Category: helse

Portrett av søvnløs kjerring

“I’ve been sleeping like a baby – wake up every two hours and cry”

(John McCain (70) til Jay Leno om søvn etter valget i 2008)

Det er bra sikkert at jeg har ligget i timevis og vridd meg uten å få sove i mange, mange år. Jeg har lest meg gjennom interessante og uinteressante tips og jeg har prøvd diverse legemidler, naturmedisin og kjerringråd – med og uten resept. Jeg kan love at ei middelaldrende, halvstressa kjerring er særdeles lite sjarmerende etter flere dager på rad med bare en time eller to på øyet.

Denne herlige tegningen beskriver meg ganske så godt. Det er Janne som har tegnet denne, etter at jeg kontaktet henne og fortalte hvor godt jeg likte hennes egne selvportretter. Både kryssblikket, bustehåret og den røde trøya beviser jo at dette er meg! (Jeg er bittelitt ekstra begeistret for puppene, faktisk). Tusen takk, Janne – du er sannelig både snill og dyktig ♥

Men nå er en ny tilværelse i emning. Jeg er så heldig at jeg har fått lov å bli med på søvnkurs for sånne som meg, som har fått diagnosen insomni. Dette er en ikke-medikamentell behandlingsmetode som drives av NTNU ved en forskningspoliklinikk. Behandlingen går ut på søvnrestriksjon, som tar sikte på å redusere tiden i sengen til den tiden man faktisk sover. Her er det ikkeno hokus-pokus, verken hypnose, meditasjon, sauetelling eller doping, så jeg har trua – det kan umulig bli verre!

Jeg har ført søvndagbok for å regne ut hvor mye søvn jeg reelt har hatt i snitt. I mitt tilfelle ble dette omtrent 6 timer, særlig fordi jeg har tatt igjen mange ekstratimer i helgene. Man bestemmer seg for når man ønsker å stå opp, og regner seg tilbake til korrekt sengetid. Dermed fikk jeg tildelt seks timer mellom 00:30 og 06:30 den første uka (hver dag, også i helgene) med strålende resultat – etter litt innkjøring. Uke 2 fikk jeg en halvtime til, men jeg våkner litt for tidlig. Likevel vant jeg nok en halvtime i uke 3 og kan nå faktisk legge meg samme dag som jeg sto opp! Uansett, her tar vi litt om gangen, en uke om gangen. Og de flotte tegningene fra Janne skal i glass og ramme – på soverommet!  💤

Nytt på nytt

Spørsmålet dukker opp i heimen i blant …

Jeg var så heldig å få nytt kne i 2015. Men så funker det ikke så bra. Dermed får jeg nytt nykne igjen nå.

Stort sett samme “utsikt” hele de siste par årene

Etter omtrent et år ble jeg ikke bedre av opptrening og merket at det gjorde stadig mer vondt å gå, spesielt i bakker eller trapper. Kneet sluttet aldri å være hovent og varmt, og det virker ustabilt.

Temperaturmåling gjennom vinterklær med varmesøkekamera på jobb

I løpet av sommeren 2017 vedvarte smertene også i hvile, og jeg kontaktet lege. Heldigvis finnes det altså mulighet for å fornye reservedelene, og operasjonen skal finne sted utpå våren – det ser ut til å bli sist i april. Litt feil å si at jeg gleder meg, men jeg ser hvertfall frem til å slippe å ha så vondt!

Hørehjelp

Jeg har fått høreapparater. Etter at hørselen har blitt dårligere og tinnitusen mer insisterende øyner jeg nå et lite håp om bedring i hverdagen. Apparatene har både forsterking av lyd i mine dårlige frekvenser og en maskerer som jeg kan slå av og på.

Virker hvertfall lovende så langt, de er mye mindre ubehagelige å ha på enn jeg fryktet. Så får jeg bare håpe de også gjør riktig nytte for seg.

Fårikål – med komplikasjoner

Årets fårikålbonanza tok laust hos oss i helga. Til jubel fra noen og ikke fullt så voldsom begeistring fra andre. Lukas, for eksempel, var kjempeklar til å kaste seg over det der som lukta så innmari godt. Men fikk han noe? Neeeida. Hundemat. I dag igjen. Så når sistemann forlater matbordet og et fat med bein står igjen – hva er vel mer naturlig enn å klatre opp og grabbe ett?

De ubevoktede sekundene resulterte i en tur til dyrlegevakta, morfinsprøyte og tjue minutter konstant spying. Stakkars Lukas, svimmel og tom i magen ble han heldigvis friskmeldt. Heldigvis rakk vi å få tømt magen før beinbitene vandret lenger ned i systemet. Heldigvis oppdaget vi naskingen i tide. Nå ligger han litt småpjusk i sofaen og vil ikke engang se på meg. Enten er han litt skamfull, eller så er han bare fornærmet for at han ikke fikk mere fårikål …

Husmannskost på tur

Middag på Estenstadhytta på en onsdag – med trim og besøk. Bernhard og Maria har vært hos oss et par dager, og de hadde nok også et lite håp om å få soppfangst på turen. Det var dårlig med sopp, men middagen i marka var god likevel!

Vi satt ute og spiste, ettersom hunden ikke fikk være med inn. Litt kjølig vind, men det tålte vi.

Dette var forøvrig den første (litt) lange turen for Lukas etter kneoperasjonen, og det gikk helt finfint. Han ventet ivrig på toppen av bakken mens gjestene våre tok det litt roligere.

Rapport fra knepasienten


Lukas har vært på kontroll og røntgen med kneet sitt i dag. Det var en stor lettelse å få vite at alt er på plass etter operasjonen i juni og at han nå kan begynne å gjøre de vanlige tingene – gå lengre turer for eksempel. Det trengs litt skikkelig opptrening av musklene, det skal vi få til!

Ganske trøtt etter narkose, men helt fit for fight igjen 👍

Lukas på rehab

Nå starter opptrening av Lukas sitt opererte kne. Vi har fått treningsprogram, diverse utstyr og har hamstret masse godbiter for å få ham på fire bein igjen. Hos dyrlegen ble det litt ekstra spa-behandling med massasje og fancy laserbehandling. Derfor de utrolig kledelige brillene 😎

Save

Lukas må opereres


Stakkars vesle go’gutten vår har røket korsbånd i kneet sitt og skal opereres neste uke. Ikke nok med det, han må også opereres i det andre beinet i løpet av et par måneder, så det er ikke fritt for at noen av oss gruer litt … Skaden (eller sykdommen eller hva man skal kalle det) har han trolig hatt siden han var liten. Så har haltingen kommet og gått med ujevne mellomrom i sju år.

Skikkelig uflaks å bli født inn i en familie med så masse kne-greier egentlig. Jeg krysser hvertfall alt jeg har for at det skal gå fint med ham fremover. Han kan jo ikke akkurat gå med krykker heller 😳

Dei vil alltid klaga og kyta

Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.

Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Save