Fornyet vennskap

Mer enn 30 år gikk før jeg møtte Trine igjen. På den tiden har vi etablert våre liv, landet på hva vi vil jobbe med, hvordan vi tilbringer fritiden og gjort våre prioriteringer. Som barn var vi ganske tette venner, selv om vi ikke møttes så ofte. Trine bodde like ved min farmor og vi så hverandre bare hver gang vi var der på besøk. We er i slekt – firmenninger – men da vi var barn var det bare en kuriositet sammen med alt annet vi brukte tid på å finne ut. Det viktige var å ha noen på min egen alder blant alle de voksne, de lange dagene rundt evigvarende kaffe- og kakeprosedyrer med voksenprat. Vi kjente hverandre bare noen få år før vi ramlet inn i tenårene og mistet kontakten.

For et par uker siden fikk jeg et glimt av et kjent ansikt; jeg trodde i alle fall det var kjent, til tross for de tretti-noen årene som hadde gått siden sist jeg så dette ansiktet. Jeg hadde ikke tid til å stoppe akkurat da, til å rope eller gi meg til kjenne. Men hodet startet å jobbe. Etter noen dager, ved hjelp av vår venn Internett, fant jeg Trine. En forsiktig første henvendelse var alt som skulle til. Vi visste at vi måtte treffes, og sist søndag gjorde vi det. Det var helt ubeskrivelig hyggelig! Med på besøk kom familien hennes, veldig lik min egen. Og samtidig kom følelsen av å høre til enda en plass. Denne helgen gjorde vi gjenvisitt hos Trine. Vi fikk servert lam og vin, og en lang koselig prat rundt middagsbordet.

Ungene løp rundt, besøkte hønsegården og hestene, lekte med hunden og utforsket nye omgivelser – akkurat slik Trine og jeg gjorde på 70-tallet. Ungene ble klissvåte i kaldt og hustrig regnvær. Men som barn flest brydde de seg ikke om de, de hadde det bare gøy.

Tilhørighet er bra. Jeg har alltid visst at jeg har en spesiell forbindelse til stedet vi bygger hytte på. Nå har jeg enda en grunn til å se frem til å være der!

Leave a Reply

Your email address will not be published.