Jeg tror jeg vet hvorfor armen min er så vond nå. Etter kortisonsprøytene forsvant smertene helt. Men jeg greide selvsagt å provosere dem tilbake. Nå har det gått en måned siden siste sprøyte, en måned jeg har brukt på bygging, vedhogst og til å bære tunge ting. Jeg må innrømme at det er ille nå. Likevel må jeg vel fortsette med noe av dette enda noen dager. Etter ferien skal jeg dra innom doktoren igjen, få en ny sprøyte og begynne å være snill med armen min. Jeg lover.
Det var skikkelig slabberas på Solfang i helga. Mamma og pappa fikk en velfortjent pause fra sykehuslivet og tur til Utsikten, svigermor Jorunn kom på besøk for første gang på ett år. Sammen med oss og folket på Knausen koste alle seg i godværet.
Trivelig rundt kaffebordet på SolfangPappa produserer masse vedMamma stabler ved
I dag fikk vi besøk på Solfang igjen. Øyvind med familie kjørte hovedveien ved avkjøringen til Vikan på vei hjem fra ferie så det ville vært rart om de ikke stakk innom. Vi hadde en kort prat og kaffepause – og en liten hytte-sightseeing. En koselig visitt som jeg håper de kan gjenta en dag når vi greier å traktere gjester med litt mer enn pulverkaffe.
Jeg fikk unna en god del tre- og papiravfall i fjæra i dag. Jeg slutter aldri å bli overrasket over mengdene av ting å kvitte seg med. Heldigvis er det enkelt å tenne bål i fjæra, i alle fall når det ikke blåser. Som alltid føltes det godt å få ryddet unna på gårdsplassen foran hytta. Det kom tordenvær på ettermiddagen; ganske kortvarig, men også ganske heftig. Båten hoppet nokså livlig en stund, men sjøen roet seg og vinden stoppet omtrent i samme øyeblikk som regnet. Rart at alt det vannet kan endre seg så raskt – snart var sjøen speilblank igjen.
Jeg fikk saget opp en del stokker som nå bare skal kløyves til ved. Guttene dro på fisketur i kveldingen, fra land denne gangen. Ingen fangst, men det er vel sånn at selve fiskingen er halve moroa. Mens de var borte satte jeg meg faktisk ned og så på TV. Ingenting planlagt, men jeg endte opp med å se et program om en millionær som ville gi bort penger til noen som fortjente det. Bløthjertet som jeg er ble jeg sittende å grine. Like greit at jeg var alene. Det var en god historie, da.
Alt i alt er det ikke så mye spenning her. Ting er rolige, normale og gode. Vi skal hente litt materialer i morgen og fortsette på interiørbygging. Den gamle, trofaste støvsugeren døde i dag. Den har vært kjekk å ha for å få bort byggestøv og sand, men det spørs om vi må investere i en ny nå. Den har vel tjenestegjort lenger enn de fleste, gjetter jeg.
I dag var hente-jord-dagen. Enkelt-penkelt, selvfølgelig. Hen tilhengeren bak bilen, finn noen med en passende maskin til å grabbe en passende mengde jord og hive det i hengeren, dra hjem. Trodde jeg.
Vel, det kunne ha vært så enkelt. Bortsett fra at vi var litt sent ute. Og da vi kom til grustaket viste det seg at fyren som hadde vakt var blitt syk. Så vi måtte prøve neste mulighet som er gjenvinningsstasjonen som gir bort kompostert matjord gratis. Og ja, der var det fortsatt åpent. Den eneste haken var at man må ha med egen spade der. Som vi selvsagt ikke hadde – jeg hadde jo avtalt med den syke gravemaskinfyren. Den hyggelige fyren i porten på anlegget sa at “Vi bruker å ha en spade stående her til utlån, men nå er den stjålet”. Men jorden der så bra ut og vi måtte ha jord. Så vi kjørte de drøye tre milene hjem og de omtrent like lange tre milene tilbake etter å ha funnet frem både spader og støvler. Og vi kom tilbake til en bom. De stengte kl. 14. Ikke kl. 16. Og søndagsåpent har de ikke der. Så måtte vi prøve å finne en annen plass å skaffe jord, sent en lørdag ettermiddag. Det virket naturlig å kjøre til de store hagesentrene. Men der selges jord bare i nusselig små pakker. For blomsterpotter og sånn. Og prøv å bruke Gule Sider for å finne noen som selger jord og se om du har bedre treff enn jeg klarte å få. Så vanlig som det enn burde være ser det ikke ut til å finnes i hele landet.
Vi fikk en fin rundtur på landet utenfor byen, og vi vet i alle fall litt mer om hvor og ikke minst når vi bør dra ved neste forsøk. Dagens resultat var faktisk ingenting. Null og niks. Så mye for en hel hjemmehelg med planer om å få noe gjort. Likevel, jeg hadde fortsatt litt tid til å vaske hus. Og masse tid til å slappe av, spise og drikke godt. Og i morgen er jordbutikkene i alle fall stengt, så jeg trenger ikke en gang prøve. Hva med en søndag i impulsivitetens tegn?
I dag dro jeg tilbake til legen. Armen verket verre en noen gang og jeg trengte hjelp. Hans første forslag var å sykmelde meg, noe som selvsagt hadde vært fint, men jeg er ikke så sikker på at det å være borte fra jobb vil hjelpe nevneverdig. Så vi ble enige om en prøveperiode de to ukene som er igjen før sommerferien starer. Han forslo deretter å sette en kortisonsprøyte. Og halleluja! Det virket. Smerted ble borte øyeblikkelig. Det varte i omtrent to timer.. Nå er det mye verre enn før og jeg holder på å bli gal.
Sammen med injeksjonen settes det et smertestillende stoff som virker umiddelbart. Kortisonen trenger litt tid for å virke. Det var i det minste (kortversjonen av) hva jeg ble forklart. Så jeg antar smertestillendestoffet sluttet å virke før kortisonen skyter inn. Håpet er nå at en kveld med piller merket med trekanter (noe som betyr ingen bilkjøring) vil virke lenge nok til at langtidseffekten kan tre i kraft. Hvis det ikke skjer må jeg vel ringe legen igjen og takke ja til en sykmelding. Jeg krysser fingre for en smertefri dag i morgen. Alt er bedre enn dette.
En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.
Virkelig? Hvor sterk er jeg?
Jeg trodde en diamant var det hardeste som finnes. Faktisk er navnet selv avledet av det greske ἀδάμας (adámas), som betyr skikkelig, uforanderlig, utemmet, uovervinnelig, uknuselig. Ja – uknuselig. Så hvem skal jeg klage til? Gullsmeden? De gamle grekerne? Naturen? I følge eksperten er det ikke uvanlig at diamanter knuser. Han forklarte noe om hvordan den er formet, og det faktum at det ikke er så mye kraft som skal til for å knuse disse vakre stenene. Søren óg.
Sukk, altså ingen annen mulighet enn å kjøpe en ny stein. Ringen var en gave fra Olav, den gangen med én diamant. Han supplerte etter hvert på bursdager og til jul. Da tvillingene ble født fikk jeg de siste to som kompletterte ringen med seks diamanter, en for hvert familiemedlem. Så selvsagt må jeg ha dem alle hele.
Og så er jeg ikke uhørt sterk likevel. Men ringen min skal nå få ny rhodinering og den nye diamanten kan være min gave til meg selv i år.
Jeg har en vond arm. Jeg tror at hvis jeg var et dyr, så ville jeg gnage den av… Jeg greide omsider å bestille time hos legen, forhåpentligvis kan han fortelle meg hva som er galt, hvorfor det er så innmari vondt og få det til å forsvinne. Hvis jeg er heldig, så sier han “Hmmm, dette var enkelt, her er en pille, gå hjem og bli bra”. Jeg vet ikke hvordan det startet, men jeg har jo gjort en del fysisk arbeid i det siste. Men det er den venstre armen, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg kan ha brukt den på en måte som skulle resultere i dette. Kanskje det er en betennelse men det er ikke ett enkelt punkt som er vondt eller mulig å si om det er muskler, bein eller sener som verker. Jeg våkner om nettene, har mest lyst å gråte om dagene når jeg uforvarende bruker armen. Det er som en dundrende hodepine, bare nært albuen. Skal jeg bruke den og provosere smerten til å forsvinne, eller skal jeg holde den i ro og forsøke å la være å bruke den?
Vel vel, nok klaging. Helgen nærmer seg. Om noen dager sier doktoren at alt blir bra snart. Og jeg kan vel forsikre om at jeg ikke skal gnage av meg armen.
Værmeldingen lovte nydelig sol og varme denne helgen. Hittil har vi hatt omtrent 12° og silregn, tilsynelatende evigvarende. Men nå er vi installert på Vikan for hyttejobbing, og været spiller egentlig ingen rolle. Vi har masse å gjøre innendørs, og skulle værmeldingen likevel slå til har vi arbeid ute også.
Uken har vært hektisk og litt rar. Jeg føler at jeg har endret humør og modus hver dag, har jobbet med et vidt spekter av ulike ting, reist hit og dit omtrent daglig. Jeg har tatt noen avgjørelser, noe som impliserer å skru ned tempoet en del. Nøyaktig hvordan veien videre vil se ut er ikke klart, ikke en gang for meg selv. Jeg vet bare at jeg må endre ting før jeg klapper sammen. Dette er noe jeg har fundert på en stund, og den siste uken beviste behovet for å starte prioritering umiddelbart. Jeg gleder meg til å konsentrere meg om å holde hode, hjerte og innsats på én og samme plass snart.
Akkurat nå er jeg veldig nær den plassen, og om det blir sol eller regn – jeg skal nyte de neste tre dagene!
Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.
Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.
Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?
Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.
Her venter jeg på slutten av barnetoget
I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet. Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.
Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.
Som nevnt har vi hatt familieråd her om dagen. Noen av oss hadde veldig lyst til å reise til Vikan denne helgen og hoppe over alt som har med feiring av frigjøringsdagen å gjøre. Men vårt yngste familiemedlem la ned veto og krevde å få være sammen med klassen sin denne dagen. Så med to imot og en som avsto fra å stemme fikk han viljen sin denne gangen. Og jeg tapte.
Dette fikk noen følger; vi ble nødt å dra på klesshopping. Shopping generelt er (heller ikke) en favorittsport hos meg, og kanskje spesielt shopping med barn. Shopping med barn tre dager før en anledning som får alle andre til å også dra på shopping er reneste state of the art. Men som den martyren jeg er kom jeg meg gjennom det og endte opp med to kjekke gutter i smalstripete dresser, fine skjorter og fancy slips som prikken over i’en. Med en diger softis hver trampet de fornøyd ut av kjøpesenteret, og jeg kunne begynne å puste igjen.
Kan jeg nå få slippe å kjøpe noe annet en mat de neste seks månedene?
Jeg tror jeg vet hvorfor armen min er så vond nå. Etter kortisonsprøytene forsvant smertene helt. Men jeg greide selvsagt å provosere dem tilbake. Nå har det gått en måned siden siste sprøyte, en måned jeg har brukt på bygging, vedhogst og til å bære tunge ting. Jeg må innrømme at det er ille nå. Likevel må jeg vel fortsette med noe av dette enda noen dager. Etter ferien skal jeg dra innom doktoren igjen, få en ny sprøyte og begynne å være snill med armen min. Jeg lover.
En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.
