Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

Leave a Reply

Your email address will not be published.