Vi har innsett at Sondre ikke kan være på ferie uten gitar. Han spiller faktisk hele tiden. Kanskje han kunne holdt ut flyturen. Eller i verste fall en dag eller to (det hender en sjelden gang at han reiser på hytta uten gitar, men der finnes det jo kassegitarer å leke med). Så noko måtte gjerast. En tur på 4Sound og innkjøp av en Gitalele ble løsningen. En tenkelig krise er avverget. Nå prøvespilles håndbagasjen jevnt og trutt, og så får vi vel bare se hvor populært det blir med minigitarspilling ombord i flyet.
Prøvekjøring av gitaleleSammenligning av gitalele og gitar – litt lettere å ta med den lille
Jeg er litt i mindretall i familien når det gjelder kjønn. Jeg deler adresse med flere meter mannfolk pluss en maskulin bombe av en hund. Da jeg så eksempler på bilder av hund i studio hos Ina fant jeg ut at det var på tide å forevige oss. Og ettersom Ina mestrer familiefoto også var ikke veien lang til timebestilling.
Så ble det foto-sjuut da. En morsom time, med en anselig mengde morsomme bilder å bla gjennom etterpå. Vi kommer til å velge et bilde som kan pryde veggen hjemme fremover. I tillegg har vi plukket ut en del blinkskudd som vi kan bruke litt hist og her. Her er er en liten smakebit:
Om mindre enn en uke skal vi klatre ombord i flyet til Gran Canaria og en etterlengtet ferie til varmere strøk. Klart vi gleder oss, det skulle bare mangle når det er vår første familieflytur. Jeg må innrømme at jeg gleder meg minst like mye til sommer og varme her hjemme også, og mange, lange dager på hytta. Men det blir senere. Nå pakker vi etter alle kunstens regler og håper vi ikke glemmer noe.
Værmelding er så mangt – forskjellen på våre hjemlige yr.no og storm.no er ganske stor. Jeg velger å tro at det blir godt og varmt uansett!
Tror jeg holder en knapp på storm.no sin værmelding...
Jeg har også funnet ut at det hersker stor uenighet om hvor hotellet vårt egentlig ligger – ulike turoperatører viser de samme bildene av komplekset, den samme utsikten og det samme navnet. Men kartene viser fullstendig ulik beliggenhet. Hvem skal man tro på her da? Vårt servicekontor bekrefter at vi skal bo nede ved stranden, vi får satse på at det stemmer da.
Her vil vi gjerne bo – og her sier turoperatør at hotellet er
Et kjapt søk på hotellnavnet gir derimot flere treff på denne beliggenheten. Ta en titt på linkene til Booking.com og TripAdvisor.com og døm selv – dette er da virkelig bilder av det samme hotellet?
Etter bare ett eneste snøfall og én eneste brøytebilomgang var det slutt på fortauene igjen ja. Ny-vinteren kom overraskende på mange – oj, det er snø og glatt i Trondheim i mars! – og vi må gå tur midt i gata igjen.
Jeg ønsker meg ny telefon. Ikke at det er noen krise med den jeg har, men jeg ramlet over en griselekker liten sak her om dagen:
Er'n ikke fiiiin? Telefonen, altså...!
Men så lenge jeg er blant verdens uprivilegerte mobilbrukere og betaler hver en krone selv for både apparat, abonnement og bruk, så får jeg vel holde meg til den gode gamle. Kanskje en sånn hadde vært en god løsning?
PS – hvis du nå fikk fryktelig lyst å kjøpe ny telefon til meg, så heter den LG Prada Phone😀
Jeg bruker vanligvis ikke å lage lister, men jeg har én som det skal litt til å komme inn på. Det er min Topp Tre filmliste. Det er sikkert mange filmer som fortjener å komme på en sånn liste, og jeg liker mange ulike filmer som kunne vært der. Men disse tre er filmer som har truffet midt i blinken min. Av ulike grunner, og på ulike måter. Topp er de, alle. Derfor lister jeg dem alfabetisk, for jeg klarer ikke å rangere dem.
A Beautiful Mind
Filmen er basert på den kjente matematikeren John Nash sitt liv, og hans livslange kamp for sin mentale helse. En fantastisk historie som blir enda mer fascinerende fordi den er sann. Nash fikk Nobelprisen i økonomi i 1994.
Forrest Gump
Forrest, Forrest Gump er en enkel mann med lav IQ men gode hensikter. Han løper gjennom barndommen med sin beste og eneste venn, Jenny. Ingenting av det han opplever gjennom livet (og det er ikke småtteri) betyr mer for Forrest enn barndomskjæresten Jenny.
O Brother Where Art Thou
Vi befinner oss i USAs sørstater i depresjonstiden i 1930-årene. Tre fanger har rømt fra straffarbeid og rømlingene støter på mange utfordringer. De kjemper for å finne igjen ransutbyttet som ble gjemt før de ble fanget. For å skaffe seg penger underveis spiller de musikk. Under navnet The Soggy Bottom Boys gjør de seg ganske så bemerket.
Eller – jeg ser deg i alle fall. Hvis du kommer ruslende over bakketoppen til Solfang. Det er kjekt å kunne følge litt med på vær og vind, på snøsmelting og takras, på rådyr og fugler. Det er fint å kunne se at verandaen og rekkverket har klart seg enda en vinter. Og det er en trygghet å kunne holde øye med fotspor eller bilspor hvis ingen er i nærheten. Det gamle kameraet har vært gulle godt for alt dette, men det ga ikke spesielt fancy bilder, nokså dårlige farger og veldig begrenset oppløsning. Så overraskelsen og gleden var kjempestor da pappa kom med nytt kamera til hytta vår:
Fænsi kamera, ja?
Å se på bildene fra kameraet kan ikke måle seg med å være på hytta, men det gir meg i alle fall et levende bilde av hva jeg går glipp av når savnet er som størst!
Sånn liker jeg å se hytta! Kameraet ser naturlig nok den andre veien
Nå blir det hyttehelg med kamerainstallasjon – juhuu! Tusen millioner takk, papsen min ♥
Sannelig våres det ja – nå ser vi deler av fortauene igjen her på Stokkhaugen! Fortsatt ligger isen tjukk mange steder med lassevis sand oppå, men det går i det minste an å bevege seg uten å være midt i kjørebanen over alt. Bra for meg. Og bra for hunden som ikke er så god på det der med å gå på riktig side og sånn.
Det er ikke alltid ungene sprudler over å måtte gjøre lekser utover ettermiddagene – for å si det forsiktig. Og ærlig talt synes jeg det tidvis grenser til mishandling å forvente at lese- og lærelyst er på et fornuftig nivå etter en skoledag (les: arbeidsdag) på 6-8 timer. Det er da ikke noe mindre strev for skolebarn enn for en som er på jobb. Kjenn etter selv da – ville du brukt de første (eller de neste) timene du har fri etter jobb til å lære noe nytt som du må vise sjefen din i morgen?
Ett punkt på lekseplanen har vi likevel kommet rimelig greit gjennom, nemlig kravet om lesing. Så lenge tvillingene til en viss grad får velge lesestoff selv, så er de ganske aktive på den fronten. Og så er ikke jeg veldig tung å be når det gjelder å skaffe lesestoff. Veldig lett-bedt, faktisk. Her kommer en anbefaling for de som trenger egnet barne- og ungdomslesestoff; bokserien En pingles dagbok. Disse er lettleste, morsomme, litt barnslige (men til og med lesbare for voksne) og bittelitt illustrerte. Hittil har det kommet seks bøker i denne serien, som handler om Greg – skrevet i dagbokform. Les, lær og le – tre ting på én gang!
Det var meldingen jeg fikk av en nabo her om dagen. Jeg gikk i mine egne tanker – det gjorde sikkert Lukas også – og tuslet mot lysløypa mens hunden svinset og snuste som vanlig. Så hørte jeg et kraftig “HEI” bak meg, men jeg så ingen. Da kom det igjen, enda høyere, og der kom sannelig en furie i tøfler løpende opp i lysløypa, etter oss. Der fikk jeg en overhøvling av de sjeldne – at jeg kunne la bikkja løpe løs og pesse på blomsterkassan var altså det verste hun hadde opplevd, denne furien.
Joda, jeg la meg så flat som det er mulig å legge seg, beklaget på det sterkeste, lovte at det aldri skulle gjenta seg og alt det der. Jeg presiserte dog at hunden ikke løp løs, han var i bånd. Men i egne tanker legger jeg ikke alltid merke til de mikroskopiske stoppene han gjør for å skvette. Stopper han for større forretninger ser jeg det selvfølgelig.
En liten pitstop – som mor ikke alltid får med seg
Jeg har altså ikke tenkt at det skal gjenta seg. Jeg kommer ganske enkelt aldri til å gå akkurat den veien opp til lysløypa flere ganger. I ettertid synes jeg det var feil av damen å reagere på denne måten, men jeg har så mange andre fine turveier å bruke at hun skal slippe å stå bak kjøkkengardinen for å følge med oss flere ganger. Ja, jeg skjønner at det er ukult med hundepiss opp etter husveggene. Men denne blomsterkassen var fullstendig nedsnødd, sto omtrent midt på gårdsplassen og jeg vedder på at Lukas ikke ville vist den minste interesse for den om ikke en annen hund hadde pessa på den før ham. De stakkars dråpene forsvant helt sikkert med snøen som smeltet i dagene etterpå. Dessuten var hunden i bånd, jeg slipper ham ikke løs i boligfeltet og veldig sjelden i skogen. Kanskje hun egentlig hadde tenkt å finne en grunn til anmeldelse for brudd på båndtvangen, hva vet jeg – hun virket i alle fall skuffet når jeg faktisk viste henne hele båndets lengde. Kanskje hun er lei av passering over gårdsplassen sin og bare har ventet på en grunn til å jage folk? Eller kanskje det faktisk er mange tilfeller av hundepessing rundt huset hennes. Jeg har ofte observert en katt rundt dette huset. Kanskje er det ikke hennes, men i ettertid har jeg tenkt at jeg burde spørre henne om hvor katten hennes pesser.
