Jenta mi

Jeg har ei jente. Jeg har fire barn, de er alle skjønne. Men jeg har bare ei jente. Hun er min glede, stolthet og lykke, og hun er mitt verste mareritt. Jeg tror båndet mellom en mor og hennes datter alltid vil være spesielt – jeg vet mer om hva hun føler, tenker og hvordan hun oppfører seg enn jeg vet om guttene mine. Jeg bekymrer meg alltid. Jeg antar det er en del av mamma-jobben, men jeg skulle ønske jeg kunne våkne en dag og ikke være bekymret. Den verste mareritt-delen henger selvsagt tett sammen med det at jeg faktisk vet hvordan hun har det. Jeg vet så alt for godt hvilke fallgruver hun kan snuble i, og jeg skulle ønske det var noen måte jeg kunne hjelpe henne til å unngå dem. Jeg kan være der, ta del i livet hennes så mye som hun tillater meg, la henne vite at jeg er her. Men det er omtrent det. Hun må gjøre ting på speidermåten; learning by doing. Og det gjør hun i aller høyeste grad!

Hun har alltid vært aktiv, mer aktiv enn jeg var på noe tidspunkt i mine yngre dager. Hun har vært speider i flere år, og har klart å kombinere dette med idrett og musikk, faktisk er hun ganske god på alle disse områdene. Hun tok førerkort på første forsøk (noe jeg ikke klarte), deltar i et mentorprogram gjennom speideren, trener regelmessig (også med mamman sin, tro det eller ei!) og imponerer meg ofte med sin kunnskap, og ikke minst empati og sympati med de som er rundt henne.

Margrete – jenta mi

Hun var selvsagt den vakreste baby noensinne. Og den aller mest sjarmerende småjenta du kan tenke deg. Så ble hun tenåring. Den beste beskrivelsen for denne perioden er vel “tunnellen” – en gang hadde jeg et vidunderlig barn som tilsynelatende var erstattet av et merkelig monster. Dette skyldtes tunnellen. Den konsumerte den vesle personen jeg kjente på alle mulige måter. Jeg fikk et glimt av henne nå og da, hver gang tunnellen streifet overflaten. Men den gikk ned i dypet, under bakken igjen. Helt til en vakker dag da lyset kom tilbake i livene våre. Tunnellene ble kortere, ikke fullt så dype. Hun vokste opp. Selvsagt gjorde hun det, hun er sterk, har vilje og evne til alt! Hun er å regne som voksen nå, myndig og greier. Til sommeren skal hun i militæret og har planer om å bli militærpoliti som en start på utdanningen sin.

Hva kan jeg si? Hun er min glede, stolthet og lykke. Jeg ønsker bare det beste for henne. Hun er jenta mi!

Leave a Reply

Your email address will not be published.