Ungdommene dro på fest på lørdagen, så staselige og fine!
Lørdagskveill og ungdomsti’
Tag: margrete
Arbeidshelg
Det overrasker vel ingen at helgen brukes til flytting her hos oss. I dag har ungdommene gjort en innsats på loftet og dratt ut esker og kasser fra kottene. Tilhengeren går omtrent i skytteltrafikk og masse maling er unnagjort på haugen. Vi finner igjen mye rart da, Margrete har lagt sin elsk på de aller første lesebrillene mine som jeg fikk da jeg var omtrent 17. Jaja, de er kanskje moderne igjen?
Arbeidshelg er ikke så dumt når det vises så godt etterpå, men jeg må innrømme at det er slitsomt. I morgen skal jeg begynne å male den gamle kjøpmannsdisken og nattbordene våre. Gleder meg! Nedtellingen fortsetter – 41 dager igjen.
Pikerommet har blitt pikerom igjen
Det hadde jeg nok ikke trodd da jeg flyttet hjemmefra for snart tretti år siden – at rommet mitt skulle bli rommet til min egen datter. Nå er det lagt nytt gulv, det gamle panelet er forlengst malt og lisjpia har flyttet inn med pynt og dill og stæsj. Artig 🙂
Aldersgrense i sandkassa?
Vi kjører stadig frem og tilbake med flyttelass. Hengerlass på hengerlass plasseres på haugen, og det er ikke fritt for at ungene synes det er litt kjedelig med disse korte, hektiske turene. I dag hadde tvillingene med seg en skolevenninne på sightseeing. Og hva var vel mer naturlig enn å vise frem nærmeste nabo – sandkassa!?
Kanskje 12-åringer har et slags alibi som barn til sånn leik. Men hva med henne som fyller 21 i år…?
Makeover – gjerne det!
Noen ganger skulle jeg ønske at noen tok meg med på en eller annen overraskelsestur. En reise, en happening eller en makeover av ett eller annet slag. Noe som er planlagt helt uten at jeg vet noe om det, og som gir meg en opplevelse eller en forandring til det bedre. (Det betyr altså at jeg ikke ville sette spesielt stor pris på å bli lurt, sånn type “drite seg ut for publikum”-moro) Jeg har en mistanke om at mine omgivelser oppfatter meg som en som ønsker å ha full kontroll hele tiden. Men herved avslører jeg altså; overrask meg gjerne!
I dag tok jeg denne skjeen litt i egen hånd. For det er ingen tvil om at jeg trenger en aldri så liten fornyelse. Jeg går igjen i de samme klærne, skoene, frisyren, vanene… Jeg smelte til og kjøpte meg litt klær i dag. Dameklær. Ungene gjorde faktisk store øyne. Det tyder på at det var på tide, eller…?
Vi har hatt en deilig første feriedag på hytta. Med unntak av byturen har vi stort sett gjort ingenting. Og det er vel det ferier er til for? Margrete har lekt litt med kameraet sitt og prøvde å lage “spøkelse gjennom rommet”-effekt:
Nå skal en hel stabel av bøker forseres de nærmeste dagene. Kanskje vi gjør noe spennende i morgen. Eller kanskje ikke. Det får faktisk bare bli som det blir, her trekker vi pusten alle mann!
Vinterferiehelglønningsdag
Kan en fredag være stort mer løfterik? Ferden går til hytta for meg og gutta – en hel uke til ende. Det er ganske utrolig at vi ikke har vært der siden første januar…
Både Olav og Margrete må hjem for å jobbe i neste uke, men de får være med på oppvarmingen i det minste 🙂
Hvordan har du det?
Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?
Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.
Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.Ukjent
En familie som holder sammen, er uovervinnelig.Bjørnstjerne Bjørnson
Årskavalkaden 2010
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
 |
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten. |
 |
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang. |
 |
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv. |
 |
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk. |
 |
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre. |
 |
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær. |
 |
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset |
 |
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra. Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden. |
 |
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige. |
 |
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling. |
 |
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart. |
 |
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011. |
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
I juletreskogen
Juletre må til for julefeiring på hytta. I dag er selve dagen for slikt, så det ble en tur i skogen med sag, barn og hund. Vi fikk til og med et solgløtt, det er ikke verst på en lillejulaften.
Det ser ut som vi må feire julen uten svigermor, som har falt og slått seg og ikke ser seg i stand til å reise… Fryktelig synd, vi får holde kontakten på telefon og nett i alle fall. Men ellers er vi på plass alle mann og ting kommer etter hvert i orden. Roen kommer sikkert også sigende og så snart treet er pyntet og kvelden siger på skal jeg prøve å fange noen stemningsbilder her.
God lillejulaften!
Ankomst paradis
Etter en overkommelig dose hindringer og styr og stell har vi endelig kommet oss trygt på plass på Solfang. I øyeblikket er jeg her med gutta mine – Fredrik, Sondre, Tobias og Lukas – og varmen brer seg sakte men sikkert gjennom alle rommene på hytta. Margrete skulle komme i dag hun også, men på grunn av trøbbel i flytrafikken er hun strandet i Oslo til i morgen. Det var en utrolig kald biltur hit, hele -27,5°C målte vi underveis. Heldigvis var det bare -16° på Vikan. Det var litt nedtur at vannet var frosset, men vi klarte etter hvert å tine det – oh joy!
Lukas fikk løpe fritt omkring mens vi pakket ut og gikk frem og tilbake mellom bil og hytte. Han var helt ellevill og ble passe godsliten til kvelden. Noen ekstra godbiter – tørrfisk og juleskinke – gjorde også susen. Jeg tror sannelig han har funnet ferie- og julestemningen. Favorittplassen foran peisen er opptatt fra nå av.
Nå venter vi på innrykk av resten i morgen, da blir alle tre hyttene bebodd og befolket og tradisjonen med Vikanjul kan fortsette. Jeg gleder meg til å pakke ut nisser og desslike, kanskje til og med jeg blir litt julete i år!
Og så har mamma bursdag – gratulerer så masse med dagen ♥ Når resten endelig kommer hit, så tenker jeg det blir feiring av både henne og Margrete. Foreløpig kan jeg spandere en titt på juleblomstene mine.
