Jeg gir meg ikke

Speiderbevegelsen er ikke død, ikke en gang i 2009. De nasjonale speiderorganisasjonene (ja, det er to) har opplevd minkende medlemstall over en lang periode, men i det siste ser det ut til å ha stabilisert seg, faktisk også øke noe. Jeg er en av medlemmene i NSF. Mesteparten av mitt voksne speiderliv har handlet om småspeiderne, men jeg har også vært engasjert i opplæring av nye ledere i regionen vår. Selv om disse områdene høres ut som vidt forskjellige, handler begge om speiding.

Grunnleggeren av speiderbevegelsen, Lord Baden-Powell sa en gang:
“Scouting is not an abstruse or difficult science: rather it is a jolly game if you take it in the right light. In the same time it is educative, and it is apt to benefit him that giveth as well as him that receives.”

Til sommeren skal vi arrangere landsleir på Åndalsnes. Vi håper å få 8-10.000 deltakere fra Norge og den internasjonale speiderverdenen. I den sentrale leirkomiteen for Utopia har jeg fått jobben som kommunikasjonssjef. Jeg har omtrent 60 personer som jobber for meg, og det er egentlig litt av en gjeng! En mengde ekstremt dyktige jenter og gutter, mer og mindre profesjonelle innenfor sine områder som alltid er rede til å levere det som trengs. Og det er mye som trengs, det kan jeg i alle fall si.  Vi skal skape et komplett fungerende samfunn for en uke, vi mer enn dobler innbyggertallet i området for en kort periode. Alt arbeidet med planlegging, produksjon før og under leiren, evalueringer, reiser, møter og så videre er frivillig arbeid. Dette tar selvsagt mye tid og mye krefter, og å balansere dette til å være morsomt gjennom en gjennomsnittlig familie- og arbeidsuke er ikke alltid like enkelt.

Når jeg reiser en hel helg, bruker tiden min på denne typen arbeid, sover på harde gulv noen få timer hver natt, spiser kald pizza tre måltider om dagen og kjemper mot trange budsjetter hele tiden, da forventer jeg å få noe tilbake. Og vanligvis får jeg det.  Generelt er folkene om driver med dette de søteste, snilleste og hyggeligste som finnes. De gir både inspirasjon, viser at de setter pris på meg og, gjør meg modigere og tilbyr de sterkeste vennskap. Speiding handler mye om å høre til. Stammetilhørighet.

Vel, jeg sa vanligvis. Noen ganger har jeg nok skrudd forventningene noe høyt, flyter på de gode bølgene fra sist vi møttes. Og da hender det at jeg opplever skuffelse og mister lysten til å fortsette. Jeg er ikke spesielt flink til å ta imot kritikk som bygger på mistanke om at jeg har utvist dårlig dømmekraft eller misforståelser rundt alt jeg gjør. For ikke å snakke om endringer i rammeverk og forutsetninger for joben jeg skal gjøre, ansvarsområdene mine, krav som ikke innfris fordi informasjon mangler – ja det gir vel omtrent et bilde av hva jeg mener. Dette er de gangene jeg bare vil  si takk for meg, jeg har lyst å slippe alt på gulvet og la noen andre overta. Jeg føler at jeg ikke bryr meg om hva som skjer. La dem gjøre det på sin måte, tenker jeg. Hvis det jeg gjør ikke er godt nok, hvorfor bry seg?

Men så trekker jeg pusten dypt igjen. Tenker over ting en gang til. Nei, jeg er ikke enig, men kanskje jeg kan inngå et kompromiss. Eller kanskje jeg kan finne en annen løsning. Jeg lar det gå litt tid før jeg konkluderer. Så prøver jeg en gang til. Konklusjonen denne gangen ble; Jeg gir meg ikke. Selv om jeg virkelig trenger fritiden. Jeg gir meg bare ikke. Jeg er nok en sta gammel geit eller noe. Men jeg gir meg ikke.

Leave a Reply

Your email address will not be published.