… om familie, jobb, fritid og livet generelt
En gang i tiden laget jeg dokker. De morsomste var disse strømpedokkene som jeg laget etter inspirasjon fra boken Gøyale strømpedukker du kan lage selv. Paret som du ser bilder av her har fått både klær og sko, gifteringer og briller. De bor på Utsikten hos mamma og pappa. Bestemordokka har strikketøy i kurven sin i riktig størrelse, bestefardokka har en avis under armen og vm-genser fra 1991. De sitter på en selvlaget benk, og der har de sittet i tjue år nå. Jeg tror de trives 🙂
Ikke rart jeg har fått strikkedilla for tiden, med svigermor i huset. Hun er nemlig en skikkelig ræser med strikkepinner og har alltid noe i produksjon. For litt siden var hun pussig nok tom for arbeid. Dermed gjorde vi et dypdykk i strikkekista og fant en brukbar mengde Muskat-garn. Etter litt leting på nett fant vi også en fin oppskrift, og dermed var hun i gang.
Tenk at hun nå har strikket denne superflotte kjolen til meg! Jeg er ganske glad for at jeg ikke kastet meg på den selv, jeg ville nok blitt kjempefrustrert over hull, fellinger, knuter og alskens. Men svigermor fikset det aldeles perfekt – gleder meg masse til å bruke den!
Nok et genserprosjekt er i mål, denne gangen en nokså varm og ordinær ullgenser. Nå kan bare høsten vise seg, for jeg er klar. Bildet er tatt rett etter en tur med hunden, jeg kan skrive unde på at den holder meg varm (ja, både genseren og hunden, altså!).
Her om dagen fikk jeg et bra tips fra en kollega – bruk magic loop for å strikke to på én gang. Når man skal strikke votter, sokker eller ermer til gensere, så er det alltid et pes å huske når man skal øke eller felle, når man skal starte eller slutte på mønster og så videre. I alle fall synes jeg det er nærmest flaks hvis to genserermer blir dønn like. Derfor kastet jeg meg ut i det og jeg kan bare på det varmeste anbefale teknikken. Én lang rundpinne, to ermer samtidig. Se på videoen for forklaring på hvordan du legger opp og strikker.
Snart er denne genseren ferdig, da må jeg finne nytt strikketøy igjen…
Jeg har kjøpt meg en skredderbyste. Jeg synes denne var ganske dekorativ, så når den ikke er i bruk som prøvedokke kan jeg ha den stående på soverommet som en slags stumtjener.
Jeg er ikke fryktelig produktiv når det gjelder søm og strikking, men når jeg plutselig får ånden over meg tror jeg dette kan være en kjekk sak for å prøve plagg underveis. Da slipper jeg å kle av og på meg selv så ofte.
Enn så lenge er det bare kjolen min som har fått prøvehenge på bysten, men den egner seg også til å henge på skjerf og smykker. Og når et plagg er brukt en gang eller to så kan jeg hekte det over dokka når jeg helst ikke vil henge det tilbake i garderoben med én gang.
Hadde jeg hatt masse plass tror jeg at jeg ville kjøpt en hel utstillingsdokke. Det er utrolig hvor mye mer inspirerende klær er når de henger på en kropp enn på en kleshenger. Jeg faller alltid for utstilte plagg i butikker, gjerne uventede kombinasjoner som jeg ikke ville kommet på selv. Kanskje jeg kunne fått litt fart i min egen påkledning på den måten?
Visste du at utstillingsdokker (damemodell) i butikkene er 180 cm høye? Jeg tror kanskje de færreste av oss er så lange. Det er sikkert derfor det ser så lekkert ut med klær på dem også, for de er jo tynne som pipestilker i tillegg.
Min neste utfordring blir å få samme mål som bysten – som heldigvis kan reguleres i høyden. Jeg trenger bare å nå langtidsprosjekmålet mitt, så er den saken i boks!
OL var fint. Med så mye stillesitting foran tven ble det tid til å strikke litt, og jeg fikk realisert min første strikkekjole. Til meg selv! Morsomt arbeid, og så inspirerende at jeg har skumle planer om å kaste meg ut i enda et stor-strikkeprosjekt. Kjolen ble på ingen måte perfekt, men jeg er ganske fornøyd likevel. Jeg kommer nok alltid til å tenke på den som OL-kjolen. Eller kjOLen, liksom 🙂
Lukas poserte helt fint frem til bildet ble tatt, altså. Han er bittelitt furten i dag etter en omgang med napping. Men litt glad i mora si likevel, tror jeg. De siste (veldig varme) dagene har jeg brukt til å montere kjolen, ikke fritt for at det har blitt litt svette i strikketøyet. Men alt i alt – jeg er fornøyd!
Jeg har fått en skatt. Det er fortsatt saker og ting å flytte ut av huset i Solbakken, men snart er alt pakket og klart. I en bod stod noen gamle verktøykister som svigerfar brukte i sitt virke som blant annet rørlegger. Og en av disse kistene falt jeg pladask for – liten og nett som den er. Nå har den fått et par strøk maling (men alle hakk og sprekker får fortsatt være der). Litt sløvt at jeg ikke har bilde av kista før maling, men…
Alle beslagene er malt med rustmaling sånn at de er blanke, svarte og flotte. Jeg skryter gjerne av Hammerite, fantastisk stoff for å fikse sånne ting.
Kista skal nå få stå på stua og være oppbevaringssted for garn og strikketøy. En herlig skatt, synes jeg! Tusen takk til svigermor som lot meg overta denne morsomme kista.
Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.
Margrete har laget vinhøne til meg, er den ikke fin vel? Sitter så fint på vagla og byr på seg selv…
Lurer på om høna skal hete Vin-sjan, så passer det å ta den med på kaia til sommeren 🙂
Det er bare å slå fast med én gang – jeg kan ikke strikke hullmønster. Jeg tør påstå at jeg kan å strikke, og jeg har da produsert en anselig mengde plagg opp gjennom årene. Men jeg er fullstendig talentløs når det kommer til strikkeoppskrifter med hull- og flettemønster. Jeg har kastet meg ut i et forsøk på å strikke et sjal, og det ble et slags produkt til slutt, til eget bruk. Men neste prosjekt blir tradisjonell, flat strikking. Så er det konstatert, liksom.
