Mørketid

Neida, vi har ikke mørketid i Trondheim. Det bare virker sånn i november. Og desember, januar og februar. Det er mørkt når jeg går til jobb og når jeg går hjem igjen. Heldigvis tilbringer jeg deler av arbeidsdagen i nærheten av et vindu, så jeg kan få glimt av dagslys. Men mye av dagen forsvinner rett og slett i mørke. Jeg er trøtt om morran og trøtt om kvelden, sover dårlig om natta og vil helst sitte foran peisen hele dagen. Så jo – det er en slags mørketid også i Trondheim.

morkt-om-morran
Den bittelille nymånen over Stokkhaugen i morgenmørket

Jeg storkoser meg i mørket jeg altså, med strikketøy og den nevnte peisen. Med varm te og gode sokker på beina. Ingen mørketidsdepresjon i sikte. Det burde likevel finnes en enkel oppskrift på å hente inn overskudd, for det kjennes som ting går litt sakte når dagene virker så korte. Jeg kan godt forstå depresjonsfenomenet når det ser helt endeløst ut og er mye mer omfattende mørke enn vi har her. Det vil vel hjelpe litt når snøen kommer og gjør omgivelsene litt lysere. Og så hjelper det med helger. Man får vel ikke gå i hi denne vinteren heller, så jeg klamrer meg til mine lyspunkter og satser på å komme meg helskinnet inn i en ny vår 🙂

strikkedama
Strikketøy lindrer alle symptomer på stress og depping!