Tobias og Lukas måtte prøve isen på Stavsjøen da vi var på tur. Jeg er alltid skeptisk til is på tjern og vann, men med den kulden vi har og har hatt en stund så er det vel trygt nok. Det var mange skøyteløpere og familier med unger på kjelker og akebrett utpå også, så da er det vel bare jeg som får skumle bilder i hodet… Jeg tror Lukas syntes det var litt rart, i alle fall var det fryktelig glatt.
Lukas sjekker isen sammen med Tobias
Vi gikk også denne gangen forbi bergmonsteret, men nå plukket guttene med seg istappene, og jeg tror ikke Lukas syntes det var noe skummelt monster lenger.
Vi har kommet trygt hjem igjen alle mann. Før avreise fra Namsos dro alle gutta i Oasen for å bade, mens Lukas og jeg gikk en dikketur på besøk til Ida Sofie.
Her er det Tobias som stuper fra 1-meteren.
Sondre stuper også. Kolla er mentor og følger med.
Ida har mange smil på lur – alltid!
Da vi var nesten hjemme ble det bråstopp i trafikken på motorveien. En hund hadde forvillet seg ut i trafikken, stakkars! Vi greide å svinge til side og fikk den med oss inn i bilen. Heldigvis hadde han halsbånd med navn og telefonnummer, og det var en lykkelig eier som kom og hentet Aron en halvtimes tid etter. Han var en skjønn hund, og jeg er så glad for at vi fant ham i tide. Å miste hunden ute blant biler er et av mine verste mareritt.
En liten luftetur før Aron ble hentet – fin hund ja!
Lukas var ikke videre begeistret for konkurransen i oppmerksomhet, og hundene fikk heller ikke noe tid til å bli kjent. Men i skrivende stund ser Lukas ut til å være ganske så lykkelig over å være hjemme igjen. Og jammen dukket det opp en flaske vin på døra som takk for hjelpen. Det kaller jeg kjapt levert på en søndag!
De der hukommelsestap-greiene er visst smittsomme. Vi har det alle sammen. I dag hadde vi ett ærend – vi skulle til byen for å hente materialer til byggingen av boden vår. Og vi hoppet i bilen; mor, far, barn og hund. Det tar omtrent 20 minutter å kjøre til byen fra hytta. Da vi kom dit sa Olav: “Hvorfor har vi ikke med oss tilhengeren?”. Og det var jo et godt spørsmål. Ingen av oss hadde tenkt på den da vi dro til byggsjappa. Hunden er forsåvidt unnskyldt, han prater så dårlig…
Det var i grunnen ikke så enkelt å få med et lass materialer uten henger, så Olav måtte snu og hente den. Den tiden det tok brukte jeg og gutta til å gå på kafé. Vaffel med syltetøy, gulrotkake, brus, kakao og cappuccino var dagens sukkerbomber og pangstart på dagen. Ganske grei pangstart.
Tobias plukket ut en saftig gulrotkakeSondre fikk en fabelaktig kakao med masse krem
Vi kom oss da hjem med materialene til slutt, og nå er dragerne på plass. Olav fikk selvsagt mønsåskanne da toppen var nådd. Dette er en tradisjon som følges rundt omkring på mange slags måter og med mange slags innhold, men en enkel variant er at byggmesteren får en dram når mønsåsen (toppdrageren i taket) er fast i bygget. Det fortjener han vel!
Amnesi (gresk: Ἀμνησία amnesia; hukommelsestap) er minnetap, eller tap av evne til å danne nye minneinntrykk. Amnesi kan være av kortvarig, forbigående karakter (for eksempel ved alkoholrus eller hjernerystelse eller ved epileptiske anfall) eller av mer varig art (eksempelvis etter nærdrukning, langvarig hjertestans eller ulike demenslidelser).
Sondre og Tobias spiller ZZ Top sin Tush – på hytta i april (før noen av dem hadde begynt på musikkskolen). Jeg synes de er ganske flinke, og de er enda flinkere nå! Jeg skal jammen prøve å få til flere filmsnutter, litt morsomt det.
Både Sondre og Tobias øver jevnt og trutt på henholdsvis gitar og bass, men det er mer sjelden at de øver sammen. Det er derfor litt morsomt å fange dem i de øyeblikkene de faktisk gjør det. (Og nå er det på tide at jeg lærer meg å lage (og laste opp) videoer til denne bloggen – fjoritser gjør jo det, så det burde jeg fikse…)
Det er snart ikke til å unngå at det blir kveldsturer i mørket nå. Lukas har fått seg ny refleksvest, men jeg er ikke så sikker på at han liker å ha den på seg.
Lukas snuser og snuser – med ny refleksvest
Han er desto mer fornøyd med stadig lengre turer der han får renne fra seg litt skikkelig. I disse dager er han nesten ikke til å ha i hus, det er helt tydelig ungdomshormoner i sving i den lille kroppen. Han grynter og vandrer rastløs rundt i huset og vil helst ut og snuse – hele tiden! Da er det godt med en sprek 11-åring, en han kan løpe om kapp med i åkeren mens mutter’n bare går i sånn kjedelig gå-tempo.
Lukas har funnet Tobias som har gjemt seg mellom kornaksene
Med ujevne mellomrom er det paringstid i heimen. Det har vært veldig ujevnt det siste året, minst. Jeg har mer eller mindre gitt opp i perioder, med fire-fem andre sokkebrukere i familien som bare regner med at det alltid ligger par i riktig skuff, men som sjelden gjør noen stor innsats for saken selv. I helga fikk jeg nok. Den store røde baljen med enklinger ble plukket frem. Jeg har paret firehundretusen par sokker, vi har nok sokker til ungene blir pensjonister. Nye regler er innført, de er som følger:
sokker som ikke er i par blir ikke vasket
sokker som befinner seg enkeltvis hvor som helst annet enn i skittentøykurven blir kastet
hvis noen kjøper nye sokker det kommende året skal de betale meg samme sum som prisen på sokkene
Fortsatt har jeg fjortentusen (eller deromkring) enklinger som venter på siste oppsamlingsheat fra vaskemaskinen, men den siste regelen er at resten deretter blir kastet.
Margrete og Tobias gjør innhogg i stabelen av ferdigparede sokkerTobias er fornøyd med sokkefangsten
Lukas elsker å løpe, særlig hvis noen herjer litt med ham. Tobias ble med oss på ettermiddagstur en dag, og da tok vi turen innom åkeren. Vanligvis er det vel ikke så populært at man tråkker i en åker, men jeg tror ikke noe av kornet her skal brukes, for det var store hjulspor rundt omkring. Gutta koste seg i alle fall!
