To dager på jobb har gått. Ikke som en røyk, men de har gått. Den første dagen ble ganske spesiell. Jeg hadde et slags bilde i hodet mitt av hvordan det ville bli å komme tilbake på jobb etter seks uker ferie. Jeg trodde jeg skulle få tid til å lese epost, sortere oppgaver, planlegge resten av året (og de få systemdriftstimene jeg har igjen) og bare vandre litt rundt i kontorlandskapene og si hei til kollegaer, ta en ekstra kaffepause, en is – kort sagt; bare akklimatisere meg tilbake til hverdagen igjen.
Yeah, right. Det var på ingen måte det rette bildet.
Det er selvsagt flott å ha en virkelig jobb. Jeg var bare ikke forberedt på mengden virkelig på den første dagen. Det viste seg å bli ganske morsomt likevel, og faktisk mye bedre enn om bildet hadde blitt virkelighet. Og selv om jeg ikke har fått planlagt så mye har jeg mer enn nok å gjøre en stund.
Det hjelper å ha hatt en skikkelig lang ferie. Batteriene er ladet. Men det som virkelig gjorde disse to dagene supergode var de få, spesielle kollegaene som la merke til at jeg var tilbake. Det gjør alt verdt strevet når noen sier de er glad for å se meg. Det er det som gjør jobben virkelig og som gjør at jeg ønsker å fortsette med det jeg gjør. Nå føles det ikke like ille at sommeren er over, jeg har gjenoppdaget arbeidsgleden min.
PS: Vi greide til å med å samle fem stykker til volleyballtrening i går kveld. Kjempemorsomt, men drepen for armen. I morgen skal jeg til legen.