Hos antikvariatet Wangsmo i Trondheim kan man i disse dager fylle en bærepose med bøker helt gratis. De oppfordrer imidlertid de som benytter seg av tilbudet om å gi noen kroner til Unicef sitt arbeid med sultkatastroferammede på Afrikas horn. Jeg har ofte vært forundret over hvor billig det er å skaffe seg brukte bøker i antikvariater. Jeg burde stikke innom oftere. Ved å fylle posen med noen bøker som jeg har lyst å lese – og som jeg ellers måtte betalt for – følte jeg at jeg smekket flere fluer i samme smekken.
Jeg kan ikke noe for det – jeg lurer alltid på om mitt bidrag gjør noen nytte. Jeg overbeviser alltid meg selv om at det funker, at alle monner drar, alle bekker små… og så videre. For jeg har ikke samvittighet til å ikke gi noen kroner til katastrofer og formål som er livsviktige for de som er rammet, eller som kanskje kan bidra til en bedre fordeling av ressurser og goder i denne vår lille verden. Når blir samvittigheten god nok? Er det noen som merker forskjell hvis jeg slutter å bidra? Hvis du er glad i bøker, så kan jo dette være en måte også for deg til å gi litt samtidig som du får litt igjen.