Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.
- Jeg har den mest fantastiske familie. Vi etablerer oss på nytt. Selv om dette koster å rive opp mange røtter, så er jeg lykkelig og gleder meg over det nye.
- Jeg har konstant vondt i ryggen. Selv om det er kjempekjipt å gå rundt med smerter, så er jeg lykkelig fordi jeg tross alt er frisk sånn ellers. Og jeg har kommet i gang med å stå i kø.
- Jeg stortrives på jobb. Selv om det er dager jeg ikke virker like godt, eller dager jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg er lykkelig fordi jeg alltid har noen å spørre eller lære av, og fordi jeg alltid har noe å strekke meg etter.
Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?