Lukas har debutert på fast food-sjappe. Vi hadde en stopp på Burger King i Molde på hjemtur fra Møre. De hadde uteplass, men jeg tror Lukas syntes det var litt snaut med servering.
Hot dog?
Tag: pappa
Mitt første kyss
Jeg ble neppe kvalifisert til noen Mitt første kyss i bladet Romantikk (som forøvrig ikke lenger gis ut – heldigvis?) men jeg var unektelig tidlig ute. Sjarmøren Stein Erik utnyttet kanskje min manglende mulighet til å stikke av, hva vet jeg. Et saftig smask ble i alle fall plassert midt på truten min, og øyeblikket foreviget. Bildet er ett av mange gamle lysbilder som nå havner i scanneren, utrolig mye morsomt å se igjen!
Vakkert våreventyr
Det er nytt liv på vei. Mamma og pappa har flere fuglekasser i trærne rundt Utsikten, og i én av dem er det montert et kamera. Det er alltid morsomt å høre om fuglene, kampen på boligmarkedet og hvem det er som til slutt vinner plass til sin lille familie. Denne gangen har en kjøttmeis flyttet inn i den overvåkede boligen, og det er hele ni egg som skal passes på, ruges og forhåpentligvis klekkes. Pappameisen er faktisk innom med mat til mor innmellom. Artig underholdning 🙂
En laaaang fredag
Det ble en fantastisk fin, varm, innholdsrik langfredag, gitt. Vi var bittelitt skuffet da vi våknet og det ikke var helt det lovede solskinnet. Bestefar tok oss med på en etterlengtet sjøtur etter frokost. Det var ikke noen særlig fiskelykke, men en flott liten tur likevel. Til og med Lukas fant seg til rette ombord.
Vel tilbake på land fikk vi besøk av Ida sine oldeforeldre fra Moelv, og hennes tante Marie fra Skogn. Sola var på plass for fullt, og det var skikkelig varmt i solveggen på verandaen. Ida fikk masse gaver og ikke mindre oppmerksomhet. Det var rene paparazzi-tilstander mens alle skulle ha sine bilder under kaffeslabberaset.
Tobias tok saken i egne hender til lunsj – han tente seg bål i fjæra og grillet pølser mens vi andre var bare trege og pratet med besøket.
Mens vi ventet på middag ble det tid til en kosestund for Ida og onkel Sondre. Det er morsomt med masse ståhei, men ganske godt å slappe av litt også.
Jeg har fortsatt et ganske stort prosjekt med å brenne opp den digre rota nede i fjæresteinene. I dag var det veldig passende å fortsette på det, så en stor del av kvelden tilbrakte jeg ved bålet. Nesten som en sommerkveld – varmt, stille og lyst til etter klokka halv ti!
Båthund
I hele fjor viste Lukas svært få tegn til å trives ved og i sjø og vann. Han liker riktignok å løpe i fjæra, men å bevege seg på flytebrygge og båt eller bade var han ikke spesielt interessert i. Telle folk, derimot – det er viktig. Så når mange går til og fra brygga, ut og inn av båten, da må han bare. I dag greide han ikke å holde seg lenger, og hoppet ombord helt på egen labb. Bestefar hadde en omgang med mekking av ledninger i nye SanMar, og Lukas var interessert tilskuer.
Kanskje en barriere er brutt, og kanskje det blir litt lettere for Lukas å ferdes på brygga nå når han har prøvd det selv? Vi håper på mange fine dager i påska og kanskje en skikkelig sjøtur. Satser på at redningsvesten fortsatt passer.
Rotveltrydding
I slutten av mars var det et forferdelig uvær i Trøndelag. På Vikan var det flere rotvelt, i tillegg til en del andre ting vinden rusket opp i. Den ene grana som takket for seg veltet fra trappa til Knausen og tvers over veien – flaks at den ikke veltet i motsatt retning! Det var heldigvis snøfritt da vi kom oppover forrige helg, og pappa hadde allerede kappet og kvistet grana. Så nå var det bare kvistbrenning og rydding som gjensto. Utrolig hvor mye greiner det er på ei sånn gammel gran, gitt.
Et reisebrev fra Buda eller Pest
Jeg har nå vært i Budapest siden mandag. Enten i Buda eller i Pest. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det er Pest. Jeg er ikke spesielt god på himmelretninger, lokalorientering, geografi og sånt. Men det er veldig kjekt å bo på et hotell der jeg bare kan stikke hodet ut av døra og se hvor jeg skal, og deretter spasere dit. Og dit er i dette tilfellet tannklinikken, der jeg altså er i gang med tannreparasjoner en masse (et lite sidespor, om du følger linken – det uttrykket heter altså ikke an mass eller ang mass eller noe sånt, det bare uttales omtrent sånn). Det går fint, tror jeg. I løpet av en glad vår eller sommer dukker det kanskje opp et passende etter-bilde der det gnistrende nye smilet mitt uten sølv-fyllinger kommer frem. Enn så lenge kan jeg vise frem det fabelaktige widescreen-røntgenbildet (definitivt et før-bilde).
Ellers kan jeg melde om at våren har ankommet Europa, her blomstrer både liljer og trær. Deilig å gå uten jakke, ikke fullt så deilig å pakke (reise)sure tær i vintersko fordi det var de eneste jeg tok med meg. Pappa og jeg har vært i byen og kikket på elva “vår” Duna (andre steder bedre kjent som Der schönen blauen Donau), og helt tilfeldig fant vi også vår egen gate (utca på Ungarsk) – en gågate med flotte bygninger, en morsom statue og grønne buskvekster.
Jeg har planer om å vise litt mer sightseeingstoff, men nå er for alvor tannlegebehandlingen i gang, og jeg er sant å si ikke høyest i hatten. Hurra for tannlege Ivan sine smertestillende piller! Jeg gruer meg skikkelig til neste omgang. Men så ser jeg mest av alt frem til hjemreise fredag – savner familien min og vovven min!
Hotell i særklasse
Mens jeg er i Utlandet bor jeg på Hotell. Dette er littegrann Hotell i særklasse. Jeg spurte mannen i resepsjonen om det finnes trådløsnett på rommene. Maybe, svarte han. Og det har han helt rett i.
Rommet mitt deler vegg med heissjakten, særdeles god lydoverføring i den veggen. Og toalettet er uten cisterne – sånn at man må holde inne en spyleknapp og spyle til det som skal forsvinne har forsvunnet, liksom. Den gode verten er nok svært klar over at han ikke er helt ulik vår venn Basil Fawlty. For alt jeg vet er det derfor han jobber her. Men servicen er upåklagelig, og jeg har ingenting i mot godt humør og en spøk fra en munter look-alike.
Hvordan har du det?
Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?
Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.
Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.Ukjent
En familie som holder sammen, er uovervinnelig.Bjørnstjerne Bjørnson
Årskavalkaden 2010
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
 |
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten. |
 |
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang. |
 |
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv. |
 |
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk. |
 |
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre. |
 |
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær. |
 |
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset |
 |
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra. Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden. |
 |
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige. |
 |
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling. |
 |
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart. |
 |
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011. |
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!