… om familie, jobb, fritid og livet generelt
I Utlandet (verdens største land) er det fortsatt mulig å få tak i min favorittsjampo – Pantene Pro V. Da mamma og pappa var på reise for litt siden kom de hjem med en pose godsaker til meg – jippi-jeei! Nå har jeg lenge – dette får nemlig ikke gutta i huset røre.
.. og pappa har vært en iherdig samler. I disse dager skjer det store forandringer i mammas og pappas saker og ting-beholdninger. Mye blir solgt og mye blir gitt bort, det er klart det etter hvert blir ganske romkrevende å ta vare på så mye.
Og jeg var så utrolig heldig å få selveste rosinen i musikkmaskinpølsa – fonografen. Da jeg var liten leste jeg mye. En av mine tidlige favoritter var serien “Historien om …”-bøkene og Thomas Alva Edison fascinerte meg veldig. Tenk at han kunne ta vare på og spille av lyd for så lenge siden. Jeg mener å huske at “Mary had a little lamb” var hans første hit. Sammen med fonografen følger et stativ med “krydderbokser” – altså voksrullene som inneholder musikken. Og det er selvsagt spillbart. Jeg er så utrolig glad for denne gaven, og den skal naturligvis vises frem på dertil egnet sted – sammen med tutgrammofonen og den gamle symaskinen (som jeg skal vise frem siden).
Store gutter har dyrt leketøy. Denne helgen (og noen dager fremover) får jeg låne denne lekkerbiskenen av pappa:
Nå er det bare å komme seg ut og finne motiver, finne ut hvordan den virker og leke i vei mens jeg har sjansen! (Kameraet mitt ble fryktelig puslete og lite med dette monsteret på, men bare tanken på oppgradering gjør vondt langt inni lommeboka…)
Det er ikke bare-bare å være gjest på Solfang. Her settes man i arbeid, for arbeid har vi nok av. Kolla kom i går kveld for å være her sammen oss i helga. Mens Olav fortsatte snekring på boden tok Kolla og jeg en omgang og hentet grus.
Vi trenger nok enda et par lass før gårdsplassen er fylt opp tilstrekkelig, men det hjalp for å få bort litt dam og gjørme før vinteren kommer for fullt. Håpet er i alle fall at det gjør vårløsningen litt bedre.
Siste hele dag på hytta ble brukt både ute og inne – boden er tett, så nå kan vi pakke og rydde på plass masse saker og ting før vinteren.
Kveldskosen ble steingrill med godt tilbehør (for de som trodde det var bare jobbing her). Lukas fikk tørrfisk av bestefar som deilig lørdagsgodt etter middagen. Vi var selvsagt en tur jordet rundt i dag også, det har blitt en favoritt. Jeg tror alle fikk lønn for sitt strev i dag, trist at ferien er slutt…
I morgen pakker vi sammen i rolig tempo – det er best å prøve å unngå sjokket med ferieslutt, liksom.
Lukas og jeg har vært på fjellet sammen med pappa. Skjønt – fjell og fjell; kaller man det dét når høyden er bare rundt 150 meter over havet? Det har i alle fall alltid vært fjellet for meg, her i barndommens rike. Oppfarten er ganske brå, opp Stiet[1] .
Turen går gjennom Styggdalen (en ufortjent navngiving, spør du meg) der vi kan skrive navnet vårt i en bok – alltid stas.
Deretter er det bare å traske nedover myrterrenget mot Svanavatnet der farmor og farfar hadde hytte. Det var vel oldemor og oldefar som en gang bygde hytta, men dem kjente jeg dessverre aldri. Men hytta på fjellet besøkte vi ofte i min barndom.
Hytta er forlengst tapt for vår bruk, men den er pusset opp og tatt vare på til en viss grad, selv om mye er sørgelig forfalt. Den står ganske unikt til helt i vannkanten. Men bekken som en gang sildret under hytta mellom pilarene er ledet bort nå. Det var vel det nærmeste man kom rennende vann der oppe i hine, hårde dager. Jeg husker køyesenga på kjøkkenet der jeg våknet av at mamma stekte egg og bacon om morgenen – fantastisk minne med lukt!
Lukas og jeg hadde en flott tur sammen med pappa. Solen skinte mesteparten av turen og Lukas fikk løpe i flere timer. Kanskje han er litt mer fornøyd med mamman sin og ferien nå. På hjemveien fant han et jorde der det har vært kubeite – gjett om det ble en grundig dusj etter hjemkomst!
Hvem har vel hørt om et sti? Vel, denne stien heter faktisk Stiet. Og om det har noe med kjønn å gjøre eller ikke – sånn er det og sånn blir det. Akkurat som Bestemor. Det er noe annet enn bestemor, faktisk. Bestemor med stor B er pappas bestemor, min oldemor, men hun het alltid Bestemor og alle visste (og vet) hvem vi mener når vi sier Bestemor. Det er litt vanskeligere å høre forskjell på Bestemor og bestemor enn på Stiet og stien. Men vi vet hva vi mener her på Vikan.
Sondre har alltid tegnet masse. Nå for tiden spiller han mest gitar, så det er ikke like stor produksjon lenger. Jeg har ryddet litt i hyller og skuffer på hytta, og da fant jeg en serie tegninger som jeg synes er ganske morsomme – de skal jammen i glass og ramme!
Vi foretok et prøvetrykk på t-skjorte – dette kan jo bli en egen kolleksjon. Takk til pappa som har både spesialpapir, varmepresse og tålmodighet til å sette mine ideer (og Sondres fantasi) ut i livet!
Ferien er i gang. Helgen har vært full av aktivitet, mesteparten innendørs. Olav, Sondre, Tobias og Margrete dro hjem i dag, de kommer tilbake for sin høstferie neste helg.
På fredag kom Ida Sofie til bestemor på Solfang og overnattet alene for første gang. Det gikk over all forventning, hun er fortsatt den mest enestående blide babyen jeg vet om. Vi fikk kose oss nesten et helt døgn med henne før Fredrik og Nathalie kom på besøk på lørdag og hentet henne.
Jeg må innrømme at jeg er litt rusten på mating av baby, så det ble litt gjett-og-test med melk og grøt. Det var i grunnen ganske morsomt å gjenoppleve tidlig stadium av fast føde da Ida skulle få grøt. Aller helst ville hun spise selv.
Olav har støpt ned stolpesko som skal støtte opp taket på uthuset. Han har lagt reima og fått opp reisverket på én vegg, så nå er det klart for fortsettelse i høstferien.Været snudde igjen i helga, vi har det både vått, vindete og kaldt selv om det er solgløtt innimellom. Vi får håpe på byggevær om noen dager.
Mamma og pappa har passet en liten hund en stund – lille Tinka – som nå skal hjem til sin matmor. Hun ble med Olav og gjengen i bilen. Men før avreise var det tid for litt tørrfisk-godbit. Se så fint de sitter og venter på snacks!
Det ble ganske stille da alle dro. Mamma og pappa er på Utsikten, så litt selskap kan vi skaffe oss innimellom. Men nå er Lukas og jeg alene. Og det er i grunnen helt okei akkurat nå!
Jeg begynner visst å bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med å gå ut på dato? Midt i pakking og rydding på hytta fant jeg ut at nå er jeg ferdig, så låste jeg og gikk. På hele bilturen hjem satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt å legge på plass putene i den ene sofaen. Ja, det måtte det være. Ikke mer å tenke på.
Vel hjemme var veska mi det første jeg så etter. Og den var selvsagt ikke med. For den står faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt småtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sånt. Jeg måtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. Trøsten derfra var at det sikkert er arvelig. Så er det kanskje ikke bare alderen.
Lukas og jeg tok oss en lang tur i går kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis går. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nærmest endeløst fremover før en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gå meg bort også nå, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sånn at jeg kunne ringe hjem for å bli hentet. Nå var jeg vel egentlig ikke så redd for å gå meg vill – det var mest det at det var veldig langt å gå tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vår opp. Lukas var også sliten, det så ut som han også var glad for å finne en kjent plass der han visste at det ikke var så langt hjem. Men nå vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!
Nå i kveld oppdaget jeg noe av grunnen til at jeg liker denne årstiden (tross alt). Det blir så vakkert ute når skogen og sjøen er trolsk, de små lyskildene fra hus og hytter blir som gullskatter. Følelser og stemning er vanskelig å fange med kamera, men utsikten fra Knausen mot Solfang ble ikke så verst.
Det er utrolig tilfredsstillende å tenke på at dette har vi laget selv!
Nå er sjøligge over for i år for Rappen. Olav og pappa foretok årets siste reis på kveldsfloa. Nå gjenstår litt puss og vask, så kommer teltet på plass.
Når mamma og pappa har vært på sjøtur, og fått masse storsei, og pappa har filetert all fisken helt perfekt, og vi ankommer hytta litt sent og ikke orker å lage middag – da er det perfekt å lage sei-kos! Gjør omtrent sånn:
… og vips – du har verdens beste fredagskveldkosemat! Hvem kan vel påstå at det må være taco på fredagen? Dessuten har vi glemt å ta med TV-kortet, så vi får en hel helg uten TV. Tenk det. Jeg er nok mindre bekymret enn ungene.
