… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det er litt morsomt med ski-VM, på så mange måter. For eksempel har Trøndelag hittil fire gull og to sølv, det er ikke verst. Litt moro er det også å se på nettstatistikken (vi tilbyr multicast IP-TV på nettet vårt). På dette bildet kan det virke som om både Marit Bjørgens 10-kilometer og kombinert-langrenn trakk til seg litt publikum på mandag.
16 år har gått siden jeg trampet inn på UNINETT for min første arbeidsdag – 1. februar 1995. Gratulerer med dagen til meg. Tiden flyr når man har det gøy!
Så havnet jeg på skolebenken igjen, gitt. Jeg har omsider kommet frem til at jeg ikke har vondt av å lære mer, og jeg har fått lov å følge forelesninger i arbeidstiden. Dermed skal jeg nå lære om Planlegging og drift av IT-systemer – som i grunnen er det jeg jobber med til daglig. Heldigvis for meg er ikke dette det jeg skal lære:
.. men dette:
Det hjelper å ha kjennskap til stoffet i praksis, og det hjelper veldig at Kolla også tar dette faget sammen med meg.
Jeg tror det skal bli både morsomt og greit å følge med fremover. Skoledager er hver tirsdag og fredag frem til påske. Om jeg tar eksamen i mai gjenstår å se…!
På samme måte som i fjor oppsummerer jeg også 2010 slik Facebook sin applikasjon my year in status ser det.
Vår nygifte kollega fikk som en slags bryllupsgave æren av å slå av en av de eldste maskinene vi har (hatt) i Uninett. Denne maskinen har en lang og mangfoldig driftshistorie, det var en av de første tjenermaskinene jeg hadde arbeidsoppgaver på da jeg begynte i 1995. I vår interne driftsdatabase ble aun.uninett.no registrert 1994-09-13 12:50:48. Det er en stund siden. Jeg vet i alle fall at den har vært navnetjener, og den har kjørt hostmaster sitt kø-system. Nå er det yngre krefter som har overtatt, men maskinen skal få et etterliv hos oss. Det hadde vært artig om vi etter hvert fikk sving på et slags museum.
Kanskje dataår er litt sånn som hundeår? Ifølge Snorre ble Aun 260 år gammel, selv om det kanskje neppe stemmer helt med virkeligheten…
UNINETT-konferansen 2010 foregår akkurat nå på Universitetet i Stavanger. Det er vår (nesten) årlige konferanse for IT-folk i vår sektor – altså Universitets- og Høgskolesektoren i Norge. Her spenner temaene over så mangt, men det er en viss data-relatert tråd gjennom programmet, selvsagt. For det meste handler konferansen for meg om å lytte, lære og få litt faglig input. I tillegg er jeg her som ekspert (tenk det) på et av mine arbeidsområder, våre verktøykasser og målepåler. Det er kjekt å treffe de jeg ellers bare snakker med på telefon og epost, og jeg tror terskelen for å stille de dumme spørsmålene blir lavere når man treffes ansikt til ansikt.
Vi har selvsagt vår egen stand i utstillingsområdet, og der skal man kunne få svar på eller hjelp til alt. For eksempel massasje. Eller veldig god lunsj.
Jeg er ikke veldig glad i å fly, så hjemturen blir neppe noen höjdare. Borte bra men hjemme best, heter det. Etter et par dager borte lengter jeg egentlig bare hjem nå. Til senga mi. Til familien min. Til hunden min. Og ikke minst til en dag ekstra helg.
Det begynner nesten å bli en tradisjon med en storjobb like før jul. Denne gangen var det nykabling av lagringssystemene som sto for tur. Fordi alle servere ble tatt av nett forsvant også alle nettsidene på duna.no en stund. Det er godt å konstatere at vi er tilbake på nett.
Helgen blir litt amputert av sånne lørdager, men det er ganske morsomt å få herje rundt med kabler og skrutrekker en stund også. Ting har gått etter planen, og vi har fått opp et system som forhåpentligvis gjør at vi slipper å ta ned alt på en gang i fremtiden.
… og ut fra dette bildet ser jeg at den antagelig er god. Dette er et telematikkrom der vi har to svitsjer, og det er ganske ubegripelig at det i det hele tatt er nett bak dem. Jeg kommer tilbake med et etter-bilde, tenker jeg.
Første arbeidsdag etter ferien ble (som ventet) FFF – Full Fart Forover. Ikke bare det; i tillegg til at jeg allerede før lunsj kunne konstatere full uke fikk jeg også beskjed om at jeg må bytte kontor – igjen. Romkabalen er et stadig tilbakevendende tema hos oss, og denne gangen flytter jeg inn på et tomannskontor. Jojo, det går sikkert fint det altså. Det kom bare litt brått på. Og jeg trives jo godt på roterommet mitt… Pingvinene må bare finne seg i å bli med på flyttelasset nok en gang.
Mandag betyr også volleyballtreningsdag, og endelig – endelig! – var jeg klar for å leke med ball igjen. Jeg har ikke vært med siden i april eller noe sånt, så det var ikke store prestasjonene jeg kunne oppvise. Men moro var det. Jeg vet ikke om jeg er like klar for spill i førstedivisjon, men det får vel stå sin prøve. Hvis jeg ikke kjenner meg helt ødelagt så kan det hende jeg tropper opp på onsdagstreningen også.
