Category: familie

Doktor dyregod

Lukas hoster litt for tiden. Eller harker, snøfter eller hva det nå er. Det er i alle fall noe som høres litt feil ut. Så på onsdag var vi en tur innom dyrlegen for å undersøke hva dette kan være.

Jeg vil ikke.... sier Lukas

Det var ikke noe spesielt å finne på en første sjekk. Derfor ønsket de å få ham inn igjen til en grundigere kontroll. Med sovemedisin skulle en undersøkelse av luftveiene gjøres litt grundigere. Den ene undersøkelsen fulgte etter den andre – røntgen og blodprøver også. Det eneste som ble funnet var en sår hals, irritasjon på strupelokket og en forhøyet CRP. Det er ikke så greit å vite om dette er årsaken til hosten, eller rett og slett et resultat av den. Som et tiltak skal Lukas heretter få gå i sele i stedet for med halsbånd, sånn at vi i alle fall unngår ekstra belastning på strupen.

Da jeg kom for å hente ham var beskjeden ganske tydelig; nå drar vi hjem, mamma!

Lukas vil hjem snarest!

God helg

Bassis(t)en min

Tobias begynner virkelig å få dreisen på bass-spill. Jeg synes i alle fall dette ligner på noe – ikke sant vel? Han øver jevnt og trutt, dette var forrige lekse på musikkskolen. Låta heter Dune Tune og er en Mark King (Level 42) klassiker.

(At vi alltid har kalt Tobias for Bassis skyldes ikke skjulte ambisjoner på hans vegne, altså… Like tilfeldig er det også at det finnes en bass som heter Tobias)

En travel bydag

Årets første napping av Lukas er gjennomført. Han er så flink atte. Men bilder får vi ikke lov å ta  hos nappedama…

Mens Sondre var på musikkskolen tok Tobias, Lukas og jeg en lang spasertur gjennom Trondheim sentrum. Jeg tror det var minst like slitsomt for hunden som en tur i marka. I alle fall sloknet han grundig da vi kom hjem. Det er på en måte godt å se hunden litt utslitt, selv om det i dag skyldes mye bilkjøring og annerledes aktivitet.

Sliten liten Lukas

Etter en god lur sammenkrøllet var han klar for en litt mer casual positur. Kanskje ikke akkurat utstillingsmateriale dette…?

Ingen tvil om at man slapper av, i alle fall...?

Hilsen fra langt, langt borte

I dag fikk vi brev i posten. Det var fra fadderbarnet vårt, lille Osama. Det er ganske sparsomt med informasjon vedlagt brevet, men det er håndskrevet – ikke av ham selv, det er ført i pennen av en Community volunteer. Det er åtte måneder siden jeg sendte ham brev med bilder og tegninger herfra, så korrespondansen er nokså slow, for å si det mildt. Men vi gir oss ikke – flere hilsener skal sendes herfra.

Jeg er ikke så stø i arabisk, heldigvis fikk vi en engelsk oversettelse av brevet

ALOMAL, Kassala, Sudan

Dear Mrs Duna

Dear friend, warm greetings from Sudan. I do thank you very much for your nice gifts (letter, photo) which I’m very happy with it. Also am so happy for your kindly care of me, I hope that our corresponding will continue. Till we meet again goodbye

Yours truly
Osama Salih

Det er en stund siden jeg har fått oppdateringer om livet hans i Sudan, men jeg antar han har det bra når vi ikke hører noe annet. Osama er nå sju år gammel.

Osama og søsteren Aalia

Og så må jeg selvsagt oppfordre alle til å bruke en liten andel av sitt overskudd til å hjelpe der det trengs. Vi støtter Plan Norge, men det finnes en uendelighet av gode formål både ute og hjemme. Det monner jo!

Gammel eller fornuftig?

Brodder er for gamliser. Jeg hørte en diskusjon om dette på radio her om dagen, og utrolig nok er det fortsatt mange som mener at de ikke kan gå med brodder fordi det ikke er kult. Eller hipt. Eller hva sånt som er in heter nå for tiden. Allikevel var det en viss holdningsendring å spore. Det er visst greit hvis du har passert 30. Mot tidligere 60. Jaja, tenker jeg. Ikke at jeg har vært den ivrigste broddegjenger, men det er jo greit å vite at jeg ikke automatisk blir tatt for å være over seksti når jeg klakker ivei på isen.

Godt skodd på ugreit underlag

Jeg fikk mitt livs første isbrodder i julegave av ungene (de store) da jeg var gravid med tvillingene (de minste). Det var rørende omtanke bak den gaven, ikke sant?

Forsinket middag

Jula ble så stappfull av folk, hendelser og ikke minst av mat at vi fikk rett og slett ikke plass til vår tradisjonelle femtedagslaks. I dag ble dagen for å ta igjen det forsømte. I dobbel forstand faktisk – farmor (som måtte holde seg hjemme i jula etter et fall) kom til middag og fikk dermed et snev av julefeiring sammen oss. Lukas fikk sin andel han også, selvfølgelig. Hans var ukrydret og kokt i stedet for ovnsbakt, men det kom ingen klager!

Lukas nyter en porsjon nykokt laks

For mange år siden arvet Olav et servise etter sin bestemor, og en del av tradisjonen har vært å ta frem dette når vi har mange middagsgjester. Serviset er komplett til 12 med alle mulige tallerkener, serveringsfat, skåler, mugger og sånn. Jeg synes det er veldig fint, et koselig servise som vi ikke bruker til hverdags men som fortjener å komme frem fra skapet jevnlig. Serviset har gullkant, og det passer dermed ganske godt sammen med dekketallerknene vi fikk til bryllupet vårt. De er i kraftig keramikk med en mørk gullfarge, nesten bronse. Koselig å dekke litt fint bord noen ganger når ikke hverdagsstresset henger tungt i kroppen.

Det gamle serviset oppå de noe nyere dekketallerknene

Maten smakte forøvrig kjempegodt, nå kommer desserten! God søndag 🙂

På flytte- og shoppefot

Søster har fått seg nytt bosted, og vi har vært sjauere i dag. Noen av oss, i alle fall – det blir fort litt “den halte leder den blinde” når vi stiller alle mann med dårlige armer, rygger, haler og bein. Men til sammen ble det et hiva lag av arbeidslyst. Mange små gjør monn til sammen. Gratulerer med flott leilighet!

Årets første tulipaner – Ikea, 39,- for 15 stk – billig og kjempekos!

En svipptur innom Ikea (der jeg egentlig glemte alt jeg skulle ha) blir straks morsommere når Tobias er med. Ikea er nemlig en plass godt egnet til å leke gjemsel, visste du det?

Tobias finner mange gjemmesteder på Ikea

Lørdagskvelden venter med pizza i ovnen – god lørdag til alle!

Barndomsminne

Det ble en tur i Pirbadet i helga. Ettersom doktoren anbefalte svømming som trening for rygg og hale, så ble terskelen litt lavere. Selvsagt var gutta med, søster og nevø slo også følge. Det var utrolig godt å sveve omkring litt vektløst i vannet en stund, om det kanskje ikke ble så mye trening akkurat.

Søster og jeg frekventerte svømmehallen fra vi var ganske små – vi tok gjerne bussen til byen grytidlig lørdag morgen for å komme inn før de startet med halvtimespuljer senere på dagen. Svømmehallen – Sentralbadet – forsvant fra byen, og Pirbadet dukket opp. Første gang jeg besøkte Pirbadet ble jeg gledelig overrasket over at de hadde tatt med sjøløvene. De er virkelig et barndomsminne. Som liten måtte jeg alltid klatre opp på dem. Og nå kunne jeg ikke dy meg – voksen eller ei; det måtte bare gjøres.

Kalde, glatte steinsjøløver. Akkurat som de var for 40 år siden.