Tag: sondre

Du och jag, Alfred

Det finnes knapt noe bedre uttrykk for vennskap enn Emils hjertesukkende Du och jag, Alfred. Disse gutta har et godt og varmt forhold i den mangfoldige verdenen som Astrid Lindgren skapte. Emil ble faktisk til samme år som jeg er født, det er litt morsomt. Lukas var Emils hest. Han kjøpte denne herlige hingsten på auksjon i Vimmerby.

Alle valpene i Lukas sitt kull har fått navn fra Emil-historiene – pappan kalles også Emil, selv om han formelt har det klingende navnet Rottriver’s Boyzone. Det er litt koselig at vår koseklump har navn etter den stødige og godslige hesten som Emil var så glad i.

Alfred er og blir godheten selv. Som gårdsgutten, så er også lillebroren til Lukas en skikkelig go’ing! Vi har vært på tur igjen, og det var så morsomt å se de to sprellende hundene i skogen. Alfred er nok et hakk kjappere enn Lukas, og ertet ham skikkelig med en pinne som plutselig ble den viktigste tingen i hele verden.

Alfred og Lukas venter spent på at Sondre skal kaste pinne

Jeg får mer og mer lyst på enda en hund. Kanskje jeg skulle lånt Alfred en stund for å prøve hvordan det er å ha to? Men jeg mistenker egentlig at Karin (akkurat som jeg) ikke er veldig innstilt på å være borte fra gullet mer enn høyst nødvendig. Det er en ganske søt og deilig følelse å være tilnærmet forelsket hele tiden, selv om det er i en hund 🙂

Hvem vinner pinnekampen?

Takk for turen, Jon, Karin og Alfred! Vi sees snart igjen, håper jeg.

Søndagsturen

Ikke en gang 16 minusgrader kunne sette en stopper for søndagsturen vår. Lukas, Sondre og jeg fant frem varme vinterklær og tok en tur til Stavsjøen. Det er litt trist å se solnedgangen allerede i to-tida, men det var veldig fint både i skogen og på sjøen. Da isen ga fra seg et par kraftige drønn fant vi ut at det var best å komme seg på land igjen. Pyser, alle tre…

Lukas og Sondre på isen
Godt kledd for en iskald skogstur

Lukas har funnet ut at det er veldig kjekt å sitte foran når vi kjører bil. Han burde absolutt ikke få lov til det i det hele tatt, men det ble et lite unntak på vei hjem fra turen i dag…

Co-piloten er på plass – skal vi kjøre?

Vannet er stivt

Tobias og Lukas måtte prøve isen på Stavsjøen da vi var på tur. Jeg er alltid skeptisk til is på tjern og vann, men med den kulden vi har og har hatt en stund så er det vel trygt nok. Det var mange skøyteløpere og familier med unger på kjelker og akebrett utpå også, så da er det vel bare jeg som får skumle bilder i hodet… Jeg tror Lukas syntes det var litt rart, i alle fall var det fryktelig glatt.

Lukas sjekker isen sammen med Tobias

Vi gikk også denne gangen forbi bergmonsteret, men nå plukket guttene med seg istappene, og jeg tror ikke Lukas syntes det var noe skummelt monster lenger.

Bergmonsteret er snart helt tannløst

Gode venner på tur

Enda en tur til boka. Og enda en tur Sondre ble med oss på. Det var fint å gå til enden av Stavsjøen, med oppkjørt tursti og godt tråkka der det ikke var oppkjørt. Det mest spennende for Lukas var antagelig bergnabben med istapper på – det var et skikkelig skummelt bergmonster som han skulle ta! Men det varte ikke så lenge, hopp og sprett i snøen var mye morsommere. Så da gjorde han for det meste det.

Lukas og Sondre på vei til turboka ved Stavsjøen

Dette er løypa vår – markøren står på Abrahallen

Nå står lørdagsshopping for tur. Jeg venter spent på muligheten til å starte på oppussing av badet – tro om det skjer noe i dag? Vi ønsker alle god helg!

Rognebærmoro

Jeg tror jeg var ute i seneste laget. Jeg hadde bestemt meg for å lage litt rognebærgelé til jul i år. Det er mange år siden sist jeg prøvde, og jeg husker det som ganske vellykket. Den gangen var det Fredrik som kom hjem med flere bæreposer med rognebær, for han skulle lage blåserør (av tverrstangen på alle plastkleshengerne i huset). Det ble mer bær enn han kunne blåse, så jeg gjorde altså en husmoderlig innsats og fikk mange glass med spennende gelé som ble brukt til kjøttmiddager i julmåneden. Det er godt, sjø!

Jeg har lest at det er lurt å vente til det har vært en frostnatt før man høster rognebær, fordi de da blir litt søtere og egner seg bedre til menneskemat. Nå har det sikkert vært flere frostnetter, og det var nesten ingen røde klaser å se noe sted. Sondre var ivrig og hjalp meg med plukkingen, og etter at vi hadde plukket bort alt som var ubrukelig satt vi igjen med bare ei lita syltetøyskål med bær.

Nydelige høstfarger der de finnes, men det er ikke mye farger igjen nå som snøen har kommet...

De stakkars få bærene ble behørig kokt, og gelé ble det. Hvis jeg skal antyde mengden, så endte vi kanskje med 3 spiseskjeer. Så beklager, folkens – det blir nok ikke vakkert dekorerte glass med rognebærgelé i julegave herfra i år. (Nå tror jeg vel egentlig ikke at noen gråter av den grunn, men dere burde prøve det, dere som ikke har prøvd – mye bedre enn tyttebær til ribba, for eksempel)

Delikat farge og morsomt i fine glass (bildet er stjælt!)

Rock on

Omsider ble det vår tur til å besøke Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Med en interesse for musikk grundig over gjennomsnittet var det vel på tide at familien tok den turen. Og det er et bra opplevelsessenter, det er sikkert. Mye morsomt å se og prøve. Ikke alt fungerte, dessverre – muligens fordi alle skulle prøve alt samtidig? Høydepunktet (i alle fall for Sondre) var nok å spille sammen med Ronni Le Tekrø. Det var ganske morsomt å se andre besøkende gi guttungen applaus.

Sondre improviserer – det er han du hører spille her altså!

Sondre er konsentrert om oppgaven

Og så fant jeg ut at det ikke var lov å ta bilder der inne, så dette er det jeg har. Sånn kan det gå. Synd, egentlig – hadde vært artig med skikkelige bilder av ungene som boltret seg i vår ungdomsmusikk. Jeg skjønner at det kan forstyrre publikum hvis det flasher blitz hele tiden, men jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skulle få lov å fotografere ellers. Kanskje noen har en forklaring på det?

Men vi hadde det fint og vi kommer helt sikkert tilbake. Kanskje en dag det er litt mindre folk der, sånn at det er mulig å prøve litt flere ting.

Dagens trim

Sondre og Olav ble med oss på tur i kveld, en herlig runde til enden av Stavsjøen. Jeg krysser alt jeg har for at det skal gå an enda noen dager, at snøen venter med å komme!

Lukas med refleksvesten sin – lykkelig på tur
Olav finner frem boka ved enden av sjøen
Sondre skriver navnet sitt i turboka

Omveier og happy endings

Vi har kommet trygt hjem igjen alle mann. Før avreise fra Namsos dro alle gutta i Oasen for å bade, mens Lukas og jeg gikk en dikketur på besøk til Ida Sofie.

Her er det Tobias som stuper fra 1-meteren.

Sondre stuper også. Kolla er mentor og følger med.

Ida har mange smil på lur – alltid!

Da vi var nesten hjemme ble det bråstopp i trafikken på motorveien. En hund hadde forvillet seg ut i trafikken, stakkars! Vi greide å svinge til side og fikk den med oss inn i bilen. Heldigvis hadde han halsbånd med navn og telefonnummer, og det var en lykkelig eier som kom og hentet Aron en halvtimes tid etter. Han var en skjønn hund, og jeg er så glad for at vi fant ham i tide. Å miste hunden ute blant biler er et av mine verste mareritt.

En liten luftetur før Aron ble hentet – fin hund ja!

Lukas var ikke videre begeistret for konkurransen i oppmerksomhet, og hundene fikk heller ikke noe tid til å bli kjent. Men i skrivende stund ser Lukas ut til å være ganske så lykkelig over å være hjemme igjen. Og jammen dukket det opp en flaske vin på døra som takk for hjelpen. Det kaller jeg kjapt levert på en søndag!

Kollektiv amnesi

De der hukommelsestap-greiene er visst smittsomme. Vi har det alle sammen. I dag hadde vi ett ærend – vi skulle til byen for å hente materialer til byggingen av boden vår. Og vi hoppet i bilen; mor, far, barn og hund. Det tar omtrent 20 minutter å kjøre til byen fra hytta. Da vi kom dit sa Olav: “Hvorfor har vi ikke med oss tilhengeren?”. Og det var jo et godt spørsmål. Ingen av oss hadde tenkt på den da vi dro til byggsjappa. Hunden er forsåvidt unnskyldt, han prater så dårlig…

Det var i grunnen ikke så enkelt å få med et lass materialer uten henger, så Olav måtte snu og hente den. Den tiden det tok brukte jeg og gutta til å gå på kafé. Vaffel med syltetøy, gulrotkake, brus, kakao og cappuccino var dagens sukkerbomber og pangstart på dagen. Ganske grei pangstart.

Tobias plukket ut en saftig gulrotkake
Sondre fikk en fabelaktig kakao med masse krem

Vi kom oss da hjem med materialene til slutt, og nå er dragerne på plass. Olav fikk selvsagt mønsåskanne da toppen var nådd. Dette er en tradisjon som følges rundt omkring på mange slags måter og med mange slags innhold, men en enkel variant er at byggmesteren får en dram når mønsåsen (toppdrageren i taket) er fast i bygget.  Det fortjener han vel!

Amnesi (gresk: Ἀμνησία amnesia; hukommelsestap) er minnetap, eller tap av evne til å danne nye minneinntrykk. Amnesi kan være av kortvarig, forbigående karakter (for eksempel ved alkoholrus eller hjernerystelse eller ved epileptiske anfall) eller av mer varig art (eksempelvis etter nærdrukning, langvarig hjertestans eller ulike demenslidelser).

Fra Wikipedia