Jeg – en Manx

Akkurat som kattene på Isle of Man er jeg nå haleløs. I dag er det akkurat en uke siden min coccygektomi. Jeg fikk ikke med (eller se) halebeinet, ganske enkelt fordi det ikke lot seg fjerne i ett stykke. Jeg har lest om en mann som har sitt bortopererte halebein. Jeg får klare meg med røntgenbilder.

Tenk, nå er det borte!

På Røros sykehus delte jeg rom med ei trivelig jente som også fikk fjernet halebeinet samme dag. Det var en helt spesiell opplevelse å snakke med noen som har opplevd akkurat det samme som meg – de samme smertene, de samme utfordringene med sitte- og liggeproblemer, den samme ventetiden, de samme forsøkene på å bli bra på andre måter, den samme gleden over å treffe landets eneste halebeinekspert og endelig få hjelp. Nå gjenstår selvsagt å se hvordan resultatet blir på lang sikt, men jeg er veldig optimistisk selv om det kan ta lang tid før alt er stabilt. Mest av alt var jeg overrasket over å kunne stå opp fra senga med en gang. Å gå er faktisk svært så overkommelig, innen rimelighetens grenser da.

Ekstirpasjon av coccyx 2 til coccyx 5. Halebenets dorsale begrensning løsnes ut subperiostalt. Coccyx 3-5 er meget bevegelige i begge plan. Finner at også coccyx 2 er tydelig hypermobil ved fleksjon. Coccyx 1 er som forventet ut fra røntgen fast fusjonert mot S5. Løsner først ut den nederste veldig mobile delen av halebenet, denne fjernes antegrad etter Keys teknikk cirkumferentielt kloss til benet uten skade av underliggende fascie. Deretter fjernes coccyx 2 og til slutt skiverestene mellom coccyx 1 og coccyx 2. Nøye hemostase og utskylling. Det adapteres fascien og muskelfestene i midtlinjen, subkutanvevet og avslutningsvis intrakutan hudsutur.

Jeg må passe på å ta en drøss piller – forebyggende mot infeksjoner og smertestillende fordi jeg har vondt. Noen skal tas med mat, andre absolutt ikke med mat, noen to eller tre ganger daglig, andre fire…

Piller i haugevis. Krysser fingre for snart overstått