I går kveld fant jeg dette brevet på oppslagstavla. Og før vi mønstret av Cable Innovator mottok vi gaver fra kaptein Shaun og skipet. En avkledd fiberkabel montert på sokkel skal bli med hjem som et kjært minne om fem fabelaktige uker i Arktis. I tillegg fikk vi et stykke jernbaneskinne, og det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har opplevd å få!
I Ny-Ålesund står et tog (av alle ting) som er ett av flere fra tiden med gruvedrift i byen. Dette bildet viser dette toget i drift i Ny-Ålesund i 1956. Driften tok slutt i 1963 – samme år som jeg ble født. Da resten av togmaterialet ble sendt til fastlandet som skrapjern sto dette ene igjen og ble reddet av entusiaster som også har foretatt oppussing av “Nr. 2”. Av alle finurlige fun-facts jeg har sett tar dette nesten kaka; lokomotivet har fått navnet Grete.
Dette klippet viser deler av informasjonen som finnes om verdens nordligste jernbane. Skinnene til disse togene ble fjernet for å unngå utnyttelse av okkupasjonsmaktene under krigen. Hvor skinnene ble av er fortsatt ukjent.
Den 1. september i år var Cable Innovator utenfor Prins Karls Forland og pløyde fiberkabelen trygt ned i havbunnen. Da plogen ble heist opp hadde det hektet seg fast omtrent 20 fot jern på den. Dette ble etter hvert identifisert til å være togskinner og et par unike stykker er kappet opp, pusset og satt på sokkel. Sammen med et Certificate of authenticity har Helge og jeg mottatt hver vår.
I Helgebu på Hotellneset i Longyearbyen ligger min lille hilsen. Det har vært fabelaktig mye teknologi og fag i dette prosjektet. Samtidig er det viktig å huske på menneskene som går det ekstra skrittet for å få gjennomført sånt. Som prosjektleder har Helge vært svært tett på alle detaljer. Etter alt jeg har sett og vært med på (som egentlig bare er en liten del av prosjektet) må jeg bare bøye meg i hatten for hans kunnskap, oversikt, styring og fantasi. Evnen til å tenke utradisjonelt (for eksempel ta med en som meg på delprosjekt), til å gjøre hands on-arbeid selv og ikke minst motivere andre utgjør til sammen en styrke som har fått dette i land (haha!) på glimrende vis.
Så helt for min egen del; jeg takker av med utrolig mye ny kunnskap, med et hjerte som for alltid vil ha et ekstra rom for Svalbard og med minner for livet. For siste gang; ship o’hoi!
Jeg er enig i det som står i brevet fra kapteinen:
“Now, head south and don’t spare the horses!”
Takk Grete for interessante og underholdende reisebrev med flotte bilder! Selv for en som bare har vært med via dine formidlinger blir det rart at eventyret er slutt og at man kanskje selv må ta en tur til en del av Norge man normalt bare ser på kartet. God tur hjem – jeg regner med at det er noen som savner deg mye. Så får jeg heller bla i gamle skildringer og bilder! 🙂
Takk for følget, Roar! Det er en snål følelse å sitte her i Longyearbyen og se på den (tross alt) fantastiske utsikten her mens tankene flyter fritt utover havet og nordover og enda mer spesielle forhold. Det vil nok dukke opp flere drypp med minner her på bloggen også fremover, og den første tiden hjemme skal brukes til å sy sammen noe fornuftig av alle de tusenvis bildene og filmene som ikke fikk plass her. God helg, vi sees nok! 🙂
Prosjektlederen er svært stolt av dine bidrag Grete. Jeg visste jo at dette kom til å bli meget bra siden det du leverte fra arktis i juni ble så godt mottatt. Outstanding! – rett og slett.
Jeg ser allerede frem til videre samarbeid i UNINETT når vi skal sortere mer enn 4000 bilder + filmklipp.
I tillegg så har du gjennom disse ukene i juni og nå august/september overvunnet flyskrekk, høydeskrekk, dykkeskrekk, klaus og til og med våpenskrekk. De stegene har du tatt 100% på egen hånd, og jeg er mektig imponert! (ok … jeg fikk deg med på dykkingen, men du protesterte jo slett ikke …)
Nå venter våre respektive familier hjemme. For meg blir det raskt fokus-skifte ettersom Carvoeiro i Portugal venter om et par uker.
Dog vil vi garantert ha minnene fra det arktiske eventyret i hodet i lang tid fremover. Vi får håpe våre familier forstår at det tar tid å komme ned på jorda etter en slik fantastisk opplevelse.
Morsomt å lese – igjen 🙂 Må vel omstille oss litt vi på hjemmebane også . Nå blir det ikke bare å gå inn på bloggen og se “hvordan det går videre” 🙂
Men blir vel greit å komme i normalt gjenge igjen tenker jeg 🙂