Noen ganger topper det seg litt, denne uka har ikke vært helt innenfor normalen, kan du si;
- levering av bil på verksted
- litt for lang arbeidsdag uten egen bil
- beskjed om at bilen ikke ble ferdig likevel
- ny arbeidsdag uten bil med innbakt legetime for barn
- avansert logistikkøvelse for henting av krykkebarnet
- dobbeltransport for henting av bil igjen – endelig og i tide til musikkskoletransport
- nok en arbeidsdag som ble litt lenger enn den skulle
- hjemom for å snu etter en luftetur med hunden for å hente pappa som har levert bil på verksted
- og hente krykkebarnet
- ekstraomgang på apotek og butikk
- nok en ekstraomgang for pakkehenting
- krykkebarnet får en kort blackout etter overmodig vandring
- mannen pådrar seg ryggtrøbbel ved forsøk på å løfte krykkebarnet fra kjøkkengulvet
- yngstemann til lege med vond finger
- fortsettelse på røntgen med konstatert brudd
- to og en halv time på skadepoliklinikk og avstiving av finger
- mannen til lege med den fortatte ryggen
Dette var bare ting som kom i tillegg til dei faste postane – skole, lekser, middag, klesvask, husvask…For de som er flinke å telle, så er altså nå fire av fem nede for telling i heimen. Eller av seks – hunden er høyst funksjonell og frisk og det er ingen forståelse fra ham om at mor vil hvile, far går krokete, søster på krykker eller bror bare har én arm. For tiden, må vi vel si. For det går nok over.
Det kjennes at jeg har måttet oppholde meg mye sittende/i bil og uten de kjekke pillene mine noen dager. Bare en liten klagesang sånn på slutten av dagen, ikke lenge før jeg avslutter den nå. Sikkert like blid i morgen 🙂
PS – Jeg må si jeg beundrer (barne)familier som klarer seg uten bil! For oss var det en prøvelse med to dager, og det eksperimentet gjentar vi ikke frivillig med det første!
