Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Margrete kræsjet i dag. Hun kjørte scooter og klarte ikke å stoppe bak en bil som sakket farten for å svinge foran henne. Så jeg fikk den sjokkerende telefonen “Mamma, æ kræsja”. Men hun ringte i alle fall selv, så jeg innså at hun var ganske okei. Vi tilbragte noen timer på sykehuset for sjekk og røntgen. Ingen brudd, men hun var nokså forslått her og der. Men viktigst av alt; jenta mi blir helt fin igjen!

Margrete ble hentet med ambulanse

Trafikk er farlige greier. Folk blir drept hver eneste dag, mange blir skadet for livet. Jeg tror nok de fleste av oss tenker at det ikke vil skje oss selv eller de nærmest oss. Men etter hvert som jeg nærmer meg å bli en gammel dame vet jeg at det gjør det – det skjer med de vi kjener, hele tiden. Gjennom årene har jeg mistet alt for mange venner i trafikkulykker. Og jeg har ingen å miste. Vær så snill; kjør forsiktig og fornuftig!

I går fjernet vi hellene på plenen. Og for et forbløffende livsmiljø vi fant under der! Jeg skulle ønske bildet nedenfor var en video så du kunne få en anelse om den frenetiske kravleaktiviteten. Den svarte, fuktige jorden under steinene var full av maur. Og eggene deres. De hadde antagelig et alarmsystem og fikk sikkert høyeste beredskapsnivå etter hvert som vi kastet vekk heller. Jeg kunne nesten høre dem rope “Save the queen!”.

Maur-maur-maur...!

Så det er der de gjemmer seg. De gul-beige kornene er eggene, de er faktisk på størrelse med puffet ris, mye større enn jeg ville gjettet. Denne typen maur er ikke så store. De kalles sukkermaur, kanskje fordi de spiser sukker og smuler fra vår mat.

For et par år siden hadde vi mengder av dem inne i huset. Mengder betyr at de løp over baderomsgulvet, krysset vasken på kjøkkenbenken, vi så dem i gangen. Ikke som en maurtue akkurat, men ganske mange flere enn én en gang i blant.  Vi prøvde mange remedier som gift og sånn for å bli kvitt dem. Vi fant ut at det er et stoff de faktisk liker, og det tar de med til dronningen. Og deretter tar det livet av dem. Teorien er i alle fall bra. Og kanskje det virket en stund, eller virket delvis. For på et tidspunkt sluttet maurene å komme inn i huset.

Nå må vi foreta oss noe i bakken ute sånn at de ikke finner veien inn igjen. Men i det minste er vi i gang med plenprosessen. Og hvor mye lettere er vel ikke verden når solen skinner. Barna løper ut og inn, leker og sykler. Vi var på grillfest på Stavsjøen for å avslutte skoleåret, og noen badet til og med. Og nå er plenen dekket med svart jord, vi venter bare på gressrullene som skal komme i morgen!

Hovedplanen for denne helgen er plenen – den har sunket sammen i løpet av de siste ti årene, i tillegg til at den på en måte har blitt til fotballbane. Det eneste som vokser lykkelig der er nå kløver og løvetann. Jeg har en plan om å kjøpe gress på rull, ferdig og grønt bare til å rulle ut oppå ny jord. Jeg googler etter gode kjøp, den enkleste måten å forberede grunnen på og den beste måten å overtale Olav til å se alle fordelene av en rask og enkel hage-ansiktsløftning. Jeg håper det skal være så enkelt som reklamen lover.

Nok et skritt er tatt på veien mot normalitet og min tidligere avgjørelse om å roe ned. Eller kanskje to. Først og fremst; jeg våknet uten vondt i armen og oppdaget at jeg faktisk sov ganske godt i natt (kanskje ikke så rart med alle disse trekantene). Nå føles det bare som om jeg har fått litt juling, som noe som kommer til å gå over. Snart. For det andre bestemte vi oss for å være hjemme i helgen.  Det betyr ingen bygging og heller ikke langkjøring med bil. Og det er jo også bra for armen min.

Været meldes ikke fullt så sommerlig som jeg hadde ønsket, men kanskje innsiden av huset kan få litt oppmerksomhet også; haugene med klær som skal vaskes, strykes, brettes og legges i skapene er grusomt svære. Det følger vel naturlig med all pakking ut og inn av huset hver helg. Jeg gleder meg til å få vaskemaskin på hytta, det minsker kravet til transport av full garderobe for oss alle sammen hver gang vi drar dit.

Så nå blir det ikke hyttetur på en stund, men litt fred og ro. Og litt jobb. Nedtellingen til ferie viser ti arbeidsdager. Ikke så ille det vel?

En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.

Virkelig? Hvor sterk er jeg?

Jeg trodde en diamant var det hardeste som finnes. Faktisk er navnet selv avledet av det greske ἀδάμας (adámas), som betyr skikkelig, uforanderlig, utemmet, uovervinnelig, uknuselig. Ja – uknuselig. Så hvem skal jeg klage til? Gullsmeden? De gamle grekerne? Naturen? I følge eksperten er det ikke uvanlig at diamanter knuser. Han forklarte noe om hvordan den er formet, og det faktum at det ikke er så mye kraft som skal til for å knuse disse vakre stenene. Søren óg.

Sukk, altså ingen annen mulighet enn å kjøpe en ny stein. Ringen var en gave fra Olav, den gangen med én diamant. Han supplerte etter hvert på bursdager og til jul. Da tvillingene ble født fikk jeg de siste to som kompletterte ringen med seks diamanter, en for hvert familiemedlem. Så selvsagt må jeg ha dem alle hele.

Og så er jeg ikke uhørt sterk likevel. Men ringen min skal nå få ny rhodinering og den nye diamanten kan være min gave til meg selv i år.

When I’m feeling blue, all I have to do
Is take a look at you, then I’m not so blue
When I’m in your arms, nothing seems to matter
My whole world could shatter, I don’t care
Wouldn’t you agree, baby you and me got a groovy kind of love

Ungene vokser. I dag feiret vi Tobias og Sondres 10-årsdager med hele banden av gutter fra skolen. Og det var på ingen måte ille! De er ikke lenger den samme hysterisk ville gjengen. Etter pizza, litt kaker og is forventet jeg unger over hele huset, veggene og taket. Men de bare satte seg ned rundt TVen for å se en film (The Spiderwick Chronicles) og den høyeste lyden var filmen, sammen med noen kommentarer. Ingen hoppet i sofaen, kastet papir og flasker overalt, slo eller sparket hverandre. De var faktisk ganske siviliserte. Da de alle gikk, inviterte jeg hele gjengen tilbake når som helst for å spille videospill eller se en film. Og jeg mente det.

Halvparten av selskapet i pizzafråtsing

Det var fint å se tvillingene sammen med alle vennnene sine for en gangs skyld. Vanligvis er bare et par her samtidig. Og det var ganske trøstende å se hvor normalt de oppførte seg og omgikkes de andre. Jeg tror vi lett blir blinde for endringer som skjer nært oss. Og jeg tenker nok at grunnen til at de var litt mindre barnslige enn jeg forventet ganske enkelt skyldes at tiden går – og jeg blir eldre.

Det var et koselig bursdagsselskap. En rolig kombinasjon av feiring og familiekos. En milepæl er passert.

For ti år siden i morgen ble tvillingene mine født. Det skjedde på Olavs 40-årsdag. Så vi har noe feiring å ta oss av. Jeg er ganske sikker på at ingen av dem leser bloggen min, så jeg kan trygt fortelle at jeg har kjøpt kameraer til guttene og en elektrisk kontrabass til Olav. Jeg er litt spent på å se hvordan de reagerer når de åpner gavene sine. Jeg håper de blir både overrasket og glade.

Selskapet i morgen blir bare for guttene. De har invitert alle guttene i klassen sin, noe som for meg er mer enn nok action i løpet av et par timer etter jobb og midt i uka. Olav insisterer på at han ikke vil ha noe selskap, men vi får se. Kanskje senere i år, eller en annen gang når ting er litt mer normalisert. Hvis jeg legger til vår 10-års bryllupsdag og de eldste barna som fyller 19 og 21 i år, så ender vi opp med 120-årsjubileum i 2009. Det skulle vel være en god grunn til å feire litt.

Jeg regner med jeg må dra litt tidligere fra jobb, skynde meg hjem for å bake de siste muffinsene, dekke bordet, varme pizzaene jeg har laget ferdig og så stålsette meg for ubeskrivelig bråk og fart som jeg vet vil fylle kvelden…

Gratulerer med dagen, guttene mine!

Her er guttene to år, sovende små engler

Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.

Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.

Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?

Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.

Her venter jeg på slutten av barnetoget

I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet.  Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.

Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer en vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

På jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Denne helgen har vært fantastisk. 1. mai kom med skikkelig sommervær og hele 22° midt på dagen. Da vi kom til Vikan på torsdag var det fortsatt april, og jeg tror aldri vi har spist utendørs på kvelden på denne tiden av året i sånn temperatur før. Vi fikk reker og hvitvin, det var aldeles herlig!

Selv om vi skulle ha byggehelg på Solfang kunne vi ikke si nei til en båttur. Pappa tok oss alle med (bortsett fra mamma, som tok en velfortjent hvil) ut på åpent hav. Olav, tvillingene og jeg, min søster og hennes kjæreste. Sjøen var blank og flat, bare sol og ingen vind.  Det var en fin tur å starte sommeren med.

Hyttene 1. mai 2009 i strålende sol og 22 grader!

Vi fikk litt fisk også, og på lørdag laget mamma fiskekaker – namnam! Været ble litt mer normalt etter hvert og vi jobbet litt mer effektivt inne i hytta hele dagen. Før vi reiste hjem i dag gjorde vi ferdig all isolasjonen og fikk dekket til med plast som dampsperre i veggene. Hele sørveggen er malt ute nå. Det ble en bra og produktiv helg, med akkurat passe mengder pauser og ikke noe stress.

Fredrik har flyttet inn i ny leilighet med sin forlovede Nathalie. Jeg tok dem med på bytur og kjøpte gardiner og litt stasj til det første hjemmet. Vi stakk innom dem i dag med en bokhylle og noen stoler fra mamma. De virket glade for bidragene. Neste helg tar vi kanskje med litt mer, noen bilder til å ha på veggene og litt kjøkkenutstyr.

Alt er mye lettere når det er sommer. Jeg er definitivt lykkeligere når det er sommer