Jeg hadde planer om å ta med noen dråper vann hjem fra Brandallagunen for et par år siden, men det viste seg å bli umulig på begge mine siste besøk – lagunen var bånnspekt. Men nå har jeg fått en flaske med disse edle dråpene i gave fra de reisende reparatørene. Må finne en litt finere beholder tror jeg. Så kan vannet oppbevares sammen med den eksklusive skjønnhetsleira fra havbunnen. Den røde prikken langt der fremme er lykta ytterst på Brandalpynten.
Dette bildet er temmelig nøyaktig to år gammelt og viser ytterste spiss av lagunen og pynten før den treffer havet. Vakkert sted!
Det finnes selvfølgelig en genser som heter Svalbard. Det vil si; det finnes sikkert mange. Men den som kanskje flest nikker gjenkjennende til er Devold sin flotte, tjukke genser som også selges i søkk og kav på selveste Svalbard. Jeg likte denne veldig godt mens jeg var der oppe, men somlet meg ikke til å kjøpe den. Og i ettertid har jeg tenkt at det er mye gøyere å strikke den selv enn å kjøpe en (som ikke er kjøpt på Svalbard likevel). Så fra tanke til handling var veien relativt kort, bare en rask nettshopping av Islandsk garn og jeg var i gang. En finurlighet som dukket opp da jeg skulle tegne diagrammet førte til ytterligheter i strikkenerding blant mine gode strikkevenner. Mønsteret på originalen er nemlig ikke symmetrisk! Hvis man ser godt etter på dette bildet, så flytter ringene (nesten) vilkårlig på seg i rutemønsteret: Jeg valgte til slutt å likevel strikke symmetrisk (og mye enklere) mønster. Nå er det nesten (men bare nesten) synd at våren og sommeren kommer, det blir vel en stund til denne genseren blir hverdagsplagg. En deilig tjukkas 🙂 Jeg har strikket den i Léttlopi på pinne 5 1/2 og det har gått med 322 gram rødt og 234 gram hvitt garn. I ettertid ser jeg at denne med hell kan strikkes i for eksempel Nepal – mye billigere og mye mindre kløe for de som bryr seg om sånt.
Tenk, så har jeg vært på Svalbard én gang til! Denne gangen ble det et ganske kompakt besøk der jeg sammen med prosjektleder Helge har presentert fiberkabelprosjektet for styret i Uninett. Det startet så bra med flytur via Bodø til Tromsø (riktignok litt forsinket, men pyttsann …) og en veldig grei etappe fra Tromsø til Longyearbyen. Der sjekket vi inn bagasje og ble krysset av på passasjerlista for miniflyet til Ny-Ålesund. Men så kom det melding om kansellering sammen med et forrykende snøføykvær. Dermed ble vi værfaste i Longyearbyen frem til grytidlig tirsdag morgen. Denne dagen var været atskillig bedre, det var til og med utsikt under innflyving til Ny-Ålesund. På vår første befaring ute på Brandalsletta traff vi denne flokken med rein:
En snartur ned på gammelkaia ble det også tid til, der kunne vi se protectorshell-dekket kabel sno seg utover. I bakgrunnen er Kvadehuken og Brandalsletta til venstre, og Kapp Mitra omtrent midt på bildet. Vi fikk installert oss på Nordpolhotellet og gjorde noen enkle ommøbleringer som forberedelse til kveldens presentasjoner. Med besøk både fra Kings Bay-ledelsen og fra Kartverket fikk styret en grundig og god innføring både i stedets historie, dagligliv og ikke minst de tekniske utfordringene som nå er mangfoldig forbedret gjennom fiberkabelen. Under frokosten onsdag morgen fikk vi besøk av denne vesle sjarmøren. Han møter etter sigende trofast opp utenfor Servicebygget hver morgen, trolig i håp om litt tillegsfôr – det kan vel være snaut med føde her i vinterhalvåret! Det er forresten Amundsenmasta vi ser til høyre i bildet. Deretter var det tid for utendørs befaringer og et gjensyn med den tag’a kabeltrommelen vi brukte som bord da vi kappet tau i 2014. Vind og snøføyk hadde moderert seg i løpet av natta og vi fikk tidvis nydelig solvær. Men med minusgrader ned mot 17-18 grader og vind i kuling-sjiktet var det en ganske kjølig opplevelse å rusle rundt Marinlaben, Havnelageret og gammelkaia. En pitstop med varm sjokolade løsnet litt på stemningen, sammen med en visitt i Glassvattbua – det har neppe vært 11 personer der inne på én gang før. Etter lunsj fikk vi skyss ut til Brandal og en omvisning i det nye bygget som skal huse Kartverkets nye Geodesistasjon. Her snakker vi utsikt fra driftsenteret! Lykta, lagunen og Tre Kroner fyller (deler av) synsfeltet gjennom de svære panoramavinduene. Til og med månen kan skimtes.
Vi kom oss faktisk helt ned til landtakspunktene på stranda – hvem skulle trodd det på forhånd? – og de besøkende fikk et enda bedre inntrykk av dimensjoner og omgivelser i prosjektet.
Selv satte jeg ubeskrivelig stor pris på å kunne gå helt til enden av Brandalpynten og lykta. Det nye ankring forbudt-skiltet ser vi også der ute nå.
Og så fornøyd er en ishavsturist når Lagunen er bånnspekt og det er flatt og fint å spasere der. I det hele tatt var disse øyeblikkene verdt all verdens venting, knetrening og spente forberedelser til å presentere noe. Nærmere verdens ende kommer jeg ikke!
PS – Etter retur til Longyearbyen fikk vi være med på en fantastisk femretters på Huset. Der har jeg ikke vært før, det var faktisk en opplevelse! De har blant annet Nord-Europas største vinkjeller, så ta en tur dit om du får muligheten.
Her kommer litt mer reklame for Ishavsgenseren min. Den genseroppskriften som er lagt ut på Ravelry er basert på den første utgaven jeg designet og strikket, med mønster også oppe på bærestykket. Selv liker jeg best denne enklere varianten som bare går over i hvitt på toppen.
Det er ikke alltid så lett å få frem riktige farger på bildene, den lyseblå som jeg en gang kjøpte heter Blå Isvann. Bare navnet ga meg en skikkelig boost i inspirasjonen da jeg hamstret garn for strikking på 79º nord, sammen med den vidunderlige naturen der oppe på Svalbard.
Nå skal jeg snart tilbake dit hvor det hele startet. Spørs om jeg må gjenta meg selv og lage et nytt design der – kanskje det blå vinterlyset også har inspirasjon å by på?
Jeg har klatret høyt opp i en mast. Så høydeskrekken er ikke hva den en gang var.
Og så har jeg dykket med hjelm – ikke at jeg noen gang har hatt vannskrekk, men noen klaustrofobiske tendenser har vel kommet til uttrykk innimellom. Jeg kommer neppe til å dykke igjen, men jeg har gjort det!
Og ikke minst har jeg flydd i (relativt) lite fly uten å dåne av skrekk. Det var en svær bøyg å komme over altså.
Den hittil siste prøvelsen jeg har overkommet er skyting. Jeg har aldri likt høye smell (jeg har ikke vært utendørs nyttårsaften på mer enn tjue år, liksom) og har absolutt ikke hatt noe til overs for skytevåpen. Men tenk; nå har jeg prøvd det også.
Så hva er det igjen på lista mi nå? Jo: Snakke foran folk. Det takler jeg bare ikke. I hodet mitt i alle fall. Men så, vettu, har jeg faktisk gjort det også. Riktignok bare en 50-60 mennesker, men likevel … Om ikke annet, så ga det en liten boost til selvtilliten og et ørlite håp om at jeg kan gjøre noe sånt igjen. Bare jeg har noe vettugt å snakke om 🙂
Og hva er den aller siste fobien? Kanskje den ikke er en fobi lenger, men jeg er ikke begeistret for edderkopper. Jeg løper ikke lenger etter dem for å smønsje dem, er de unnselige nok så kan de leve trygt rundt meg. Men jeg vil fortsatt helst ikke ha dem veldig nært, i alle fall ikke de store, feite, hårete …
Så har øyeblikket kommet (eller egentlig er det passert) da den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen er et faktum. For de som ikke hadde annet fore en lørdagskveld kl. 21:27 var dette en skikkelig höjdare. Og de fleste har sikkert målt hastigheten på nettet sitt – se om du får disse tallene hjemme! Det ble både jubel og feiring i Ny-Ålesund i går, naturligvis. Heldigvis har gutta sendt hjem bilder og rapporter sånn at vi andre kan bli enda litt mer misunnelig på dem. Her er et utdrag av de glimrende rapportene fra de siste par dagene:
Selfie har funnet en liten klippe å sole seg på. Tror han savner oss som romsterte på vannet i fjor! Gutta fotograferte ham på sin vandring med kamera.
Oppsett av noden gikk relativt smertefritt, men det blir litt mer armer og bein når vi holder på 4 mann inn og ut av det lille krypinnet til Grete. Men som ungdommen sier “det er herr´re er party“. I Frodebu har ikke døra vært åpnet engang idag – et sted litt mer egnet for rekerasjon og ettertanke. Da vi kom ut til Brandalen igjen hørte vi et lurveleven allerede da vi gikk ut av bilen, 50 meter unna Gretebu. Viftene gikk i høygir der inne, resirkulerte stadig varmere luft. Varmen slo mot oss da vi åpnet døra. DWDM-noden genererer dugelig med varme! Vi hadde også varmealarm på batteriene inne i 48V-skapet.
Dagens outfit: Gul jakke med logo, gul bukse, varme sko type Sorel. Solbriller!På vei tilbake valgte Kursoh og Helge å gå, brukte 40 min med børsa på ryggen. (De småsprang trolig, redd for bamsefar … ) Frode og Olli stoppet innom Kartverket og fikk en fin gjennomgang av hva de egentlig driver med på VLBI-stasjonen. (Dagens fakta: på de siste 20 år har Ny-Ålesund steget med 14 cm)
Dette er Kapp Mitra, et landemerke du kan stirre lenge på fra sjøen når du forlater Ny-Ålesund
Og dette er Brandalhytta med sikt mot lykta helt ute på pynten – jeg kan bare gjenta enda en gang at dette er mitt favorittsted! Dette bildet får bli mitt farvel til rapportene og til vakre Svalbard. Vel blåst til prosjektet og alle som har deltatt, takk for følget!
Jeg må ile til med én gang og presisere at disse rapportene stort sett er ført i pennen av gutta boys i nord og at alle bildene selvfølgelig er Frode, Kurosh og Helge sine. Jeg prøver å videreformidle litt av den entusiasmen de står midt oppi nå som resultatene kommer ramlende inn. Og entusiasme var det flust av etter at de fikk se lyset! Kurosh hadde finregnet og konkludert med at om alt var riktig skjøtt (og med medvind og kjøttkak til middag) skulle vi se ca. -45 dBm. Målingen startet i Amsterdam (altså huset, ikke byen) med fiber 1: “out of range” … intet lys … spenningen stiger … Og så: fiber 2: -38.9 dBm, lett jubel og senkede skuldre.
Tommel opp i Amsterdam
Fiber 2 i Amsterdam
Stor stemning i Gretebu
Turen gikk så kjapt utover til Brandalen og Gretebu; fiber 1: -38.7 dBm og stor jubel. Lys gjennom på begge kabler og med mye bedre margin enn beregnet! Det er visst en smule krisestemning etter at de konstaterte at butikken (som er åpen én time to ganger i uka) er tom for Ny-Ålesund-konjakken – den er verdt en reise alene – men det fantes heldigvis både gylne og edle dråper å skåle i for å feire suksessen. I strålende solskinn kunne prosjektleder og -deltakere senke dagens skuldre, i selskap med en god del lokalinnbyggere. Nå fortsetter de med installasjon av DWDM i Amsterdam (mot UNIS) og installasjon av DWDM i Gretebu (mot Svalsat) der det skal kjøres ett-døgns tester i løpet av helgen. Neste rapport vil kanskje bli den aller siste? Omkvedet er i alle fall: So far, so good! I beste blogge-ånd stiller gutta naturligvis villig opp til fotosjuut og presenterer dagens outfit: Gul jakke med uninett-logo og komfortable sko.
Nå skrives siste kapittel i historien om verdens nordligste undersjøiske fiberoptiske høyhastighets internettfiberforbindelse. Våre gutter er på en toukers reise i både Longyearbyen og Ny-Ålesund med sammenkoblinger og utstyrsmontering. Vi venter spent på den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen! Toget står standhaftig som landemerke i Ny-Ålesund, selv om det antagelig ruster bort mer og mer for hvert år. Jeg liker fortsatt historien om navnet på lokomotivet!
Brandalpynten tar stadig pusten fra meg, selv på bilder sendt atskillige breddegrader sørover. Den mørke flekken i snøen er Brandalhytta, der vi har lagt igjen hilsen i hytteboka. Denne uka har det kommet en ny hilsen der, 11 måneder etter den forrige.
For å gå tur der ute må man utstyres med gevær, selvsagt. Prosjektlederen har i tillegg fått kloa i bygdas mest eksklusive leiebil – han bedyrer at overflatebehandlingen på bilen ikke er hans verk!
Innredningen i Gretebu er derimot noe av det som har vært jobbet med de siste dagene. Det begynner å bli litt trangt om saligheta der inne med et fullstørrelse rack og strømskap, paneler for viderekobling av fiber, ups og alskens.
Bildet på veggen får henge der da, en slags antydning om hjemmekoselig hytte 🙂
Kameraet på Greteu har blikket vendt mot sjøen for å følge med på isforholdene rundt landtakene for fiberkablene. Men hvis kameraet hadde snudd seg ville vi kunne se bygget som skal huse den nye geodesistasjonen til kartverket reise seg. Det er litt av et bygg, og det kommer opp vlbi-antenner der om ikke lenge. Veidekke som står for byggingen har en flott blogg der man kan følge prosessen og litt av hverdagslivet for de som jobber der. Dette bildet viser Marinlaben, der vi for 11 måneder siden hadde vårt første kontor. Inni den røde sirkelen står trommelen vi tagget på og brukte som bord da vi skar tau til plastkannene. Jeg skulle gitt mye for å få kloa i den trommelen altså … Jeg kjenner at jeg savner følelsen av Svalbard veldig når jeg får tilsendt rapporter og bilder fra kollegaene der oppe. Men de er veldig flinke til å formidle alt (etter noen små påminnelser) så jeg klarer på en måte å samle nye minner selv om jeg er hjemme i vårlige Trondheim. Bildet over her viser morgenens brøyting på flyplassen. Jeg er nesten misunnelig på de som skal fly minifly dit i dag!
Og som jeg savner de hundene altså, selv om de holdt meg våken natt etter natt så er de skjønne så det holder og verdt litt søvnmangel.
Nå venter jeg – og flere med meg – spent på å se trafikk gjennom hele kabelen! Selv om ministeren for utdanning og forskning ikke finner tid til å forestå høytidelig åpning av forbindelsen, så skal vi nok vite å markere begivenheten for oss selv. Og så skal jeg skrive litt om det her, vettu!
I dag skulle man vært på Svalbard, gitt. Kameraet på Gretebu fanget en ekstra gyllen himmel over Tre Kroner i øyeblikket da sola stakk frem fra måneskyggen igjen. Bildeserien under viser utsikten fra flyplassen i Ny-Ålesund i minuttene før, under og etter solformørkelsen. Snedige greier, sant? Det var på Svalbard og på Færøyene man kunne se den totale fasen av solformørkelsen i formiddag. Det er månen som skygger for sola når en slik formørkelse forekommer, og i våre områder er det lenge til neste gang – hele 46 år – og jeg tror kanskje at jeg ikke får med meg den. Datoen er 20. april 2061 klokken 02.52. Ettersom den skjer på natta, kan den ikke sees fra Trondheim. Så da så. Også her i Trondheim kunne vi se en delvis formørkelse (93,4% av solskiva dekket), selv om den spektakulære koronaen ikke dukket opp her, heller ikke det merkelige midt-på-dagen-mørket. Bildet over er faktisk tatt med min svært så enkle mobiltelefon. Været var spektakulært vakkert og klart på Svalbard, og også her i Trondheim var det nesten skyfritt første del av formørkelsen, så vi fikk med oss fenomenet fra orkesterplass på takterrassen på jobben. Som den teknologibedriften vi er fikset vi raskt egnet utstyr for å se på sola – et lass med gamle floppydisker var ypperlige til formålet.
På denne nettsiden er det masse informasjon å finne om denne happeningen.
Som en kuriositet kan jeg nevne at måneskyggen denne gangen forlater Jorda ved nordpolen. Og fordi det også er vårjevndøgn 20. mars, inntreffer formørkelsen idet Sola for første gang kommer til syne etter et halvt års vintermørke – et sjeldent og morsomt sammentreff.
Jeg må innrømme at jeg ble en anelse i stuss da invitasjonen til et Wash Up Meeting dukket opp fra Global Marine. Et oppvaskmøte, liksom – du store min, her skal hoder rulle …! Men så viste det seg altså (heldigvis) at dette rett og slett er normal terminologi for prosjektavslutning, det vi på godt norsk kaller debrief. Når man først reiser et stykke nordover i kongeriket, så er det greit å kombinere flere oppdrag samtidig. Dermed ble det en nesten-ukes turné via både Narvik og Harstad den første delen av uka. Kjempekjekt å besøke folk og steder man ellers bare fjernkommuniserer med. Som de barka sjøfolkene vi er valgte vi båttransport fra Harstad og endte opp i Nordens Paris – Tromsø, der Fagdykk var vertskap for oss (Uninett) og Global Marine som henholdsvis underleverandør, kunde og leverandør i det store sjøfiberkabelprosjektet. Vi hadde en fantastisk flott utflukt i gnistrende sol, med Fjellheisen opp på Fløya. Det er virkelig høy wow-faktor på utsikten der oppe fra. Her er nesten hele gjengen samlet; Arild og Cato fra Fagdykk, Gary og Scott fra Global Marine, sammen med Helge og meg.
Og litt barnslig moro må man alltid benytte muligheten til … Etter en fortreffelig lunsj oppe på fjellet gikk ferden videre ned til byen igjen, med en liten byvandring som endte opp på bryggerihuset Mack.
Film, omvisning og ølsmaking – og en tur innom Ølhallen – satte stemningen for ettermiddagens møteaktivitet. Gjennomgang av ulike stadier i prosjektet og alle formaliteter gikk utmerket. Etter overrekkelse av gaver – en fiberpalme til Fagdykk og en gravert isblokk til Cable Innovator – var tiden kommet for höjdaren: Middag på Emmas Drømmekjøkken. Det ble en skikkelig kulinarisk nytelse; jeg har sjelden opplevd bedre måltid. Skryt er svært så fortjent!
Det var utrolig kjekt å treffe denne gjengen (selv om jeg savnet en hel bønsj av de som var med på Svalbard) og fint å få delta på avslutning av en viktig del av prosjektet. Det er fortsatt arbeid igjen i vår ende før trafikken skrus på langt der nord, men nå er kabelleggingen et lukket kapittel. Tenk det.
