Mitt farvel til speideren

meg-speiderI dag skrev jeg et avskjedsbrev til nøkkelpersoner i NSF. Dette er ikke noe man trenger å gjøre, jeg kunne bare melde meg ut. Men en håndfull personer der betyr litt mer for meg enn resten, og jeg føler at de fortjener en forklaring på hvorfor jeg velger å slutte og avslutte alt mitt frivillige arbeid.

Avgjørelsen er ikke enkel å ta. Jeg har vurdert mange muligheter; å gjøre litt noen ganger i året, gjøre andre ting ukentlig eller månedlig, ta en pause og komme tilbake om et års tid eller så. Jeg endte opp med å bestemme at jeg avslutter alt på en gang. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg innser at jeg aldri ville slutte å tenke på speiding om jeg hadde en oppgave eller forpliktelse i fremtiden.

Jeg har mange grunner til å slutte. Først og fremst er familien viktig for meg. Etter at mamma fikk kreft føler jeg enda mer at hvert eneste øyeblikk skal verdsettes. Hun klarer seg fint nå etter at hun var svært dårlig tidligere i behandlingen. Jeg krysser fingre hver dag, hele tiden, venter på den endelige beskjeden om at hun er helt frisk.

Tvillingene sluttet på speideren sist vår. Mest av alt var de skuffet for at de ikke fikk delta på landsleiren i sommer. Men de trengte også mer tid til lekser og andre aktiviteter. Musikk er favoritten nå, de spiller gitar og bass. Margrete er i militæret, jeg regner med hun fortsetter som rover. Men hun klarer seg helt fint uten mamma i speideren. Så jeg ville ende opp som den eneste i familien som måtte stikke avgårde til speideraktiviteter, noe jeg ikke føler for å prioritere over familien lenger.

Ettersom jeg også blir bestemor til våren ønsker jeg litt ro i familien igjen. Det er ganske koselig å være hjemme i blant uten planer og forpliktelser.

Jobben er også et tema. Omorganiseringer og endringer krever ekstra innsats. Det gir absolutt ikke rom for å ha tankene andre steder i løpet av en arbeidsdag. Jeg har et lite håp om at ting skal falle på plass der etter hvert. I alle fall føler jeg at jeg kan mobilisere  mine krefter mot målene vi har satt.

I løpet av en måneds tid vil hytta være innflyttingsklar. Tenk på den belønningen det blir å være der uten å jobbe ræva av seg!

Vel, reaksjonene tikker inn. I øyeblikket velger jeg å ikke kommentere dem. Dette er tross alt litt følsomt og trist, å forlate alle disse hyggelige menneskene, gi etter for følelsen av å ikke kunne gjøre alt jeg ønsker, å gjøre ting jeg vet er nyttige og bra. Det gjør at jeg føler meg litt egoistisk, men jeg har innsett at jeg må slutte nå.

Takk til dere alle venner!

2 thoughts on “Mitt farvel til speideren”

  1. Uansett hva grunnen skulle være har det vært hyggelig, jeg tar sjangsen på at jeg ikke har mast og ment alt for mye 😉

    Og husk, din innsats har hatt betydning! At det noen ganger blir nok, og man vil gjøre andre prioriteringer har jeg full forståelse for. Du har uansett gitt mange andre muligheten til å utvikle seg, treffe nye artige og flinke folk, prøve nye ting og blant annet bygge et land. Og at mange av disse sitter igjen med positive opplevelser og engasjement som vil drive organsisasjonen videre er det ingen tvil om. Takk for innsatsen, og håper vi uansett treffes en dag.

    Du får forøvrig gratulere Olav fra meg, med at han har fått deg tilbake.

  2. Tusen takk, Espen – det er gjensidig; både håpet om å ikke ha mast for mye og om at vi skal treffes en dag igjen. Og du skal vite at jeg ikke hadde klart å gjennomføre så langt som jeg gjorde uten deg!

    Olav er ganske fornøyd han 🙂 God jul til deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published.