Vi har basa litt i snøen sammen igjen – bror Alfred og Lukas, og Karin og jeg. De er ikke så enkle å få til å posere, disse gutta. Som regel er det enklest å ta bilder bakfra. Et nydelig tokløver, synes jeg.
Bror min og jeg
Tag: karin
Skogtur med Alfred
Endelig – endelig! – kom Alfred på besøk til Lukas igjen. Etter en grundig snuse og bli kjent-runde var de to gutta svært så vel forlikte og storkoste seg på en fin tur i skogen. Litt konkurranse må man selvsagt regne med – det skulle helst være samme pinne eller samme kongle, og begge var svært så raskt på pletten når godbitene var innen rekkevidde. To nydelige hunder, ikke sant? Håper vi ser dere snart igjen; Karin, Jon og Alfred!
Du och jag, Alfred
Det finnes knapt noe bedre uttrykk for vennskap enn Emils hjertesukkende Du och jag, Alfred. Disse gutta har et godt og varmt forhold i den mangfoldige verdenen som Astrid Lindgren skapte. Emil ble faktisk til samme år som jeg er født, det er litt morsomt. Lukas var Emils hest. Han kjøpte denne herlige hingsten på auksjon i Vimmerby.
Alle valpene i Lukas sitt kull har fått navn fra Emil-historiene – pappan kalles også Emil, selv om han formelt har det klingende navnet Rottriver’s Boyzone. Det er litt koselig at vår koseklump har navn etter den stødige og godslige hesten som Emil var så glad i.
Alfred er og blir godheten selv. Som gårdsgutten, så er også lillebroren til Lukas en skikkelig go’ing! Vi har vært på tur igjen, og det var så morsomt å se de to sprellende hundene i skogen. Alfred er nok et hakk kjappere enn Lukas, og ertet ham skikkelig med en pinne som plutselig ble den viktigste tingen i hele verden.
Jeg får mer og mer lyst på enda en hund. Kanskje jeg skulle lånt Alfred en stund for å prøve hvordan det er å ha to? Men jeg mistenker egentlig at Karin (akkurat som jeg) ikke er veldig innstilt på å være borte fra gullet mer enn høyst nødvendig. Det er en ganske søt og deilig følelse å være tilnærmet forelsket hele tiden, selv om det er i en hund 🙂
Takk for turen, Jon, Karin og Alfred! Vi sees snart igjen, håper jeg.
Bror min
Endelig fikk vi treffe Alfred igjen, som vi ikke har sett siden valpene var bare små nøster med hengende ører, som tisset på gulvet, var tøffere enn toget og gjorde sine barskeste angrep mot sokker og skjerf.
I går fylte disse nøstene 9 måneder, og er på ingen måte små lenger. Lukas er fortsatt en del større enn Alfred, men etter at han ble nappet helt ned i dag ser han nokså puslete og stakkarslig ut. Ikke den løveungen han har vært, liksom.
Vi tok en tur i Malvikmarka, langs Stavsjøen sammen med Alfred, Karin og Jon. Det har regnet i strie strømmer i hele dag, så det ble en våt fornøyelse. Men det var skikkelig trivelig likevel. Jeg setter SÅ stor pris på å endelig ha truffet Karin og vi skal helt sikkert treffes igjen snart, ikke sant vel?
Det var så mye regn at jeg turde ikke ta kameraet ut av vanntett-posen. Været var akkurat så nitrist som det ser ut på bildene. Jeg er sikker på Karins bilder er mye flottere og gleder meg til å se dem. Men det var i alle fall én stor fordel med så dårlig vær – vi fikk boltre oss nesten helt alene i skogen, og hundene løp uten bånd så lenge ingen andre var i nærheten. Det er første gang Lukas har gjort det i marka her hjemme, og det gikk helt fint.
Tidligere i dag traff vi en annen (hunde)venn og gikk en lang tur i Bymarka. Vi var våte til skinnet da også, rakk bare så vidt hjemom for å skifte før neste runde. Lukas er i alle fall storfornøyd med dagens utskeielser. Sliten og fornøyd 🙂