Tag: doktor og sånn

Enarmet banditt

tennisalbueJeg tror jeg vet hvorfor armen min er så vond nå.  Etter kortisonsprøytene forsvant smertene helt. Men jeg greide selvsagt å provosere dem tilbake. Nå har det gått en måned siden siste sprøyte, en måned jeg har brukt på bygging, vedhogst og til å bære tunge ting.  Jeg må innrømme at det er ille nå. Likevel må jeg vel fortsette med noe av dette enda noen dager. Etter ferien skal jeg dra innom doktoren igjen, få en ny sprøyte og begynne å være snill med armen min. Jeg lover.

Smertefrie timer

I dag dro jeg tilbake til legen. Armen verket verre en noen gang og jeg trengte hjelp. Hans første forslag var å sykmelde meg, noe som selvsagt hadde vært fint, men jeg er ikke så sikker på at det å være borte fra jobb vil hjelpe nevneverdig. Så vi ble enige om en prøveperiode de to ukene som er igjen før sommerferien starer. Han forslo deretter å sette en kortisonsprøyte. Og halleluja! Det virket. Smerted ble borte øyeblikkelig. Det varte i omtrent to timer.. Nå er det mye verre enn før og jeg holder på å bli gal.

Sammen med injeksjonen settes det et smertestillende stoff som virker umiddelbart. Kortisonen trenger litt tid for å virke. Det var i det minste (kortversjonen av) hva jeg ble forklart. Så jeg antar smertestillendestoffet sluttet å virke før kortisonen skyter inn. Håpet er nå at en kveld med piller merket med trekanter (noe som betyr ingen bilkjøring) vil virke lenge nok til at langtidseffekten kan tre i kraft. Hvis det ikke skjer må jeg vel ringe legen igjen og takke ja til en sykmelding. Jeg krysser fingre for en smertefri dag i morgen. Alt er bedre enn dette.

Noe bra, noe dårlig

I går dro jeg til gartneriet og kjøpte sommerblomster til pottene på trappeterrassen og vinduskassene. Dette gjorde underverker for adkomsten til huset. Hagen har ellers vært ekstremt neglisjert de siste par årene. Noen ganger har jeg lyst å kaste meg ut i det og fjerne ugress, klippe rosebusker og trær. Men jeg har liksom ikke tid til noe særlig hagearbeid denne sommeren og jeg innser at naturen får seire også i år.

Vi har ikke noen stor hage, men den er koselig og intim. Jeg har en del planter som jeg liker veldig godt, noen er arv fra riktig gamle dager. Både bestemor og oldemor hadde grønne fingre og la mye av fundamentet for min fargerike sommerglede. Et par av de største buskene planlegger vi å flytte til Solfang senere i år. Kanskje jeg har fått både inspirasjon og to sterke armer innen den tid.

Doktoren hadde ikke noen mirakelkur for armen min. Men det er bare en tennisalbue, sa han. Diagnosen høres mye kulere ut på latin, epikondylitt lateral. Jeg kan bli bra snart. Eller jeg kan få beholde det lenge. Uten en åpenbar årsak er det ikke så lett å unngå det som forårsaker smerten. Så jeg får bare prøve å ikke bruke armen i det hele tatt, i alle fall være litt oppmerksom på hvordan. Jeg fant følgende informasjon om tennisalbue: Den største risikofaktoren for epikondylitt lateral er alder. Det burde jeg jo gjettet. Litt tidlig etter min mening, men det ser ut som jeg på full fart mot uløpsdato.

Aaauu :(

Jeg har en vond arm. Jeg tror at hvis jeg var et dyr, så ville jeg gnage den av…  Jeg greide omsider å bestille time hos legen, forhåpentligvis kan han fortelle meg hva som er galt, hvorfor det er så innmari vondt og få det til å forsvinne. Hvis jeg er heldig, så sier han “Hmmm, dette var enkelt, her er en pille, gå hjem og bli bra”. Jeg vet ikke hvordan det startet, men jeg har jo gjort en del fysisk arbeid i det siste. Men det er den venstre armen, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg kan ha brukt den på en måte som skulle resultere i dette. Kanskje det er en betennelse men det er ikke ett enkelt punkt som er vondt eller mulig å si om det er muskler, bein eller sener som verker. Jeg våkner om nettene, har mest lyst å gråte om dagene når jeg uforvarende bruker armen. Det er som en dundrende hodepine, bare nært albuen. Skal jeg bruke den og provosere smerten til å forsvinne, eller skal jeg holde den i ro og forsøke å la være å bruke den?

Vel vel, nok klaging. Helgen nærmer seg. Om noen dager sier doktoren at alt blir bra snart. Og jeg kan vel forsikre om at jeg ikke skal gnage av meg armen.