… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det var mye aktivitet på Vikan i helga. Pappa og Olav fikk ommøblert de gamle utriggerne og satt på plass den siste, nyinnkjøpte. Selv den korte slepeturen fra kaia til flytebrygga var litt av et skue, vi kan bare forestille oss turen fra Namsos til Vikan som gikk i omtrent 3 knops fart. Men nå er alt på plass!
Her på Vikan går det kyr på beite. Det er frøknan te’n Per, det – han kaller dem det selv 🙂 Lukas syntes de var kjempeskumle, og jeg må innrømme at jeg syns de er uhorvelig digre jeg også…
Vi har gått en tur på fjellet, opp til Svanavatnet. Det var som alltid en trivelig tur, artig gjensyn med gamle minner.
For tvillingene var det første tur helt frem til vannet, og da måtte det selvsagt bades.
Lukas storkoste seg på turen, han var til og med uti et myrhull (ufrivillig, tror jeg) der han måtte svømme i land. Det ser ut til at han blir mer og mer badehund i godt vær. Nå er ikke værmeldingene fremover veldig lyse, så vi får ta med det vi får!
… for en fin dag dette har vært! Akkurat passe varmt og solfylt, og en hel masse aktivitet både ute og inne.
Margrete kom på tidenes korteste hyttetur, men i løpet av den timen hun var her rakk hun både å være med på et fartsfylt bad fra kaia, og en velsmakende uermiddag. Bestefar stilte med nyfisket, bein- og skinnfri filet, håndbåren fra båten til steikepanna. Namnam – og tusen takk for mat!
Olav og gutta har vært mye på sjøen i dag, både Rappen, River’n og Lille Grå har fått kjørt seg opptil flere turer. Det har blitt tid til litt maling og litt planting, og veldig mye tid til en hund som er tilbake i superform! Jeg har supplert bokbeholdningen etter en bytur, og koser meg i roligheten med godt lesestoff. Jeg ønsker alle en fin sommerhelg – ta vare på tiden!
Den lille meisefamilien på Vikan er ikke lenger så liten. Mor og far meis har fått ni små og dagene går med til å holde dem varme og mate dem. Det er fortsatt morsomt å følge med, å se de klassiske gapende nebbene – nesten synd det ikke er noen lyd å høre. Ekstra morsomt er det å se at paret holder trofast sammen og at også faren er innom jevnt og trutt.
Skikkelig fengslende underholdning dette!
Favorittutsikten min – den jeg ser fra vinduene på hytta – kan noen ganger spille meg et puss. Når det er tåke, for eksempel. Og heftig regn, sånn som nå. Otterøya har det med å forsvinne, og det er ingen liten øy. Og da tenker jeg noen ganger at det hadde nesten vært litt fint om det ikke var en sånn svær øy der, at det hadde vært fint om vi så rett ut på havet. Men så tenker jeg at det er jammen fint at Otterøya ligger der, og gjør vår lille del av havet til en indre del, ganske lun for vær og vind. Og det er en okei utsikt.
I slutten av mars var det et forferdelig uvær i Trøndelag. På Vikan var det flere rotvelt, i tillegg til en del andre ting vinden rusket opp i. Den ene grana som takket for seg veltet fra trappa til Knausen og tvers over veien – flaks at den ikke veltet i motsatt retning! Det var heldigvis snøfritt da vi kom oppover forrige helg, og pappa hadde allerede kappet og kvistet grana. Så nå var det bare kvistbrenning og rydding som gjensto. Utrolig hvor mye greiner det er på ei sånn gammel gran, gitt.
Sånn ser Lukas og jeg ut når vi går morgentur. I alle fall ser skyggene våre sånn ut når solen skinner på den gamle butikken til farfar og vi går turen vår der.
Lukas fikk løpe på favorittjordet sitt i helgen. Der fant han også mange favorittpinner. En glad, lykkelig og ivrig voffse som fikk slite seg litt ut på dagtid og slappe av om kvelden på hytta. Og tenk å være så over måte glad for snø!
Ida Sofie er på bestemorvisitt, og denne gangen fikk vi det til å klaffe med en trilletur. Vi ruslet rundt på Vikan, frøkna sovnet og fikk en deilig lang lur på verandaen etter turen. Vi har dullet og dikket i hele dag, lille Ida-solstrålen har holdt hele familien i vigør, kan jeg vel trygt si. Spising har gått veldig bra, men soving er ikke like morsomt. Men jo lenger man er våken om kvelden, jo lenger sover man forhåpentligvis om morgenen?
