Prinsesse Fiona

Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.

Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.

Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?

Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.

Her venter jeg på slutten av barnetoget

I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet.  Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.

Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.

One thought on “Prinsesse Fiona”

  1. Actually my bunad shoes are among my most comfy shoes For some weird reason mum managed to find a pair that fitted my feet, so I almost feel like using them for other occasions, too. The only thing is that the edge above the heel is still quite sharp (they are, after all, used about 10 times), but compeed comes to the rescue. Compared to any other shoe pair I have had to endure this is a bliss.

Leave a Reply

Your email address will not be published.