppi maling og pappesker. Ida var vel imponert over den store tumleplassen – og kanskje litt forundret over hvor lite møbler vi hadde. Den staselige tutgrammofonen var en av de få tingene innen rekkevidde, sikkert også litt fristende med den knallrøde tuten. Den kan man jo spille på, mente lille prinsesse Ida. Ikke helt som man ellers spiller på slike, neida – Ida brukte den som tromme. Og danset attåt. Man kan jo gjøre det beste ut av det, liksom.
… den finner. En liten leteaksjon – med en liten medhjelper…
