Vi hadde en klubb på gamle Stokkhaugen. Dette var en svært eksklusiv klubb, må vite. Den bestod av hele tre medlemmer, og det var i grunnen alle ungene som bodde her den gangen. Det klingende navnet Raillaran var ikke helt tilfeldig valgt, men forklaringen er ikke like åpenbar i dag som vi syntes den var den gang på 70-tallet. Vi var nemlig svært så begeistret for Bay City Rollers, og med litt trøndersk vri ble dette etter hvert til Bay City Raillar. Ikke bare var gutta der ekstremt kjekke å se på, de hadde også fantastisk fine klær. Inspirert av sin skotske opprinnelse hadde de innslag av skotskrutet stoff i nesten alle plagg. Dermed sydde vi om både dongeribukser, skjorter og hodeplagg for å uniformere oss i Raillaran.
Vi hadde hytte i skogen. Den stod på en 10 m² stor tomt som vi til og med fikk skjøte på av grunneieren. Den som hadde funnet igjen det papiret, du… Hytta bygde vi selv, med god oppstartshjelp av morfar og helt sikkert også pappa. Der overnattet vi innimellom, vi hadde kjempehemmelige møter og vi tente bål, laget mat og hadde et sted å være. Hytta fikk dessverre et trist endelikt etter noen år da en pøbel tente på den. Jeg vet godt hvem han var – vi er ikke venner på facebook, kan du si. Så vidt jeg vet finnes det ikke bilder av hytta, men det skal eksistere ett som viser morfar i arbeid da vi startet byggingen.
Som de viktige personene vi var hadde vi selvsagt også et kjøretøy. Raillarbila var en skikkelig flott doning av type Olabil. Med våre klingende gode kunstnernavn Mim, Brak og Gosh fartet vi rundt på grusveiene på haugen både tidlig og sent. Dette bildet er trolig tatt 17. mai – vi hadde (nesten) kommet oss ut av kor-uniformen og inn i favorittklærne før vi fyrte opp raillarbila som for anledningen er pyntet med bjørkeris og flagg:
Jeg kan ikke huske at vi noen gang kjedet oss, det var alltid noe å finne på i skogen og hjemme hos hverandre. Vi ga ut egen avis, Raillarposten (den skulle jeg også gjerne funnet igjen et eksemplar av) og vi slukte sangtekstene til våre favorittband. Vi reiste inn til byen for å se et glimt av stjernene på tv-skjermen på en musikkforretning, og vi sang høyt og ofte på bussen til og fra. Så kom vel tenårene og tok oss, og Raillaran ble bare et minne. Et morsomt og godt minne.
