Det er nesten litt synd på Lukas nå om dagen. Jeg tror han synes litt synd på seg selv i alle fall. Det blir ikke like ofte og like lange turer hver dag mens vi forbereder hussalg, og han bruker sitt vanlige språk for å uttrykke misnøye. Heldigvis er det sjelden han bjeffer, og masingen hans er nokså beskjeden. Mest av alt stirrer han. Helst på meg. Og så prater han – ikke klynking, ikke knurring, men en slags mellomting. Egentlig er han litt søt der han sitter og sier at han vil ha igjen liggeplassen sin, puta på gulvet, kroken på soverommet, tid ute i skogen og følelsen av å være go’-sliten til kvelds. Jeg forstår ham så godt. Snart, lille venn, snart skal vi gå lange turer hver dag igjen!
