Arveserviset

Olav sine besteforeldre feiret sølvbryllup i 1954, og da ble dette serviset kjøpt. Basisdelene i middagsserviset er produsert i 1953, så det er ærverdige gamle og gode ting vi har fått. Etter det jeg har greid å spore av historie om disse tingene, så er stempelet med steinøks og årstall en sikker datering.

Delene med skåler og mugger er stemplet FF Figgjo Flint. Dette stempelet ble brukt i starten etter sammenslåingen av Stavangerflint og Figgjo Flint, før navnet ble endret til Figgjo Fajanse og kun FF ble stemplet. Dermed kan disse tilleggsdelene til serviset dateres til omkring 1968.

Jeg kan tenke meg at det må ha vært artig å finne nye deler og å kunne supplere serviset såpass lang tid etterpå. Og for oss er det herlig å ha så mange deler til både middag, dessert, servering og pynt av festbord – vi kan servere både suppe og middag til 24!

Vi fikk serviset like etter at vi giftet oss, litt stykkevis og delt fordi det var fordelt hos flere av svigermors søsken. Jeg synes vi var knallheldige som fikk overta alt komplett til slutt. Nå er serviset i bruk (for det er jo ikke noe morsomt å bare gjemme det bort) og oppbevares synlig i skap med glassdører sånn at vi har glede av det hver dag.

Kaffeservise i samme design finnes også. Jeg funderer noen ganger på om jeg skal ønske meg det, prøve å skaffe det til veie gjennom brukthandel kanskje? Men så tenker jeg at jeg trenger egentlig ikke det – for mye av det gode vil kanskje ta noe av glansen fra det serviset jeg gleder meg sånn over. Jeg er ikke helt sikker på navnet på vårt servise, men fra litt søk på nett mener jeg at det må være Bygdøy. Det er en veldig variasjon av blomstermotiver, artig at alt er i samme form med forskjellig dekor. Den tynne gullkanten er intakt på alle deler – og altså ikke noe servise for bruk i mikrobølgeovn!

…  designet av Thorbjørn Feyling (1907 – 1985). Han var Stavanger Fajanse sin kunstneriske leder fra 1946. Stavanger Fajanse ble Stavangerflint i 1952. Hans mest kjente former er modellene «Glatt», «Standard», «Skaugum» og «Bygdøy». Formene ble masseprodusert utover 50-tallet, og påført mange ulike dekorer. Noen dekorer ble malt på for hånd mens andre dekorer ble innkjøpt som silketrykkdekorer fra utlandet.