Mange av oss har opplevd tenåringskjærester. Ikke mye i livet er like søtt som den første kjærligheten, å oppdage denne siden av livet for første gang. Dessverre varer disse første forholdene sjelden og ender gjerne i bitre brudd og knuste hjerter. De påfølgende årene opplever vel de fleste små eller store gjentakelser av denne historen, og det å slå opp er alltid vondt. Heldigvis finner også mange av oss til slutt den statusen vi ender opp med, i par eller alene.
Jeg ser at jeg ofte dropper innom temaet venner, og dette viser vel hvor viktig vennskap er i livet mitt. Mine vennskap er et stort mangfold av gamle, nye, nære og fjerne. Jeg har alltid funnet trøst i å vite at jeg har venner av alle slag. Noen vennskap dør selvsagt bare av seg selv. De trenger pleie for å overleve, og når det ikke er kontakt på lang tid er det til og med mulig å glemme ansikter og navn. Jeg må også innrømme at jeg ikke legger all verdens innsats i å holde kontakt med alle venner fra andre perioder i livet. Noen fordi det er praktisk umulig, andre fordi interesser ikke lenger overlapper. Og enda noen fordi jeg faktisk innser at jeg ikke liker personen noe særlig. Jeg har gjort valg om å ha minst mulig å gjøre med enkelte – der jeg oppfatter en interesse for et vennskap jeg ikke er interessert i å ha, og pleie. Jeg har opplevd skuffelser, for oppførsel fra personer jeg anså som venner og som tydelig viste seg å ikke være det.
Men å faktisk slå opp med en venn er noe jeg aldri har gjort. Jeg har heller aldri hørt om det. Klisjéen “la oss være venner” er velkjent for alle. Tenk da hvilket nederlag det er hvis din tapte kjærlighet, nå din venn, også avbryter vennskapet! Vel, jeg har ikke opplevd det heller – et knusende nederlag i så fall. Men faktisk har jeg mistet en venn på en veldig trist måte for en tid siden. Jeg kan ikke si i detalj hvordan det skjedde, men kortversjonen er at denne vennen fortalte meg ansikt til ansikt at vi ikke kunne være venner lenger. Først brøt jeg ut i latter, jeg var sikker på at det var en spøk. Det var det ikke. Tiden som har gått etterpå har vist at dette var en seriøs vennedumping. Og jeg mistet en venn. Noen ganger savner jeg det vennskapet og undrer på om det noen gang reflekteres over fra den andre siden. Vi kan sørge over døde og kjærester vi mistet. Men er det normalt å sørge over å ha mistet en venn som med vitende og vilje har avsluttet vennskapet? Jeg mener at det er det. Det vil selvsagt gå over. Men jeg husker fortsatt mye av innholdet i dette vennskapet. Det var mye bra der. Jeg er lei meg for at det er over. Jeg savner det.
