Ikke en gang 16 minusgrader kunne sette en stopper for søndagsturen vår. Lukas, Sondre og jeg fant frem varme vinterklær og tok en tur til Stavsjøen. Det er litt trist å se solnedgangen allerede i to-tida, men det var veldig fint både i skogen og på sjøen. Da isen ga fra seg et par kraftige drønn fant vi ut at det var best å komme seg på land igjen. Pyser, alle tre…
Lukas og Sondre på isenGodt kledd for en iskald skogstur
Lukas har funnet ut at det er veldig kjekt å sitte foran når vi kjører bil. Han burde absolutt ikke få lov til det i det hele tatt, men det ble et lite unntak på vei hjem fra turen i dag…
Tobias og Lukas måtte prøve isen på Stavsjøen da vi var på tur. Jeg er alltid skeptisk til is på tjern og vann, men med den kulden vi har og har hatt en stund så er det vel trygt nok. Det var mange skøyteløpere og familier med unger på kjelker og akebrett utpå også, så da er det vel bare jeg som får skumle bilder i hodet… Jeg tror Lukas syntes det var litt rart, i alle fall var det fryktelig glatt.
Lukas sjekker isen sammen med Tobias
Vi gikk også denne gangen forbi bergmonsteret, men nå plukket guttene med seg istappene, og jeg tror ikke Lukas syntes det var noe skummelt monster lenger.
.. og pappa har vært en iherdig samler. I disse dager skjer det store forandringer i mammas og pappas saker og ting-beholdninger. Mye blir solgt og mye blir gitt bort, det er klart det etter hvert blir ganske romkrevende å ta vare på så mye.
Og jeg var så utrolig heldig å få selveste rosinen i musikkmaskinpølsa – fonografen. Da jeg var liten leste jeg mye. En av mine tidlige favoritter var serien “Historien om …”-bøkene og Thomas Alva Edison fascinerte meg veldig. Tenk at han kunne ta vare på og spille av lyd for så lenge siden. Jeg mener å huske at “Mary had a little lamb” var hans første hit. Sammen med fonografen følger et stativ med “krydderbokser” – altså voksrullene som inneholder musikken. Og det er selvsagt spillbart. Jeg er så utrolig glad for denne gaven, og den skal naturligvis vises frem på dertil egnet sted – sammen med tutgrammofonen og den gamle symaskinen (som jeg skal vise frem siden).
Så fint det hadde vært å vite hva alle ønsker seg til jul! Da kunne jeg i ro og mak gjøre en innsats allerede nå uten å fly som en tulling siste uken før freden liksom skal senke seg. Kan alle publisere sine ønsker – please?
Selv ønsker jeg meg lite stress, mye tid alene, med familie og venner, god søvn, lun peisvarme, mengder med hyttekos og masse fryd og fred. For de som tenker å putte noe i en pakke under treet med mitt navn på; her er en liten ønskeliste:
Julienne-jern til å strimle grønnsaker med – det blir så stilig, dessuten gir det også mange grønnsaker litt kortere tilberedelsestid, for eksempel i en woklignende rett. Til hytta ønsker jeg oss en brødrister, en helt ordinær og enkel en for å riste brød. Jeg skulle også gjerne hatt noen nye dyner – skikkelige gode dundyner, men det er jo steindyrt. Et varmelaken i stedet, kanskje?
Pengemannen
Som vanlig ønsker jeg meg bøker; jeg har fortsatt ikke lest Anne Holts Pengemannen og heller ikke hennes siste som er skrevet sammen med broren Even og heter Flimmer. Siri Lill Mannes sin 66° Nord kom ut i år og den har jeg lyst å lese.
Liza Marklund har gitt ut tre bøker jeg ikke har lest:
Den røde vargen (2003) Aldri mer fri (2005) (Org. tittel Asyl) Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre (2005)
Innsirkling II
Jeg har også et litt sært ønske; det er nemlig to bøker jeg ikke er i stand til å finne igjen. Jeg lurer på om noen kan ha lånt dem av meg, og jeg vil veldig gjerne ha dem tilbake… Den ene er Henning Mankells Italienske sko. Den andre er Carl Frode Tillers Skråninga. Jeg ville bli veldig glad om disse bare på magisk vis dukket opp igjen.
Ja, og så ønsker jeg meg fortsettelsen på Tiller-trilogien Innsirkling – bok # 2 er nylig kommet ut.
Det er også et smykke jeg ønsker meg. Jeg har ikke greid å finne noe bilde av det ennå, men tvillingene har sett det, ta med dem på shopping hvis du vil kjøpe noe glitrende til meg.
Og så ønsker jeg meg en mobiltelefon som virker – min fancy gamle har en styrespake som bare funker oppover, ikke nedover…
Jeg er veldig glad i sjokolade – litt for glad i, faktisk. Og når jeg en sjelden gang spiser på restaurant er opplevelsen komplett hvis det finnes sjokolademousse på dessertmenyen.
Siden det er farsdag i dag, så har jeg (tross mine aversjoner mot slike feiringer) slått til og laget stor middag med dessert. Så ble vel pappan i huset litt glad, vel?
Sjokolademousse – nam-nam!
Og for andre søtmonser; her er oppskriften jeg brukte:
3 dl kremfløte
250 gr lys kokesjokolade (fordi jeg er mest begeistret for den lyse – men du kan godt bruke mørk eller hvit) 3 egg
100 gram melis
Pisk luftig krem av fløten. Smelt sjokoladen i vannbad. Skill eggeplomme og eggehvite og pisk eggehviten stiv med melis. Den smeltede sjokoladen røres forsiktig sammen med eggeplommene. Deretter vendes kremen inn i blandingen, og til slutt eggehviten. Hell moussen i serveringsglass eller skåler. Den skal stå kjølig i minst to timer før servering, og kan godt lages dagen i forveien. Serveres med en liten kremdott og pyntes med fint strimlet appelsinskall eller mynteblad.
Enda en tur til boka. Og enda en tur Sondre ble med oss på. Det var fint å gå til enden av Stavsjøen, med oppkjørt tursti og godt tråkka der det ikke var oppkjørt. Det mest spennende for Lukas var antagelig bergnabben med istapper på – det var et skikkelig skummelt bergmonster som han skulle ta! Men det varte ikke så lenge, hopp og sprett i snøen var mye morsommere. Så da gjorde han for det meste det.
Lukas og Sondre på vei til turboka ved Stavsjøen
Dette er løypa vår – markøren står på Abrahallen
Nå står lørdagsshopping for tur. Jeg venter spent på muligheten til å starte på oppussing av badet – tro om det skjer noe i dag? Vi ønsker alle god helg!
Jeg hadde en lærerinne på skolen en gang som jeg ikke skal si noe særlig om, fordi jeg ikke har mye positivt å si om henne. Men hun lærte meg Arnulf Øverlands En Hustavle, og den har sittet spikret i alle år etterpå. Og det er jo ingen dum lærdom å ha med seg, sånn generelt.
I dag har Trine bursdag, gratulerer så masse med dagen! I helga ble jeg ferdig med anorakken jeg har sydd til henne, og det var kjempemorsomt at hun ble så glad for den. Den har sine skavanker med feil, skjevheter og mangler. Men den er i alle fall sydd med omtanke og gitt bort med glede, og jeg gjentar gjerne bedriften når den (forhåpentligvis) blir utslitt.
Trine har fått ny anorakk, stilig sammen med kortbukser i snøen!
Det er sant at det er en sann glede å gjøre andre glade. Det er bare blitt så forferdelig vanskelig. Alle har alt. Eller de har ønsker som min økonomi eller tid ikke kan etterkomme. Så når jeg hører “sånn ønsker jeg meg” og vet at jeg kan gjøre noe med det, da er det godt å kunne slå til. Det var nemlig det Trine og søster sa en gang sist vinter, og nå har begge fått anorakker av meg. Artig, synes jeg.
En Hustavle
Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette.
Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav å klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.
Arnulf Øverland, 1929
Neste år skal jeg sy mer. For eksempel en ny anorakk til meg selv. Den jeg har nå er nesten ikke lenger brukbar, men jeg har sydd på nye mansjetter på ermene, det hjelper nok en stund.
Jeg tror jeg var ute i seneste laget. Jeg hadde bestemt meg for å lage litt rognebærgelé til jul i år. Det er mange år siden sist jeg prøvde, og jeg husker det som ganske vellykket. Den gangen var det Fredrik som kom hjem med flere bæreposer med rognebær, for han skulle lage blåserør (av tverrstangen på alle plastkleshengerne i huset). Det ble mer bær enn han kunne blåse, så jeg gjorde altså en husmoderlig innsats og fikk mange glass med spennende gelé som ble brukt til kjøttmiddager i julmåneden. Det er godt, sjø!
Jeg har lest at det er lurt å vente til det har vært en frostnatt før man høster rognebær, fordi de da blir litt søtere og egner seg bedre til menneskemat. Nå har det sikkert vært flere frostnetter, og det var nesten ingen røde klaser å se noe sted. Sondre var ivrig og hjalp meg med plukkingen, og etter at vi hadde plukket bort alt som var ubrukelig satt vi igjen med bare ei lita syltetøyskål med bær.
Nydelige høstfarger der de finnes, men det er ikke mye farger igjen nå som snøen har kommet...
De stakkars få bærene ble behørig kokt, og gelé ble det. Hvis jeg skal antyde mengden, så endte vi kanskje med 3 spiseskjeer. Så beklager, folkens – det blir nok ikke vakkert dekorerte glass med rognebærgelé i julegave herfra i år. (Nå tror jeg vel egentlig ikke at noen gråter av den grunn, men dere burde prøve det, dere som ikke har prøvd – mye bedre enn tyttebær til ribba, for eksempel)
Delikat farge og morsomt i fine glass (bildet er stjælt!)
Ida Sofie er på bestemorvisitt, og denne gangen fikk vi det til å klaffe med en trilletur. Vi ruslet rundt på Vikan, frøkna sovnet og fikk en deilig lang lur på verandaen etter turen. Vi har dullet og dikket i hele dag, lille Ida-solstrålen har holdt hele familien i vigør, kan jeg vel trygt si. Spising har gått veldig bra, men soving er ikke like morsomt. Men jo lenger man er våken om kvelden, jo lenger sover man forhåpentligvis om morgenen?
Lukas og Ida koser seg på teppetUt på koselig trilletur i nysnøen. Sondre var fotograf
Omsider ble det vår tur til å besøke Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Med en interesse for musikk grundig over gjennomsnittet var det vel på tide at familien tok den turen. Og det er et bra opplevelsessenter, det er sikkert. Mye morsomt å se og prøve. Ikke alt fungerte, dessverre – muligens fordi alle skulle prøve alt samtidig? Høydepunktet (i alle fall for Sondre) var nok å spille sammen med Ronni Le Tekrø. Det var ganske morsomt å se andre besøkende gi guttungen applaus.
Sondre improviserer – det er han du hører spille her altså!
Sondre er konsentrert om oppgaven
Og så fant jeg ut at det ikke var lov å ta bilder der inne, så dette er det jeg har. Sånn kan det gå. Synd, egentlig – hadde vært artig med skikkelige bilder av ungene som boltret seg i vår ungdomsmusikk. Jeg skjønner at det kan forstyrre publikum hvis det flasher blitz hele tiden, men jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skulle få lov å fotografere ellers. Kanskje noen har en forklaring på det?
Men vi hadde det fint og vi kommer helt sikkert tilbake. Kanskje en dag det er litt mindre folk der, sånn at det er mulig å prøve litt flere ting.
